Prekentekst:   Matt 16,24-27
Lesetekst I:     Jos 24,19-24
Lesetekst II:    Ef 2,1-10

De mange underne som Jesus utførte, skapte forventninger hos disiplene hans om en lys fremtid. Derfor var det overraskende da Jesus begynte å tale om at han var på vei til Jerusalem for å lide og dø. Det er det Jesus forklarer disiplene om og som evangelistene forteller om.

En alvorlig fristelse

Matteus kaller Jesus for Jesus Kristus (Messias) da han begynte å gjøre det klart for disiplene at han måtte dra opp til Jerusalem for å lide mye. Han skulle bli slått i hjel og den tredje dagen skulle han reises opp. Da tok Peter Jesus til side og begynte å irettesette ham. Må Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg!

For Jesus var det å unngå lidelsen som ventet ham i Jerusalem, en alvorlig fristelse. Han opplevde Peters motstand som en fristelse fra Satan, Guds motstander, som han måtte avvise på det sterkeste.

Allerede i fristelsesberetningen ved starten av sitt virke var Jesus i kamp mot Satan. Satan ville gi Jesus alle verdens riker og deres herlighet hvis han ville falle ned og tilbe ham. Da befalte Jesus Satan at han skulle tilbe og tjene Herren sin Gud alene (Matt 4,10), slik Jesus selv gjorde. Peters fristelse av Jesus gikk ut på å føre Jesus bort fra lidelsen Gud hadde gitt ham å gå igjennom.  Jesus svarte Peter med å si at han ikke hadde tanke for det Gud vil, bare for det mennesker vil.

For Peter var det på denne tiden i etterfølgelsen av Jesus utenkelig at Jesus skulle ende sitt jordiske liv i fornedrelse og lidelse på et kors. Han forsøkte å korrigere Jesus ved å oppfordre Gud selv til å være motstander av Jesu forutsigelse. Gjennom Peters ord opplevde Jesus at Peter var en Satan som ville føre ham bort fra døden på korset som den tjeneste han skulle utføre for Gud.

Fortsettelsen av Jesu tale etter konflikten med Peter er også dramatisk. Jesu forutsigelse av lidelsen er så utfordrende at han regner med at det ikke er sikkert at disiplene vil fortsette å følge ham. Også i Johannesevangeliet (Joh 6,66 ff) fortelles det at Jesus en gang talte så skarpt at mange av disiplene trakk seg unna og ikke lenger gikk sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv om de også ville gå bort. Peter valgte å følge Jesus: «Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds hellige.»

Å følge Jesus

I dagens tekst i Matteusevangeliet stilte Jesus disiplene på valg om de ville følge ham eller forlate ham. Han sa at den som vil følge etter ham, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge etter ham. En disippel som vil følge Jesus, kan ikke forvente noe bedre enn Jesus selv. «Jeg sender dere ut som sauer blant ulver. Vær kloke som slanger og troskyldige som duer», sa han da han første gang sendte apostlene ut (Matt 10,16). Sauer blant ulver har det ikke særlig lystelig. Jesus kalte disiplene til etterfølgelse gjennom lidelser. Jesu løfte var, at om de skulle komme til å miste livet for hans skyld, ville de finne det (Matt 16,25). Det betyr at det var en mulighet for at de kunne komme til å miste livet, ikke at det var noe som måtte skje. Som lam i møte med ulver ville de trenge å være smarte som slanger og troskyldige som duer. Likevel ville det ikke være sikkert at de ville komme unna å bære sitt kors i etterfølgelse av Jesus.

Jesu omsorg for de som tok sitt kors opp og fulgt ham, kommer frem mange steder. Han sier at disiplene ikke skal være redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen (Matt 10,28). Han lover også lønn til de som har forlatt alt sitt og fulgt ham (Luk 18,28-30). Jesu omsorg for de som lider for hans skyld, kommer også frem i Jesu lignelse om den endegyldige dommen. De som har tatt seg av hans disipler i deres lidelser, blir velsignet og får arv i Guds rike som er gjort i stand for dem fra verdens grunnvoll ble lagt. «Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, har dere gjort mot meg» (Matt 25,31ff). Å ta seg av Jesu minste brødre, disiplene som lider, inngår også i det å bære korset med Jesus.

«Den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.»  «Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen.» (Matt 10,28)

Disiplenes alternativ til å bære korset og følge etter Jesus, kunne være å vinne hele verden. Det var det striden mellom Satan og Jesus handlet om i fristelsesberetningen. Satan lovte Jesus alle verdens kongeriker og deres herlighet dersom han ville falle ned og tilbe ham. Jesus avviste dette. «For hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?» (Matt 16,26).

Jesus fikk tilbud om å vinne hele verden, men han forsto at om han falt ned og tilba Guds motstander, Satan, ville han ha tapt sin sjel. Hans sjel sa at han skulle tilbe og tjene Herren Gud alene.

