Søndagens tekster: 1 Mos 2,4–9; Apg 2,1–11; Joh 20,19–23

Dagen 

Pinse (pentekoste) betyr 50. Pinse blir feiret femti dager etter påske. Det er lange jødiske tradisjoner for denne feiringen. Opprinnelig var det en feiring av førstegrøden av inn-høstningen. På Jesu tid var feiringen først og fremst knyttet opp til mottakelsen av Moseloven på Sinaifjellet. Pinsen ble regnet som en av de tre store jødiske pilegrimsfestene, og det var derfor mange pilegrimer i Jerusalem når pinsen ble feiret.

Etter hendelsene beskrevet av Lukas i Apostlenes gjerninger, har naturligvis pinsedag fått en ny betydning for den kristne kirke.

Tekstene

Alle de tre tekstene for dagen omhandler at den treenige Gud blåser sin ånd på eller i menneskene: Gud skaperen, blåste livspust i nesen på mennesket (1 Mos 2,7). Jesus, Guds sønn, ånder på disiplene og sier “Ta imot den hellige ånd” (Joh 20,22). En kraftig vind fylte hele huset på pinsedagen og alle ble fylt av Den hellige ånd (Apg 2,2.4).

Tekstene som er satt opp for dagen kan gjøre det like naturlig å preke over teksten i Apostlenes gjerninger som evangelieteksten, siden denne spesifikt omhandler Pinsedag. Eventuelt så kan en få frem spennende poenger ved å trekke vekseler på disse to tekstene.

Blant teologer er det noe omdiskutert om det blir riktig å kalle pinsedag for kirkens fødselsdag. Det er ikke en diskusjon jeg vil gå inn på her, men dagen er uansett verd å feire.

For å slå fast det åpenbare; Gud gav ikke sin ånd først på pinsedag, men for kirken kan det sies at Ånden ble gitt på en ny måte, med en ny betydning for Guds folk denne dagen.

I evangeliene har vi før sett at Gud har gitt sin ånd, slik som i Jesu dåp, (beskrevet i alle de fire evangeliene) og dagens tekst fra Johannes evangeliet og dens paralleltekst i Lukas 24,26–43.

Skapelsesteksten

Mye kan sies om den andre skapelsesberetningen fra Første Mosebok kapittel 2. Det som er spesielt interessant å ta med fra denne teksten på pinsedag er vers 7. Da Gud hadde formet mennesket fra jordens støv “blåste [han] livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning.” Det er altså Gud som gir mennesket liv ved sin pust, med andre ord Guds Ånd skaper liv i mennesket. Vår grunnforutsetning er at Gud har gitt sin ånd i oss.

På Pinsedag blir vi igjen minnet på hvilken livskraft der er i Guds hellige ånd. Livet har Gud alt gitt mennesket, men pinsedagen viser hvordan denne livskraften kan sprenge nye grenser og skape noe nytt.

Ånden som ble gitt på oppstandelsesdagen

Her i Johannesevangeliet befinner vi oss fremdeles på oppstandelsesdagen. Da Jesus senere samme kveld viser seg for disiplene, har han alt vist seg for kvinnene ved graven, Peter og en annen disippel (Joh 20,2 ff.) og de to Emmausvandrerne. Disiplene som er samlet er omtalt som en gruppe, og en kan nok gå ut ifra at dette gjaldt ti av apostlene, bortsett fra Tomas. Men det kan også være tale om den større flokken av disipler som til tider holdt seg nær Jesus. Emmausvandrerne (som ikke var blant de 11) kan en i det minste gå ut ifra at var til stede der, muligens også kvinnene som hadde vært ved graven.

Jesus oppsøker altså den større disippelflokken allerede på oppstandelsesdagen. Den samme dagen som disiplene har blitt overveldet av møtet med, eller nyheten om Jesu oppstandelse, viser han seg altså for dem, ånder på dem og gir dem et oppdrag.

Det første Jesus gjør da han kommer inn i rommet der disiplene befinner seg, er å formidle sin fred til dem. Selv om nyheten om Jesu oppstandelse alt var spredt blant disiplene, må det ha vært en skremmende opplevelse å plutselig ha Jesus stående midt i det lukkede rommet.  En mann som de bare timer før trodde var død og lå i graven.

Disiplene kunne også ha forventet at Jesus ville refse dem for deres feighet og svik i påskehelga. Isteden kommer han med sin fred. “Fred være med deg/dere” var en vanlig hebraisk hilsen, men når Jesus gir sin fred innebærer det noe mer enn bare et ønske om fred. I Joh 14,27 gir Jesus sin fred til disiplene før han blir tatt til fange av romerne. Da sier han: “Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.” Betydningen av fred på hebraisk skiller seg også fra betydningen på gresk og norsk, hvor fred blir forstått med negativt fortegn, som fravær av krig. Fred på hebraisk har også et positivt fortegn. Å hilse med fred blir forstått som en velsignelse, en velsignelse som innebærer en rett og god relasjon til Gud. Det er denne freden den oppstandne Jesus møter sine disipler med.

Den velsignede tilstedeværelsen og freden Jesus kom med, blir videre bekreftet og fyllest-gjort i det han ånder på dem og sier: “Ta imot Den hellige ånd”. Jesu pust forstås her bokstavelig som Den hellige ånd. Jesus, Guds sønn, som er i direkte relasjon til Gud fader, puster Den hellige ånd på disiplene. Den Treenige Gud er midt iblant disiplene, utruster dem og gir dem et oppdrag: “Som Far har sendt meg, sender jeg dere.”

