Prekentekst: Joh 6,44-47
Lesetekst I: Jes 44,3-4
Lesetekst II: Apg 11,19-26

I pinsen feirer vi at Gud sendte Ånden. Dagens tekst lærer oss mer om Åndens gjerning – en gjerning som ikke nødvendigvis trekker oppmerksomheten mot Ånden.

Uten at Far drar ham

Verset om at Far drar den som kommer til Jesus er viktig for frelseslæren. I Luthers forklaring til tredje trosartikkel står det at «Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham». Det er et radikalt utsagn og utelukker at vi av oss selv kan bidra med noe i vår frelse. Vi er avhengige av at Gud gjør jobben – at han kommer til oss. Dette er en gjerning vår himmelske Far gjør ved Ånden. I vers 37 er samme sak formulert positivt, de som kommer til Jesus er gitt av Far.

Dette tar ikke bort kallet til mennesker om å komme til Jesus, men det understreker at det er Far som dypest sett gjør gjerningen, og den gjerningen skjer ved Ånden.

Opplært av Gud

For å utdype og forklare hva det innebærer at Far drar, siterer Jesus fra «profetene». Selve sitatet er hentet fra Jes 54,13 og løftet til det gjenreiste Jerusalem om at «Alle dine barn skal læres opp av Herren». Men det er verdt å merke seg at det står «profetene», og dermed er det verdt å være på utkikk etter andre steder hvor den samme tanken kommer fram. Noen profetord som sier noe av det samme finner vi blant annet i Jer 31,31-34, hvor det tales om den nye pakt og en situasjon der alle skal være «kjenne meg»; Mika 4,2 hvor vi leser at folkeslagene vandrer til Herrens hus «så han kan lære oss sine veier». Det er heller ikke unaturlig at løftet i Esek 34,24-26 om Guds store hjertetransplantasjon også ligger bak.

Løftet fra Jes 54,13 er interessant å reflektere litt mer over. I sin sammenheng vitner det om Israels gjenkomst fra eksilet i Babylon, det som i Jesaja er den store frelsestiden som skal overgå selv frelsen i eksodus (jf. Jes 43,16-21). Denne beskrivelsen av denne frelsen som skal overgå eksodus fungerer i sin tur som et forbilde på den enda større frelsen vi har i Jesus. For midt i disse profetiene om Israels og Jerusalems frelse fra Babel, finner vi også teksten om Herrens lidende tjener (Jes 53) som dør for folkets synder. Det er ikke vanskelig å se hvordan dette er tekster som sprenger rammene for den oppfyllelsen Israel erfarte på 530-tallet før Kristus. Når Jesus siterer Jes 54,13, ligger nok dette bak. Han er den som innstifter den virkelig store frelsestiden.

Alt gis gjennom Jesus

Vers 45b-46 går et steg videre og sier noe veldig viktig om denne nye innsikten – det å være opplært av Gud. For det er ikke en innsikt som kan løsrives fra relasjonen til Jesus. Vi tror på en treenig Gud som jobber i et vidunderlig fellesskap. Guds gjerning er én, selv om de enkelte stegene ofte tilskrives de enkelte personene. Så når Far drar og opplyser, skjer det ved Ånden. Dette skjer ved troen på Jesus, som i sin tur er virket av Far ved Ånden. Derfor, «den som hører på Far og lærer av ham, kommer til meg». Det høres ut som en sirkel, og er det også. I ortodoks teologi beskrives dette ofte som en guddommelig dans som vi trekkes inn i.

Det er bare Jesus som har sett Gud, som er i Fars fang, og som slik sett har en direkte og umiddelbar relasjon med ham. Derfor er det gjennom Jesus vi kommer til Far: «Den som ser meg, ser ham som har sendt meg» (Joh 12,45), og «ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars fang, han har vist oss hvem han er» (Joh 1,18). Sønnen er den som har steget ned fra himmelen (Joh 3,13) og ved ham kan vi nå himmelen.

Evig liv

Det evige livet er derfor kun å finne ved troen på Jesus, og på den siste dag skal Jesus reise opp hver den som tror på ham og som ved ham er kommet til Far. Dette er løftet som er blitt oss til del. Ånden er livets ånd (Rom 8,2) og hele den frelsesprosessen som her beskrives er dypest sett et Åndens verk.