Prekentekst: Joh 14,15-21
Lesetekst I: 1 Mos 1,1-5
Lesetekst II: Apg 2,1-11 eller 1 Kor 12,12-13

Dagen

Pinse var i utgangspunktet en fest knyttet til hvetehøsten, feiret 7 uker (derfor også kalt ukefesten, sjavuót) eller 50 dager (gresk pentékonta = 50 er blitt til ordet pinse) etter påske (2 Mos 34,22; 5 Mos 16,9-10). Reglene for feiringen står i 3 Mos 23,15-21. Jødiske kilder forteller at den på nytestamentlig tid ble feiret til minne om lovgivingen på Sinai, men det er ingen bibeltekster som direkte omtaler denne omtolkningen. I tillegg til fortellingen i Apg 2 er pinsefesten omtalt i Apg 20,16 og 1 Kor 16,8. Nå feires jødisk pinse på hvilken som helst ukedag – i år feires den onsdag 12. juni ettersom jødisk påske var 23. april. Det er imidlertid godt mulig at man på nytestamentlig tid talte de femti dagene fra dagen etter sabbaten (jf. 3 Mos 23,15), slik at den da ble feiret på en søndag. Kristne har siden 200-tallet feiret den syvende søndagen etter påske som minnedagen for Åndens komme.

Lesetekstene

Den første leseteksten er begynnelsen av skapelsesberetningen i 1 Mos 1. At den står som lesetekst på Pinsedag henger nok sammen med det den sier om at Guds ånd (i Pollestads oversettelse: Guds ånde) svevde over vannet da skapelsen tok til. Det forteller oss at Guds ånd er skapende både i skapelsens og frelsens sammenheng.

Den andre leseteksten er enten fortellingen om pinseunderet i Apg 2 eller et kort avsnitt fra nådegavekapitlet 1 Kor 12 som minner oss om det fellesskap som er blitt til ved at vi alle har fått den samme Ånd i den samme dåp. Det poenget er jo viktig nok, men det er nok mye som taler for at også den grunnleggende pinsefortellingen skal lyde i gudstjenesten på pinsedag.

Prekenteksten

Den er hentet fra Johannesevangeliets gjengivelse av Jesu samtale med disiplene skjærtorsdags kveld. Avsnittet begynner og slutter med å understreke sammenhengen mellom kjærligheten til Jesus og det å holde hans bud. Hovedpoenget i teksten er likevel Jesu nært forestående fravær som ikke vil bli opplevd som akutt, fordi det er to mottiltak: Nærværet av talsmannen, sannhetens Ånd, og det at disiplene likevel vil se Jesus, fordi han lever. For begge disse mottiltakene er det en klar forskjell mellom disiplene og verden, fordi verden ikke ser, kjenner eller tar imot Ånden, og heller ikke ser den levende Jesus.

Det som holder de to mottiltakene sammen, er synsmetaforen. Verden ser ikke Ånden, og den ser heller ikke den levende Jesus, men disiplene ser begge deler. Det ordet som er oversatt med å se, er i begge tilfeller theōréō, som i tillegg til å se i fysisk mening også har betydningen av å se sammenhenger med sitt indre blikk, altså det som gjør at vi kjenner dette ordet igjen i vårt ord teori. Det dreier seg altså om å få sitt sinns øyne åpnet, slik at en ser virkeligheten slik den er. Det er det som skjer når en lærer sannhetens Ånd å kjenne. Da ser en den levende Jesus som den innerste realitet i den virkelighet vi er en del av.

Om vi kaster et blikk på tekstens fortsettelse, ser vi også sammenhengen mellom det å se sannheten og det å holde Jesu bud. En av disiplene spør her Jesus om hvorfor de ser når ikke verden gjør det. Da svarer Jesus at det kjærlighetsrelasjonen det kommer an på; den som ikke har den kjærlighetsrelasjon til Jesus som manifesterer seg i lydighet mot hans ord, mister Faderens, Sønnens og Åndens øyeåpnende nærvær og ser derfor ikke hvordan det hele henger sammen.

Prekenen

Pinseprekenens problem er at den fort blir for abstrakt og teoretisk til å kunne gripe menigheten emosjonelt, og en prekentekst med theōréō som nøkkelord kan fort lede oss dit. Men det kan kanskje unngås ved å ta utgangspunkt i det øyeåpnende ved mellommenneskelige kjærlighetsrelasjoner. Foreldre ser noe i sine barn som ikke andre ser; det samme gjelder ektefeller i gode og stabile ekteskap. Hva er det Ånden vil vi skal se i Jesus? Fra en side sett er det det opplagte, det som alle ser: Jesu makt og Jesu omsorgsfulle kjærlighet. Men utover dette vil Ånden la oss se at dette ikke bare er en sannhet ved siden av alle andre sannheter; det er Sannheten om verden og oss selv. Gjennom Jesu død og oppstandelse har det skjedd en soning for synd og seier over død som inkluderer oss alle, og den som har fått sine øyne åpnet slik at en ser, hviler i dette og lever i det. Da spirer også den holdning fram som holder Jesu bud, altså den holdning som gjør det å elske Gud og sin neste til det naturlige. Dit er det pinsedagens preken skal føre oss.

En kan om en vil via en tekst som Jer 31,33-34 knytte dette til pinsen som feiringen av lovåpenbaringen på Sinai. I og med Åndens komme har vi den lovåpenbaring som gjør at lydigheten veller fram fra hjertets dyp. De første som opplevde dette, var de som opplevde pinseunderet i Jerusalem. Siden er alle folkeslag på Jesu oppdrag inkludert i denne virkeligheten.