Søndagens tekster: 5 Mos 18,15–18; Åp 1,9–18; Matt 17,1–9

Denne tekstgjennomgangen er skrevet i stor takknemlighet til Hartmut Gese (4. april 1929 – 8. desember 2025), professor i Det gamle testamente i Tübingen, Tyskland, fra 1962 av. Gese var den internasjonalt fremste representanten for helbibelsk teologi i sin generasjon av gammeltestamentlere, og viktige erkjennelser til evangelietekstene om Kristi forklarelse har jeg hentet fra hans forfatterskap.

På Kristi forklarelsesdag avløser de tre synoptiske parallellene av fortellingen om den spesielle hendelsen på fjellet som har gitt navn til denne søndagen, hverandre, med Matteus-teksten i rekke I, Markus-teksten i rekke II og Lukas-teksten i rekke III. Blant de gammeltestamentlige tekstene er det rekke III-teksten fra 2 Mos 34,27–35 som har den mest direkte tradisjons- og motivhistoriske forbindelsen med evangelietekstene. Utvalget av nytestamentlige tekster utenfor evangeliene knytter på varierende måte an til de to andre tekstene; i rekke III (2 Kor 3,12–18) med forbindelse til den nevnte GT-teksten, i rekke II (2 Pet 1,16–18) med forbindelse til fortellingen i evangelieteksten og i rekke I med seeren Johannes’ syn av Menneskesønnen som en ytterligere åpenbaring og ‘forklarelse’ av Jesus.

Synoptisk sammenligning

Som allerede nevnt, inneholder alle tre synoptiske evangelier fortellingen om Jesu forklarelse (Matt 17,1–9; Mark 9,2–10; Luk 9,28–36), plassert på samme sted i fortellingsforløpet: umiddelbart etter den første av Jesu tre lidelsesforutsigelser og hans ord til de tolv om hva det innebærer for dem å følge etter ham, og før fortellingen om helbredelsen av en gutt med en ond ånd og den andre lidelsesforutsigelsen. Denne plasseringen er ikke tilfeldig eller likegyldig: Fortellingen bekrefter sannheten i Peters Messias-bekjennelse (Matt 16,16; Mark 8,29; Luk 9,20) og gir de tre tilstedeværende disiplene og leserne av evangelieskriftet et glimt av den frelseshistoriske sammenhengen og den transcendente virkeligheten Jesus hører hjemme i, uten å rokke ved lidelsen og etterfølgelseskorsbæringen som den veien Jesus og hans disipler må vandre og som utfoldes i fortsettelsen av de synoptiske evangeliene.

Grunntrekkene i fortellingen er de samme i alle de tre evangeliene, men de har også hver for seg sine særtrekk – mest påfallende hos Lukas (hensikten med oppstigningen til fjellet, innholdet av samtalen mellom Jesus, Moses og Elia, disiplene faller i søvn) –, som gjerne kan komme til uttrykk i prekenen som en verdsetting av den enkelte evangelists markeringer. Som vi skal se, fremhever Matteus (i likhet med Markus) sterkt sammenhengen med åpenbaringen på Sinai og er den blant synoptikerne med flest tilknytningspunkter til GT og tidligjødisk tradisjon.

Evangelieteksten: Matt 17,1–9

Vers 1: Tekstavsnittet innledes av en tidsbestemmelse, som burde ha vært oversatt mer direkte fra den greske formuleringen (preposisjonen meta + akkusativ) med «etter seks dager» istedenfor «seks dager senere» som i Bibel2024 (jf. gjengivelsen av den tilsvarende konstruksjonen i Mark 8,31 med «tre dager etter»). Oversettelsesvalget i Bibel2024 forutsetter at (Markus og) Matteus vil datere hendelsen kronologisk i forhold til en tidligere hendelse, men det må i stedet være tale om å plassere forklarelsen i forhold til dens gammeltestamentlige forbilde, det vil si åpenbaringen på Sinai. Etter at skyen med Herrens herlighet hadde dekket Sinai-fjellet i seks dager, gikk Moses inn i skyen og opp på fjellet (2 Mos 24,16–18). Også at Jesus tar med seg opp på fjellet tre utvalgte fra den større disippelflokken, har sin motsvarighet i Sinai-fortellingen. Moses tar med seg broren Aron og hans sønner Nadab og Abihu, som senere vigsles til (øverste)prester (3 Mos 8). Også i Jesu tilfelle dreier det seg om disippelen med den mest fremskutte posisjonen blant de tolv, Peter (jf. Matt 16,16– 19), og et brødrepar, Sebedeus-sønnene Jakob og Johannes. Utover at det høye fjellet, som stedet Jesus førte disse disiplene til, er en motsvarighet til Sinai-fjellet, er fjell som åsted for frelseshistorisk avgjørende begivenheter en viktig markør innad i Matteusevangeliet (sml. 4,8; 5,1; 28,16).

