Søndagens tekster: Jer 29,10–14 eller Apg 4,32–35; 1 Joh 5,13–15; Luk 18,1–8

I bibelhebraisk brukes det samme verbet for både «å håpe» og «å vente» (verbet qawah, som tittelen på Israels vakre nasjonalsang, Hatiqvah, er avledet fra). Det gir god mening. Håp og venting går hånd i hånd. Håpet bærer også bønnen. Derfor hører disse tre sammen: bønn, håp og venting.

Enken og dommeren

Lignelsen Jesus forteller i dagens evangelietekst overrasker meg veldig. Tenk at han lager en kobling mellom et så umoralsk menneske som denne uhederlige dommeren, og Gud. Jeg hadde ikke turt å gjøre det fra en talerstol. Men Jesus gjør det.

Og poenget til Jesus er naturligvis ikke at det er noen likhet mellom dommeren og Gud. Men han er ute etter å si noe om situasjonen. Hvis en uærlig og umoralsk dommer gir etter for et utholdende menneske, hvor mye mer skal ikke da Gud gjøre det? Gud som er god. I rabbinsk fortolkningslære kalles grepet Jesus gjør for Qal va-homer (lett og tungt). Noe som gjelder i en situasjon gjelder desto mer i en annen og viktigere situasjon. Hvis en uærlig dommer gir etter for utholdende bønn, hvor mye mer vil ikke da den gode Gud gjøre det.

Ventetid

Når Jesus overfører situasjonen til gudsforholdet, sier han: «Han skal sørge for at de får sin rett, og det snart». Men så er spørsmålet: Hva betyr «snart» hos Gud. I 2 Pet 3,9 før vi høre at Herren ikke er sen med å oppfylle sitt løfte, samtidig som han også er tålmodig, for han vil ikke at noen skal gå fortapt. I verset foran, legger Peter til at tusen år er som én dag for Herren. Det er med andre ord ikke helt enkelt å vite hva vi skal legge i ordet «snart».

Det samme kan vi lese om i leseteksten fra Jeremia 29. Mange er glade i de vakre ordene i vers 11 om Herrens fredstanker for sitt folk, og jeg vil tro at Jer 29,11 har stått på mange konfirmasjonskort denne våren.

Samtidig må vi huske på verset foran, Jer 29,10: « Når sytti år er gått for Babel, skal jeg se til dere. Da skal jeg oppfylle mitt gode løfte for dere og føre dere tilbake til dette stedet.» Herrens gode framtidstanker ligger ikke alltid rett rundt neste sving. Av og til tar det en hel livstid.

Bønn, håp og venting henger derfor sammen. Herren er god og han er ikke sen med å oppfylle sine løfter. Men samtidig er hans horisont så annerledes. Dette passer også godt med denne søndagens plassering i kirkeåret. For nå nærmer vi oss pinse og siste del av påsketiden er på mange måter en ventetid fram mot pinse. Etter sin himmelfart sa Jesus til disiplene at de skulle bli i Jerusalem og «vente på det Far har lovet» (Apg 1,4).

Et forbilde

Det er ingen tvil om at Jesus vil at enken i Luk 18 skal være et forbilde for oss. Han avslutter med å si: «Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?» Enkens utholdenhet er et sterkt uttrykk for tro. For troen henger også sammen med håpet. Ja, «troen er et pant på det vi håper» (Hebr 11,1).

Vi lever i en verden full av urett og uærlighet. Vi er kanskje ikke, som israelsfolket, i et fysisk eksil, men vi lever i en verden som ligger i det onde (1 Joh 5,19). Her lever vi våre liv i tro, håp, bønn og venting. For en dag, og det ganske snart, kommer Herren. Og da skal han sette alle ting i rett stand og sørge for at de får sin rett.