Nå, etter at Jesus har fullført sitt jordiske oppdrag, gir Jesus oppdraget videre til sine disipler; å bli sendt ut i verden med de gode nyhetene. Jesu fullførte gjerning er en forutsetning for at disiplene kan sendes ut med evangeliet. Som vi ser i Apostlenes gjerninger 1,4 påla Jesus disiplene riktignok å vente i Jerusalem “på det som Far har lovet”, før de gikk i gang med oppdraget. Og det er nettopp i den andre teksten i dag (Apg 2,1-11) at vi ser det skje, som disiplene skulle vente på.

Det siste verset i denne tekstperikopen, vers 23, kan være vanskelig å forstå, og det kan misbrukes. Uten å dvele for mye med dette verset her, vil jeg bare påpeke et moment. Først fortidsformen i utsaget: “Dersom dere tilgir noen syndenes deres, da er de tilgitt”. Tilgivelsen disiplene formidler, bygger på noe som alt er tilgitt. Det er synder som alt er tilgitt av Gud, som disiplene kan stadfeste at er tilgitt. Eventuelt synder som er fastholdt, ikke fordi disiplene av vrang vilje fastholder dem, men fordi de ikke er tatt et oppgjør med. Med andre ord skal ikke verset forstås som at disiplene, eller deres etterfølgere, av eget forgodtbefinnende kan tilgi eller fastholde synder. Deres oppgave er å formidle videre tilgivelsen som Gud gir, og å påpeke og kalle til omvendelse fra synd som ikke blir tatt et oppgjør med eller som det bes om tilgivelse for.

En siste betraktning over evangelieteksten, er disiplenes redsel for forfølgelse, som var grunnen til at de holdt seg skjult og hadde stengt dørene. En redsel som svært mange kristne i verden i dag også opplever.

Vi kristne som lever trygt i Norge, bør også kjenne på at våre trossøsken i mange land lever med frykt og forfølgelse, fordi de står fast i troen på Jesus som frelser.

På pinsedag ble disiplene fri fra frykten, men definitivt ikke fra forfølgelsen. Deres frimodighet var med på å spre evangeliet fra jødenes land og med tid og stunder helt til vårt. Vi kan nå bidra til at evangeliet kan komme tilbake til jødenes land, og spres til andre land hvor troen har dårlige kår.

Tar vi inn over oss at de første disiplene var forfulgte kristne, bør også vår solidaritet med forfulgte kristne i dag være selvsagt. Dette kan tas opp i prekenen og utdypes på mange måter. Organisasjonene Stefanusalliansen og Åpne dører er gode ressurser for å hente informasjon og fortellinger om mennesker som i dag lever under forfølgelse på grunn av sin tro på Jesus. Kristne trossøsken som kan trenge vår støtte og forbønn, og som også kan være forbilder for oss i våre trosliv.

Betydningen av at Den hellige ånd ble gitt på pinsedag

De første jødekristne, slik som Paulus, kan ikke ha unngått å ha grepet betydningen av at det var nettopp på pinsedag at Ånden ble gitt. Pinsedag var dagen da Moseloven ble feiret av jødene. Loven ble gitt ved Guds kraftfulle tilstedeværelse, som viste seg i ild, røyk og tale. Allikevel påpeker Paulus at ingen mennesker klarer å leve etter Loven. Når Den hellige ånd ble gitt til disiplene og den første kristne menighet denne dagen, kommer Gud nær på en ny måte. Loven blir ikke forkastet, men den er alt oppfylt gjennom Jesu liv og hans død for våre synder på korset. Dermed kan Gud nå utøse den Ånd som peker på Kristus, over sitt folk.

Paulus legger stor vekt på hva Gud fra nå av lar Ånden virke i sitt folk: “han som også gjorde oss til tjenere for en ny pakt, som ikke bygger på bokstav, men på Ånd. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende.” (2 Kor 3,6).

Den hellige ånd var alt gitt til disiplene før pinsedag, men på pinsedag ble åndens tilstedeværelse stadfestet med kraft og ytre tegn, og den ble gitt til hele Guds menighet.

Hendelsen da Ånden ble gitt har flere kjennetegn på at Gud selv var til stede. Det var kraftig vind, ild og inspirert tale. Videre virker ånden samlende og skaper forståelse. Guds ånd gjør folk fra jordens ulike landområder og nasjoner til ett hellig folk. Det er altså det motsatte av det som skjedde da Babels tårn ble bygget, og Gud skapte forvirring med ulike språk. Da var det menneskenes forsøk på å selv reise seg opp til himmelen som skapte splittelse og manglende forståelse mellom folk. Nå lar Gud sin ånd virke på disiplene, som ofte var samlet i bønn, og andre “fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen”. Guds folk som har vært trofaste og i bønn, mottar nå Den hellige ånd, og blir utrustet til tjeneste for Gud.

På denne dagen virket Guds ånd på et vis som sprengte tidligere grenser. Bokstavelig talt ville Den hellige ånd, som ble utøst denne dagen, spre seg over grenser til jødiske samfunn i diasporaen, men også til alle ikke-jødiske land og folkeslag.

På denne dagen, og alle dager siden skaper Guds ånd liv, fellesskap, tro, håp og kjærlighet.