Vers 2: Da Jesus og de tre disiplene var fremme på fjellet, «ble han forvandlet for øynene på dem». Omtalen av Jesu forvandling og at klærne hans ble hvite, er felles med Markus, mens beskrivelsen av ansiktet – det «skinte som solen» – er særstoff hos Matteus (jf. også Matt 13,43). En spesifikk omtale av ansiktet møter vi også som en virkning og følge av møtet med Gud i skildringen av Moses; «det strålte av ansiktet hans fordi Herren hadde talt med ham» (2 Mos 34,29). Beskrivelsen av ansikt som skinner som solen brukes i jødisk apokalyptisk tradisjon – f.eks. i 4 Esra 7,97: «deres ansikter skal skinne som solen» (jf. også 2 Henok 66,7) – og inngår også i det nytestamentlige apokalyptiske skriftet Johannes’ åpenbaring i beskrivelsen av Menneskesønnen Jesus i det utvalgte tekstavsnittet derfra for denne søndagen, Åp 1,16.

Forvandlingen av Jesus etterfølges av et treleddet hendelsesforløp, som utdyper betydningen av denne enestående frelseshistoriske begivenheten: 1) Moses og Elia viser seg og Peters reaksjon på det (vers 3f), 2) den lysende skyen (vers 5a), 3) himmelrøsten (v.ers 5b).

Vers 3–4: De to ruvende skikkelsene fra frelseshistorien Moses og Elia trer inn på scenen, og fortellingen forutsetter uten nærmere forklaring at Peter øyeblikkelig identifiserer dem korrekt. Ett felles trekk mellom disse to er at de ikke led en normal død og ble begravet av mennesker, men Gud tok dem direkte til seg og opp til himmelen. Dette er tydelig beskrevet for Elias del (2 Kong 2,11) og var en viktig forutsetning for forventningen om at han skulle vende tilbake til jorden som Guds sendebud og kalle folket til omvendelse forut for «Herrens dag» (Mal 3,1; 4,5f; Matt 19,10–13). Når det gjelder Moses, tolker deler av jødisk tradisjon skildringen av hans død og gravlegging i 5 Mos 34,5f også som en henting til himmelen (jf. Josefus i Antiquitates IV 326 og midrasjen SifreDtn 34). At den tredje bibelske personen som ikke hadde lidd en normal død fordi «Gud tok ham til seg», Henok (1 Mos 5,24), ikke opptrer side om side med de to andre, har trolig å gjøre med at det er et ytterligere felles trekk mellom Moses og Elia som er grunnen til at det er de som viser seg på fjellet: De er de to i Israels historie som hadde møtt Gud og mottatt hans åpenbaring på fjellet Sinai/Horeb (2 Mos 19–24; 34; 1 Kong 19). De samtaler med Jesus, og dette får Peter til å tenke at det rette å gjøre her på møtestedet for de tre åpenbaringsmottagerne er å bygge hytter til hver enkelt av dem for å fastholde denne nye åpenbaringshendelsen etter forbilde av ritualiseringen av Sinai-hendelsen i form av telthelligdommen, beskrevet i 2 Mos 33,7–11; 40,1–38).

Vers 5a: Ennå mens Peter talte, «kom en lysende sky og skygget over dem». Skyen er uttrykk for Guds nærvær (se f.eks. 2 Mos 13,21f; 24,15f; 1 Kong 8,10f). Mens i GT «skyen (dekket) telthelligdommen, og Herrens herlighet fylte boligen» og «Moses ikke (kunne) gå inn i telthelligdommen, fordi skyen hadde tatt bolig over den og Herrens herlighet fylte boligen» (2 Mos 40,34f), erfarer Jesu disipler her selv å bli overskygget av skyen og den guddommelige herligheten (hebraisk: kābōd, gresk: doksa).

Vers 5b: Ut av skyen over dem hører disiplene en røst, som proklamerer åpenbaringen av den nye pakt: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Allerede ved Jesu dåp hadde en røst fra himmelen sagt dette om Jesus, og dermed identifisert ham som Guds endegyldige og enestående sendebud, som i sin person og virke representerer både den davidiske Salvede som Guds Sønn (Sal 2,7), som er Guds elskede slik Isak var for Abraham (1 Mos 22,2 [Isak som «den elskede» er ytterligere fremhevet i Septuaginta (se vers 2.12.16) og i de arameiske targumene], sml. Rom 8,32), og Herrens (lidende) tjener (Jes 42,1). Nytt utover himmelrøsten ved dåpen er sluttordene: «Hør ham!» Også denne appellen rettet til disiplene inneholder en klar henspilling på et gammeltestamentlig forbilde, nemlig Mose ord til israelittene: «En profet som meg vil Herren din Gud la stå fram hos deg, en av dine landsmenn. Ham skal dere høre på» (5 Mos 18,15). Dette løftet inngår i GT-teksten i rekke I, 5 Mos 18,15–18, og tilknytningspunktet til «Hør ham» er hovedgrunnen til denne koblingen av tekstene. (Direkte sitater fra 5 Mos 18,15.18 foreligger i Apg 3,22 og 7,37, og i det første tilfellet – Peters tale i templet i Jerusalem etter helbredelsen av den lamme ved tempelporten – erklærer Peter eksplisitt Jesus som oppfyllelsen av løftet om profeten som Moses.) I den gamle Sinai-hendelsen åpenbarte Gud seg i selvpresentasjonsformelen «Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset» (2 Mos 20,2), og deretter fulgte Dekalogen (2 Mos 20,3–17). Men nå presenterer Gud sin Sønn og byder «Hør ham!» Jesus er selv blitt til det guddommelige åpenbaringsordet.

