Søndagens tekster: Jona 2,1–11; Apg 13,32–35; Luk 24,13–35

Kanskje mange av oss opplever en periode av livet å være Emmausvandrere. Vi har trodd på Jesus, vi har fulgt ham, vært overbeviste om at dette var rett, at dette var stort. Men så skjer det noe som får oss til å føle at korthuset faller sammen, overbevisningen er borte, det store, sterke håpet kjennes ikke sant lenger. Kanskje snur vi ryggen til Jerusalem og begynner vandringa bort fra der alt skjedde…

Underveis

Dagens evangelietekst bærer preg av en fortelling om mennesker som er underveis – ikke bare fysisk fra et sted til et annet, men de er også på en åndelig reise fra å ikke kunne forstå til seinere å kunne (be)gripe, – fra langfredagstilstand til påskedagsgleden. Når det ligger så tydelige «underveis»-perspektiver i teksta syns jeg det er spennende å speile den mot våre liv; hvor er du på vei? Er det noe du prøver å flykte fra for tida? Er det noe bestemt du prøver å nå, gå mot, komme fram til? Hvor er du i din trosreise denne påska?

Jesus presenterer seg selv for de to han går sammen med, utlegger skriftene for dem. Det ligger en slags ironi i teksta når vi som lesere ser Jesus legge ut om hvem Messias er, men de han rusler sammen med veit ikke at det er Jesus selv de snakker med.

De to vandrerne forteller selv om Jesus på en måte som minner om Moses; mektig i ord og gjerning framfor Gud og alle folk (Green, 1997, side 846). Disse to kjenner skriftene godt, men det er noe de ikke har forstått: «Måtte ikke den salvede lide dette?» spør Jesus. Det er dette de to (og mange med dem kanskje) ikke har forstått. De tenker at langfredag og korsfestelsen av Jesus ikke bare setter punktum for Jesus og hans virke, men også feier av banen det store håpet om at han kunne være Messias. Jesus bruker deres kjennskap til skriftene til å peke på at lidelsen er forutsagt, den ødelegger ikke for Messias – tvert i mot – det er her Messias’ gjerning fullbyrdes. For å kunne forstå at Jesus er den oppståtte Herre, må de se sammenhengen mellom lidelse og messiasrolle (Green, 1997, side 844).

En trøst for slitne misjonærer?

Kanskje kan det være en slags trøst for alle oss som bruker timer, år og krefter på å prøve å formulere noe om Jesus som treffer slik at folk kan forstå (og ofte kjenner at vi mislykkes); at her går Jesus i egen høye person sammen med dem og «får det ikke til». De virker like uvitende på slutten av turen som ved begynnelsen.  Det var først seinere på kvelden det «demret» for dem.

Et eksempel vi kan følge?

Hvis vi fortsetter i den rollen, ser for oss at det er du og jeg som skal prøve å gjøre som Jesus – forklare, vise, få fram for folk hvem Jesus er, så er det en stor forskjell mellom de to Jesus går sammen med og de fleste (antar jeg) av dem vi går sammen med. Det er ikke så mange av de vi treffer som kjenner skriftene i den grad disse to gjorde (med mindre vi som Joel Ben David og flere i Jews for Jesus har vårt virke direkte i møte med jøder som kjenner den hebraiske bibel godt). Begynner vi å sammenligne Jesus med Moses før det finnes noen interesse for Jesus i utgangspunktet, vil de fleste falle av lasset. Først tenkte jeg derfor at det ikke er så enkelt for oss å følge Jesu eksempel her, i hvordan vi kan fortelle andre om Jesus. Men hvis vi ser bort fra det poenget med at de to kjente skriftene godt, hva er det Jesus gjør?? Det første han gjør er å ta tak i noe som er veldig kjent for de han snakker med og deretter ta tak i det spørsmålet han tror de sliter mest med å få svar på (kan det være at Messias også måtte lide og dø?).

Hvem kjenner du som er på vei mot Emmaus, som har vendt ryggen til det kristne fellesskapet, til Bibelen, til Gud eller bare kjenner at spørsmålene er for mange så de har gitt opp? Hva er det i deres liv som er kjent, som kan peke på hvem Gud er? Å ta utgangspunkt i skriftene trenger ikke være å ta utgangspunkt i lange linjer om Moses eller andre som de vi møter, ikke kjenner til, men å ta utgangspunkt i det levde livet som Bibelen er full av og finne krysspunkter mellom dette og de erfaringene mennesker har. En omsorgsfull mor kan peke på hvem Gud er. Erfaringer av å ikke bli forstått, tanker om å ikke være bra nok, kan være spørsmål i våre liv som finner gjenklang i Bibelen. Vi kan ikke kjenne krysspunktene i andres liv, men vi kan spørre, og vi kan slå følge. Jesus slo følge, også når de var på vei bort fra Jerusalem og troens kjerne. Han møtte ikke mennesker der du burde være, men der de var.

Når Jesus tar brødet, ber takkebønnen og bryter det, er det som om lyset blir skrudd på. Som så ofte ellers hos Lukas, er det også her rundt måltidsbordet at åpenbaringa kommer. Ifølge Green (1997, side 849) er det ikke først og fremst det siste måltid som klinger i bakgrunnen når Jesus gjør dette – men brødunderet hvor folkemengen mettes (Luk 9,10–17). Begge steder åpenbares noe om hvem Jesus er.

Gå, spis, fortell

Hva betyr alt dette for oss som kirke? At vi må gjøre flere ting på en gang. Forkynne, forklare, legge ut om Bibelen, slå følge med folk og spise med folk. Dele brød, måltid, nattverd. Og vi må fortsette å gjøre det, også når det ser ut som åpenbaringene uteblir.

Og når det iblant er langfredag i våre liv, og vi vender ryggen mot Jerusalem, så kan vi få tro at Jesus vandrer med, like trygt som alltid ellers.

Kilder:

Green (1997) The Gospel of Luke. Eerdmans