Prekentekst: Luk 15, 1- 10
Lesetekst I: 1 Mos. 16, 1 -13
Lesetekst II: 1. Joh. 4, 7 – 10

Jeg kan vagt huske fra mine barneår at over senga mi hang et bilde av Jesus og en flokk sauer rundt seg. På armen holder han et lite lam. Lignelsen om den bortkomne sauen er en historie som mange av oss er glade i. Og som kunsten har elska å portrettere.

Teksten har en parallell i Matt 18. Mye er likt, men konteksten den er brukt i er litt annerledes. Lukas er mer detaljert. I Matteus er sammenhengen lignelsen er talt inn i «en av disse mine minste», og formaninger inn til menigheten.  Her i Lukas hører vi om fariseere og de skriftlærde som tilhørere. Og ikke minst den kraftfulle setninga: Alle tollere og syndere holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Kapittelet har i tillegg lignelsen om den bortkomne sønnen, eller sønnen som kom hjem, som det nå heter. Fortolkningsramma i Lukas er Jesus og det han var utsendt for. Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge det. (Luk 19,10) Tekstrekken denne søndagen gir oss også en spore til at det handler om en Gud som ser oss (Hagar i ødemarken) og at Han har elsket oss først (1.Johs 4,10)

En gruppe foraktelige mennesker..

Fariseerne og de skriftlærde lot seg ikke begeistre av hvem Jesus omgikk. Rettroende jøder var mer nøye med hvilken omgangskrets de hadde. Vi bryr oss neppe om hvem vi står i kø sammen med på McDonalds, og må nøye oss med å dele bord med vilt fremmede i overfylte kaféer.

Men dette er ikke bare noe som hører fortiden til. I en restaurant i Jeriko spør den sympatiske muslimske reiselederen min om det nytes alkohol ved dette bordet. Jeg måtte svare at det visste jeg ikke, da jeg ikke kjente til alkoholvanene til de andre som satt sammen med meg. Han fant da et annet bord, for å være sikker. Grunnen var ikke så mye forakt og fordommer mot alkoholdrikkende mennesker, men muslimske rettroende drikker ikke alkohol. Og ved å sitte ned i fellesskapet så blir en en del av dette selskapet. Heleren er like god som stjeleren, heter det i et ordtak. En blir medskyldig i de andres liv, moral og vaner.

For en rettroende fariseer ble han regnet for urein om han tok del i måltid med hedninger, tollere og syndere. Alt i tollerens hus ble regnet som besmitta, og han var per definisjon en tyv. Tollerne var i en særklasse ikke bare ved at de var regnet for å være korrupte, men i tillegg var de forrædere overfor sitt eget folk. De samarbeida tross alt med okkupasjonsmakta når de skulle inndra skatter og avgifter til keiseren. Det til tross for at det var gjerne de beste og dyktigste som ble satt i den tjenesten.

Hvem mangler?

99 og 1 var en kjent måte å uttrykke seg på og telle på i jødisk tradisjon. Så tallet og ordvalget var neppe tilfeldig. Når Jesus taler om de 99 som ikke trenger omvendelse og er rettferdige kan det tolkes på minst 2 måter. Den ene er at Jesus ser hver enkelt av oss. At han ikke vil at én eneste av oss skal gå fortapt. Derfor setter han i gang den store redningsaksjonen. Om 99 ikke trenger omvendelse, så er det ikke nok. Den ene må søkes opp. Og når han er funnet blir han båret inn i folden av til 99 rettferdige. Det er en detalj hos Lukas; bildet av hyrden som bærer sauen på sine skuldre. Det er vakkert. Frelsen gir hvile. Han bærer oss og våre liv.

Det er også en tolkning at de «rettferdige» er Guds eget folk, Israels barn, som forkastet Messias. Han kom til sine egne, men hans egne tok ikke imot Ham, slik Johannes – evangeliet gjengir det i prologen i kap 1. Og dette paradokset ledet til at evangeliet nådde ut til all verden. At også hedninger skulle høre til i flokken. Som én av de 99. Men han skal igjen ta seg av sitt eget folk.

Omvendelse, fra hva?

Kan lignelsen også være et stikk til fariseerne og de skriftlærde? Om de som så seg rettferdige i egne øyne, og dermed ikke trengte til omvendelse? De var jo ekstremt opptatt av lover, forskrifter og menneskelagde bud. Det var ikke bare de 10 bud som skulle følges. Fariseerne regnet til sammen 613 bud i Moseloven. Etter hvert kom Mishnah og rabbinernes tolking av de 613 budene. Sabbatsbudet alene hadde ikke mindre enn 39 regler. Blant annet hvor mange skritt du kunne ta på en lørdag…

Og dette mente de at de fulgte. Lukas har historien der Jesus forteller om fariseeren og tolleren i tempelet. Fariseeren hadde ingenting å bekjenne. Han «ber» om sin rettferdige livsstil; jeg, jeg, jeg, er refrenget. Egentlig ingen bønn, bare en monolog om det plettfrie liv.

Hva er det som teller?

Den andre lignelsen handler om det samme. Kona leiter etter den ene sølvmynten. Høydepunktet er når pengen er funnet, lammet er oppsøkt og brakt hjem. Da bryter gleden ut. Så stor at det blir fest for venner og naboer.

Evangeliet, ja hele den bibelske åpenbaring, har sitt fokus, sitt brennpunkt, i det som vi kaller den lille Bibel i Joh 3,16. Sendelsen av Sønnen til en fortapt verden. Til jøde og greker.  3. søndag i treenighetstiden hørte vi om herren som ville fylle festsalen: Så huset mitt kan bli fullt! Misjonsoppdraget er ikke fullført før det tallet av de som lar seg frelse er kommet inn.

Kan det være at vi bruker mer tid på de 99 som ikke trenger omvendelse, tekkes de, blir opptatt med alle deres (våre..) ønsker, behov, smak og behag, enn å søke opp det som er fortapt…? Det som teller. Å bringe mennesker til tro på evangeliet.

Heldigvis fantes det også blant fariseere og skriftlærde de som lot seg frelse. Nikodemus var blant dem. Av jøder så vel som grekere, blant tollere og syndere er det noen som lar seg oppsøke og frelse. Ekstra fint er det å lese at himmelen snus opp ned i glede og begeistring over den ene som ved evangeliets lys ble funnet, og lot seg frelse.

En ikke dokumentert påstand er at i 99 % av tilfella så handler gleden, festen og lovsangen i himmelen om den ene som fant hjem, og om frelsa og friheten vi får i Kristus. Er himmelen opptatt av det bør det også være noe som opptar Guds folk!