Vers 6–7: De neste to versene er matteisk særstoff. Med denne tilføyelsen fremhever evangelisten Matteus proklamasjonen av Jesus som Guds Sønn. Det er en sakssvarende reaksjon på opplevelsen av en teofani å kaste seg ned med ansiktet mot jorden i (ære)frykt (f.eks. 1 Mos 17,3; Esek 1,28; Hab 3,2 LXX [Septuaginta-teksten føyer til utover MT-teksten: «Herre, jeg hørte gjetord om deg og jeg ble fylt av frykt»]; Dan 8,17; Tobit 12,16). At åpenbaringsformidleren går bort til og rører ved dem som har falt skrekkslagne til jorden og sier til dem, «Frykt ikke/vær ikke redde!», har også sine forbilder i GT og den jødiske tradisjonen (f.eks. Dan 8,18; 10,9f.12; Tobit 12,17). Hele scenen i vers 6f har også sin parallell i den andre NT-teksten i rekke I, der seeren Johannes forteller: «Da jeg så ham, falt jeg som død ned for føttene hans. Men han la sin høyre hånd på meg og sa: ‘Frykt ikke!’» (Åp 1,17).

Vers 8–9: Da disiplene igjen «løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus». Moses og Elia er borte, herlighetsskyen har trukket seg vekk, og konstellasjonen er igjen som ved fortellingens innledning om oppstigningen til fjellet: Disiplene Peter, Jakob og Johannes er alene med Jesus. Men selv om de er tilbake i den kjente jordiske tilværelsen, bærer de nå med seg opplevelsen og erkjennelsen fra åpenbaringenshendelsen de har vært vitner til. På veien ned fra fjellet, pålegger Jesus dem å tie om synet inntil Menneskesønnen er reist opp fra de døde. Forklarelsen har gitt et innsyn i en transcendent virkelighet og åpenbaringshistorisk sannhet, som først kan og skal proklameres når Jesus har fullendt sin messianske tjeneste som den lidende Menneskesønnen til soning av all verdens synd, og når han i sin oppstandelse fremstår som overvinneren av døden og den triumferende Menneskesønnen. Ifølge den oldkirkelige tradisjon inngår to av disiplene som var med Jesus opp på fjellet, blant de nytestamentlige forfatterne, og i skriftene som forbindes med dem, handler de i samsvar med Jesu anvisning om først etter oppstandelsen å fortelle om synet: Peter i 2 Pet 1,16–18 (tekst i rekke II) og Johannes i Åp 1,9–18, som inngår i årets bibeltekster på Kristi forklarelsesdag, hentet fra rekke I.

Åp 1,9–18

Dette tekstavsnittet utgjør åpningsvisjonen i Johannes’ åpenbaring, der seeren Johannes ser Jesus i skikkelse av Menneskesønnen vers 13–15, slik han er skildret i Dan 7,13 (supplert med elementer fra Dan 7,9; 10,6; Esek 1,24; 43,2). Koblingen til Dan 7,13f er forberedt allerede i introduksjonen av Jesus Kristus i åpningshilsenen 1,4–8 i vers 7a, «Se, han kommer med skyene», og også i den synoptiske apokalypsen (Mark 13,26 par.) og Jesu svar til øverstepresten (Mark 14,62 par.). Som kommentert ovenfor i gjennomgangen av Matt 17,1–9, er det flere direkte forbindelsespunkter og overlappinger mellom de to tekstene.

Etter å ha rørt ved og tiltalt Johannes, der han har falt ned som død for Jesu føtter, «Frykt ikke!», presenterer Jesus seg med følgende ord: «Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket» (Åp 1,17b–18). Denne Kristi selvpresentasjon, som gjentas i utvidet form i bokens siste kapittel (22,13), svarer helt til Guds selvpresentasjon i 1,8 og 21,6. Åpenbaringsboken formidler dermed, blant annet i vårt tekstavsnitt på Kristi forklarelsesdag, et klart vitnesbyrd om Jesu guddommelighet.

Jesus som Guds Sønn og åpenbaringsord

De tre tekstene for Kristi forklarelsesdag gir samlet et rikt og utfyllende vitnesbyrd om hvem Jesus Kristus er: Han er den nye Moses, som Guds folk skal lytte til; han er Guds Sønn, den elskede, som Gud har sin glede i; han er Menneskesønnen; han er Alfa og Omega, den første og den siste. Han er bæreren av den guddommelige herlighetsglansen (kābōd/doksa) og er den nye pakts åpenbaringsord. Dermed supplerer evangelietekstene om Jesu forklarelse Johannes-prologen, teksten for 1. juledag, i vitnesbyrdet om Jesus som Ordet – som omfatter og forener i seg de tre åpenbaringshistoriske tradisjonslinjene fra Det gamle testamente, loven, profetene og visdommen.