Prekentekst:   Mark 10,2-9
Lesetekst I:     1 Mos 2,18-25
Lesetekst II:    Ef 5,31-33

Vi hadde startet en ny menighet i et område der det ikke var noen menighet tidligere. Der bodde 15 000 mennesker som Jesus elsker. Vi ønsket å være menighet for dem, og jeg ønsket å være pastor ikke bare for de 50 i menigheten som levde i ordnede parforhold og gode familier, men også for enslige som hadde skiftende partnere, samboere, skilte og gjengifte. Og ikke minst for barn og unge som ikke visste helt hvordan en familie kunne være, slike som hadde opplevd brudd og splittelse og gjengifte hos foreldre. Men hvordan skulle vi møte dem? Vi ville gjerne møte alle – alle uansett bakgrunn, nederlag, skam … – med Jesu Kristi kjærlighet, tilgivelse og gjenopprettelse, men også med tydelig disippelundervisning når noen valgte å følge Jesus. Etter hvert kom mennesker til menigheten med alle slags erfaringer. Unge med mange sår ble med i ungdomsarbeidet. Utfordringene var mange og store.

Arbeidet som en gruppe i menigheten gjorde, resulterte i boken «De to skal være ett». Jeg skrev om menigheten som «verdens lys og jordens salt» (Matt 5,13-14), om Guds gode ordninger fra begynnelsen (1 Mos 1,31), om lydighet mot Kristus og folkets reaksjon på Jesu undervisning en gang: «Dette er harde ord! Hvem kan høre slikt?» (Joh 6). Jesu svar lød imidlertid: «De ord jeg har talt til dere, er ånd og liv.» Selv om temaet var et annet, kan det også gjelde hans undervisning om ekteskap, skilsmisse og gjengifte?

Hele Det nye testamentet

Jeg skrev om dette temaet som «et viktig teologisk tema» og viste til at «Det nye testamentet understreker ekteskapets karakter som en guddommelig skaperordning». I Det gamle testamentet skildres forholdet mellom Gud og Israel som et forhold mellom mann og kvinne i ekteskapet. På de siste sidene i NT tegnes bildet av den store bryllupsfesten mellom Jesus og bruden.

Et fundamentalt ord om ekteskapet var Jesu ord om at «det var slik fra begynnelsen» – altså Guds opprinnelige vilje og plan, før syndefallet.

Paulus tegner et bilde av dette i Efeserbrevet 5,22-33. Når han beskriver ekteskapet, tenker han på forholdet mellom Kristus og menigheten.

En sterk tekst om dette er Børre Knudsens tale om «Et stort mysterium». Les det gjerne!

Også apostelen Paulus, som selv var ugift, gir grundig undervisning om ekteskap, skilsmisse og gjengifte. I 1 Kor 7 skriver han til de kristne – til dem som vil leve som Jesu disipler: «Til dem som er gift, har jeg dette påbudet, ikke fra meg selv, men fra Herren: En kvinne skal ikke skille seg fra sin mann. Men hvis hun skiller seg, skal hun leve ugift eller forlike seg med mannen. Og en mann skal ikke skille seg fra sin kone.»

I Rom 8 gir Paulus et prinsipielt viktig utsagn: «Dere kjenner loven, brødre, og vet at den bestemmer over et menneske så lenge det lever. En gift kvinne er etter loven bundet til sin mann så lenge han lever. Men dersom han dør, er hun løst fra loven som bandt henne. Så lenge mannen lever, gjelder hun som ekteskapsbryter hvis hun gifter seg med en annen. Men dersom mannen dør, er hun fri fra loven og bryter ikke ekteskapet om hun gifter seg med en annen.»

Hebr 13,4 sier: «Ekteskapet (gresk: gamos) skal holdes i ære av alle, og samlivet må ikke skitnes til. For Gud vil dømme dem som driver hor (gresk: porneia) eller bryter ekteskapet (gresk: moicheia).»

Vi ser altså at hele Bibelen sier det samme om ekteskapet, skilsmisse og gjengifte. Et ekteskap er en ubrytelig pakt. De to blir ett i ekteskapet, limt sammen.

Til slutt: Hvor viktig dette temaet er synliggjøres ved at alle evangelistene gjengir Jesu ord – med litt ulik vektlegging: Markus sin tekst har vi allerede lest. Matteus skriver til jøder (Matt 19,3-12), Lukas til hedninger (kristne fra ikke-jødisk bakgrunn) (Luk 16,18ff).

Oldkirken

Oldkirken taler også om dette. Vi kan oppsummere Hermas’ Hyrdens teologi om temaet slik:

1. En ektemann skal ikke fortsette samlivet med en hustru han vet lever i hor (1 Kor 6,15-17).
2. Men når han ikke lever sammen med sin hustru, må han leve alene. Å gifte seg på nytt vil være det samme som å begå ekteskapsbrudd.
3. Dersom ektefellen som har levd i hor, vender om og vil vende tilbake til ektemannen, skal han ta imot henne.
4. Det samme som gjelder en uskyldig ektemann og en skyldig hustru, gjelder for en uskyldig hustru og en skyldig ektemann.

Både punkt 2 og 3 er i motsetning til romersk lov. De tre siste punktene kan ikke ha sin opprinnelse noe annet sted enn i tidlig kristen etikk. Alle andre skikker og lover taler annerledes – også i Norge i vår tid.

Theofilus av Antiokia (ca. 180) skriver: «Den som gifter seg, sier det (NT, Matt 5,32), med en kvinne som er skilt fra sin mann, bryter ekteskapet, og hver den som skiller seg fra sin hustru uten for utukts skyld, volder at hun bryter ekteskapet.»

Clemens av Alexandria (ca. 150-215) blir forstått slik av teologen Henri Crouzel: «Hor anerkjennes som eneste gyldige skilsmissegrunn, men det rokker ikke ved det påfølgende forbudet mot nytt ekteskap. Ethvert gjengifte mens ektefellen lever er ekteskapsbrudd.»

Til sist et ord av Origenes (185-254): «I strid med Skriften har noen av kirkens ledere tillatt gjengifte for en kvinne mens mannen levde, til tross for det som er skrevet: «Kvinnen er bundet så lenge hennes mann lever …» Sannsynligvis er denne forordning blitt tillatt ved at de har sammenlignet den med andre og større onder, i strid med den opprinnelige lov som Skriften har gitt oss.»

Denne kirkelige lære var rådende helt fram til Erasmus (1519). Dessverre var også Luther påvirket av den forståelsen Erasmus presenterte.