Søndagens tekster: Salme 8,2-10 / 1 Kor 1,26-31 / Mark 5,25-34

Dagen

Evangeliet etter første rekke er Luk 15,1-10, som er fortellingen om den ene sauen og de nittini, og gleden over sølvmynten som ble funnet igjen. Dagens bønn tematiserer Guds nådige blikk. Guds omsorg for den som faller utenfor antydes altså som et hovedtema for dagen.

GT-teksten

Salme 8 er en lovprisning av Gud for hans herlighet og makt, men den er utfoldet i forhold til mennesket, og det på to forskjellige måter. Sammenlignet med Gud er mennesket lite og svakt (v. 5). Men det har likevel sin storhet, for det er satt til å herske over Guds skaperverk (v. 7-9; jf. 1 Mos 1,28). Derfor har Herren bare satt mennesket litt lavere enn ʾĕlōhîm, som her enten kan bety Gud eller himmelherskere (jf. Sal 82,1). Den greske GT-oversettelsen Septuaginta følger det andre alternativet og sier at Gud bare har satt mennesket litt lavere enn englene. Uansett kan denne teksten være et utgangspunkt for å reflektere over det at mennesket er skapt i Guds bilde; det skal på sin måte herske i verden slik Gud gjør det på sin. Det er et høyt kall og et stort ansvar.

Epistel-teksten

Teksten fra 1 Kor 1 dreier seg også om en sammenligning mellom Gud og mennesker, men her er perspektivet et annet. Menigheten i Korint har vendt Paulus ryggen fordi hans budskap ikke er tilstrekkelig sofistikert. Men det er som det skal være, sier Paulus, for det er nettopp verdens tåpeligheter (tà mōrà toũ kósmou) Gud har utvalgt for å gjøre de vise (hoi sofói) til skamme. Ja, det er det som ikke fins, det ikke-værende (tà mḕ ónta) han har utvalgt. Det er åpenbart Kristi frelsesgjerning gjennom død og oppstandelse som er referansen for det Paulus her sier. Hans skamfulle død på korset er blitt fundamentet for vår status for Gud; det er han som er vår gudgitte visdom (sofía), rettferdighet (dikaiosúnē), helliggjørelse (hagiasmòs) og forløsning (apolútrōsis). Alle tradisjonelle, menneskesentrerte verdier er snudd på hodet; her er det Gud selv som handler. Det evangeliske poeng i dette er at det ikke er mulig å falle ut av det som omfattes av Guds frelsesverk; lavere enn intet er det vanskelig å komme.

Evangeliet

Som så mange ganger gir evangeliet en konkretisering av det Paulus sier abstrakt og prinsipielt. Her er det fortellingen om kvinnen som hadde strevd med blødninger (rhúsis haímatos) i tolv år. Denne fortellingen er også gjengitt hos Matteus og Lukas, men med litt mindre detaljer. Kvinnens problem var ikke bare det plagsomme og utmattende med stadige blødninger; hun var ifølge 3 Mos 15,25-30 også kultisk uren og dermed i praksis sosialt isolert. Vi kan bare ane den kombinasjon av fortvilelse og dristighet som førte til at hun oppsøkte menneskemengden rundt Jesus og berørte kappen hans bakfra. Hadde noen som kjente henne, sett henne, ville hun umiddelbart ha blitt bortvist som en som ikke hadde rett til å være der. Derfor forteller da også Markus at hun var så redd at hun skalv da Jesus kalte henne til seg. Men det var intet skamfullt ved denne kvinnen i Jesu øyne. Han så en som hadde tiltro til ham, og derfor sendte han henne fra seg frisk og uten blødninger.

Jesu helbredelser gjelder påfallende ofte mennesker som på grunn av sykdom eller feiltrinn var falt utenfor fellesskapet (spedalske, blinde, lamme, hun som var grepet i ekteskapsbrudd). Han ikke bare gjør dem friske; han gir dem oppreisning og tar dem inn i fellesskap med både Gud og mennesker. Det viser oss Guds betingelsesløse kjærlighet, og det gir en retning og et mål for våre liv: Slik Jesus så mennesker og gav dem verdighet og livsmot, slik skal også vi omgås med våre medmennesker.

Prekenen

Tekstene på denne dagen henger godt sammen, og en preken som vil formidle Guds betingelsesløse kjærlighet og omsorgsfulle nærvær, kan derfor godt gjøre bruk av alle tre. Det er ingen som skal tenke om seg selv at de har stelt seg slik at de faller utenfor gudsrikets og gudsfellesskapets grenser. Den herlighet og gudbilledlighet Salme 8 omtaler, gjelder alle mennesker uten begrensninger.

For at dette ikke skal bli en masete preken om å være snill, er det viktig at poenget fra 1 Kor 1,30 også blir prekenens fundament: Det er Guds betingelsesløse omsorg dette handler om. Den skal prekenen ikke omtale, men uttale, slik at de som hører, kjenner seg omsluttet av den. Men etterfølgelsesappellen som ligger i dette, må heller ikke bli borte.

Det er nok også i dag dem som på grunn av sykdom og skamfølelse kjenner seg utelukket fra fellesskap med Gud og mennesker. De har et usant verdensbilde; det er ikke slik det er. Guds omsorg og kjærlighet er uten grenser. Å formidle det på en troverdig måte er dagens prekenoppgave.