Liv og sjel

To viktige ord i søndagens tekst er liv og sjel.

I vers 25 brukes ordet liv to ganger. «For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.» (Matt. 16,25)

I vers 26 brukes ordet sjel to ganger. «Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel?» (Matt. 16,26)

I den greske teksten brukes det samme ordet, psyche (ψυχῆ), alle fire gangene. Begrepet, ψυχῆ, kjenner vi fra blant annet psyche, psykisk, psykologi og i utallige ordsammensetninger. På gresk kan ordet ha flere betydninger og oversettes noen ganger med sjel, andre ganger med liv. I den greske oversettelsen av Det gamle testamente er psyche ofte en oversettelse av det hebraiske «nefesj» som kan betegne menneskets livspust, livet selv, det som gjør menneskenes bevisste opplevelser mulig. Vi kan tale om legeme og sjel. Når sjelen forlater kroppen, mister kroppen sitt liv. Psyche kan dermed rett og slett bety liv, slik det oversettes mange steder. Psyche kan også brukes om menneskets indre, om personligheten. Den kan være sterk og vis. Men et menneske kan også karakteriseres med eller uten sjelsstyrke, som sjelløs. Sjelen er det sted hvor kjærlighet, lengsel og glede kan råde eller mangle. Uten sjelen som fundament vil visdom og fornuft ikke kunne utvikle seg. Sjelen kan også være i stand til å styre kroppen. Omsorg for sjelen kan være å tjene livet og å tjene Gud. I det gamle testamentet oppfordres vi til å elske Gud av hele vårt hjerte og hele vår sjel (5 Mos 13,3). Slik kan omsorg for sjelen være styrende for menneskers livsvalg.

Jesus gir sitt liv og sin sjel

Hva det vil si at den som mister sitt liv for min skyld, vil finne det, blir klart gjennom Jesu eget eksempel, gjennom hans død og oppstandelse og gjennom Menneskesønnens dommergjerning. Jesus gir sitt liv og sin sjel for Gud. Jesu oppgave var å gi sitt liv (sin psyche) som en løsepenge for mange (Matt 20,28). Han legger ned sin sjel for lammene (Joh 10,11). Det sies om Barnabas og Paulus at de var menn som risikerte sin psyche. Disse to har våget livet for vår Herre Jesu Kristi navn. (Apg 15,26). Hjertet, sjelen (psyche), og forstanden er bostedet for det religiøse liv og forholdet til Gud (Matt 22,27).

Gud selv kan tale om sin sjel. Når Gud selv taler om sin sjel og sitt liv (psyche), rommer sjelen alt det som kjennetegner Gud som levende person. Der rommes hans kjærlighet, hans utvelgelse, hans glede og troskap, men også hans vrede. I profetordet som er talt gjennom profeten Jesajas, sier Gud: «Se min tjener som jeg har utvalgt, den elskede, i ham har min sjel sin glede.» (Matt 12,18; Jes 42,1); I nyere oversettelser er «har min sjel sin glede» oversatt med «har jeg min glede» Guds sjel, hans «jeg», rommer Guds særpreg og personlighet. «Min rettferdige skal leve ved tro, men trekker han seg unna, har min sjel ingen glede i ham» (Heb 10,38)

Sjelen er Guds gave

Et menneskes sjel er Guds gave. Den er det liv vi har fått og får fra Gud. Mennesket ble en levende sjel da Gud pustet livet inn i mennesket. For et menneske er livet mer verd enn å vinne hele verden. Livet og dermed sjelen får sin dypeste mening i tjenesten for Gud.

Hva skal et menneske gi i bytte for sin sjel? Ikke noe av det et menneske vinner i verden, kan det gi som bytte for sjelslivet. Når en rik dør, får han ingen ting med, velstanden følger ham ikke i graven. Han priser seg lykkelig her i livet. Folk roser ham fordi han gjør det godt. Likevel går han til sine fedre, til dem som aldri mer får se lys (Sal 49,16-20).

Livet, sjelen er en Guds gave. Den skal brukes for å tjene ham. Det er å vinne sitt liv. Å ta opp sitt kors og bære det, er viktigere enn å vinne hele verden. «For Gud vil kjøpe meg fri fra dødsrikets grep. Han vil ta meg til seg,» sier salmisten (Sal 49,16).

Når Menneskesønnen kommer i sin Fars herlighet sammen med sine engler, skal han lønne hver og en etter det han har gjort (Matt 16,27).

Tok de opp sitt kors og fulgte ham, eller vant de hele verden, men tapte sin sjel?

Stefanus rettet blikket mot himmelen, og der så han Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd. Da sa han: «Jeg ser himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd (Apg 7,55f).

Salmer

Jesus Krist, forklar meg hva du mente med å bære korset etter deg. Norsk Salmebok 436, Eyvind Skeie 2003.

Korset vil jeg aldri svike, som så salig bliver endt. Norsk Salmebok 73, Hans Adolph Brorson før 1764