Søndagens tekster: Esekiel 34,11–16; 1 Pet 2,20–25; Johannes 10,11–18

Av skriftens bilder er gjeteren og sauene et som ofte går igjen. Folket er sauene, og Herren selv er gjeteren. Blant oss som bruker Bibelselskapets oversettelse er det nok mange som savner hyrde-begrepet, og av en eller annen grunn er dette blitt beholdt blant annet i en sentral tekst, nemlig Salme 23, som proklamerer: «Herren er min hyrde.» Der er det Herren selv som beskytter, som leder til mat, drikke og hvile. Men så er det også mange andre som har fått et delegert ansvar på dette området. Disse skal vi snart se nærmere på.

Gjetere og lederskap

Dyrehold var en sentral del av det jødiske folks livsopphold. En liten funfact fra tampen av Første Mosebok, hvor dette trekkes frem som en identitetsmarkør av Josef når han forteller familien sin hvordan de skal presentere sin levevei for farao: ««Dine tjenere har levd av buskapen helt fra ungdommen av og til nå, vi som våre fedre.» Da får dere bo i Gosen, for gjetere er noe avskyelig for egypterne.» 1 Mos 46,34.

Nå var det vanlig for en rabbi å ta utgangspunkt i konkrete ting eller sammenhenger rundt seg, og det er nettopp det Jesus gjør i sin undervisning om sauer og gjetere. I den litt større kontekst taler han først om å være porten. Da må vi legge vekk moderne forestillinger. Man hadde en innhegning av stein for dyrene, hvor de ble samlet om natten. Der var det gjerne flere flokker samlet. Så la gjeteren seg i åpningen til innhegningen. Skulle noen komme seg inn eller ut, måtte de gå over ham. Eller de måtte komme seg over gjerdet et annet sted, men det var det bare tyver og røvere som gjorde. Det er dette som menes med at Jesus er porten. Når morgenen kom, ropte gjeteren på sin flokk. De gjenkjente stemmen til sin gjeter, så det var bare hans flokk som kom ut.

Deretter kommer talen om Jesus som den gode gjeteren. Den har likhetstrekk med Salme 23, som vi har nevnt tidligere. Her er det tale om en som har flokkens beste for øye. Det er en omsorg som strekker seg svært langt; like til døden.

Kontrasten

Som nevnt var Herren sitt folks hyrde og gjeter. Det er dette som beskrives for oss i leseteksten fra Esekiel. Men dette ansvaret var delegert. De som hadde lederansvar for folket hadde dette som oppgave, på Guds vegne. Men her var det mange som hadde sviktet, noe første del av kapittel 34 hos Esekiel viser.

Les gjerne også Sakarja kapittel 11 som har samme tematikk. Det kan nesten virke som om Jesu ord er en omvendt versjon av dette kapitlet som konkluderer med: «Ve min dårlige gjeter som forlater flokken!» (Sak 11,17) De gjeterne som skulle ta seg av Guds flokk, viste ikke den omsorg som krevdes av dem, tvert imot …

En del av lederskapet vi møter på Jesu tid omtales som «fariseerne og de skriftlærde» Det var de som skulle være gjetere for folket, men som nå blir avslørt som dårlige gjetere. La oss zoome ut et knepp til, for å få enda litt større kontekst.

De dårlige gjeterne

I kapitlet forut for vår prekentekst finner vi en fortelling om en blindfødt mann. Jesus gir mannen synet; et viktig messiastegn. Men fariseerne vil bestride dette, ettersom det fant sted på en sabbat. De gjennomfører et heftig forhør av mannen, og det ender med at de kaster ham ut.

Når Jesus møter mannen igjen blir det til tro; ikke bare hadde han fått synet igjen, han hadde fått se hvem Jesus virkelig var. Fariseerne hadde opptrådt som dårlige gjetere, denne mannen hadde ikke fått omsorg verken som blind eller seende, men hos Jesus møter han den som har omsorg for hele mennesket.

Jesus som den gode gjeteren

En gjeter skulle beskytte flokken, det var hans dyrebare eiendom. Det innebar fysiske anstrengelser, og også fare. Å ta opp kampen med ville dyr for eksempel var en risiko gjeteren tok på seg. Noen ganger kunne det også være med fare for eget liv. Men Jesus går ut over dette; han legger ned livet sitt for sauene. Det gis et tydelig hint om den soningsdød Jesus frivillig gikk til i påsken. Men også et hint om oppstandelsen; «For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen.»

Det gis også antydning om et utvidet misjonsperspektiv, om det enda ikke er fullt utviklet; Jesus har også andre sauer å lede. Hedningene skal snart tas inn i flokken, så det blir én flokk og én gjeter.

Gjeterens røst

Som tidligere nevnt var en saueflokk trent i å gjenkjenne sin gjeters røst. Bare når han kalte på dem kom de, andre hørte de ikke på. Dette er stadig aktuelt; det er mange røster som kaller på vår oppmerksomhet – kanskje mer nå enn noensinne. Det er så mange inntrykk i alle kanaler, og alle vil de si oss noe.

Jeg kjenner en som har utforsket mange slags budskap og røster. Alle ville de fortelle ham hva som leder til det gode liv, både av selvutvikling og åndelig veiledning. Men etter å ha prøvd utallige veier trakk han sin mismodige konklusjon: «alle ville selge meg noe». Ja, det finnes også dårlige gjetere i dag. Og på samme måte som i Bibelen er de ute etter sin egen vinning, ikke flokkens beste.

Derfor gjelder det å gjenkjenne Jesu røst, så vi kan filtrere bort all støyen og alle som vil vise oss veier å gå. Bare han er veien, i går som i dag. Han er den gode gjeteren, som har omsorg for hele mennesket. Den gamle konfirmasjonssalmen står seg godt: «Mellom alle verdens røster bare din er den som trøster, led oss i ditt hyrdespor.»