Tekstgjennomgåelse for: 4. februar 2024 -
Prekentekst: Mark 9,2-13
Lesetekst I: 2.Mos 3,1-6
Lesetekst II: 2.Pet 1,16-18
Hvis kirkeåret kan deles i to festpoler; påske og jul, så markerer Kristi forklaringsdag selve kulminasjonen og avrundingen av jule- og åpenbaringstiden. Neste søndag er vi inne i søndagene som knyttes mot påsken. Alle tekstrekkene for denne søndagen knyttes til den samme hendelse slik den er beskrevet i de synoptiske evangelier: Kristi forklarelse på fjellet. Dette er høydepunktet og svaret på spørsmålet som åpenbaringstiden stiller: Hvem er denne Jesus fra Nasaret? De tre utvalgte disiplene får denne dagen bekreftet både Peters bekjennelse seks dager tidligere: «Du er Messias» (Mark 8,29) og det vi har lært i jule- og åpenbaringstiden om inkarnasjonen: Gud er blitt menneske. Vi får se Jesus herliggjort slik han egentlig er, fra før han var kommet i kjød og slik han er etter oppstandelsen, med kongemakt.
Teksten vår faller naturlig i to deler med hver sine litt ulike temaer. Først får vi fortellingen om «Jesu forklarelse» i Mark 9,2-10 med paralleller i Matt 17,1-13 og Luk 9,28-36, deretter finner en påfølgende samtale om Elias gjenkomst sted i Mark 9,11-13 med parallell bare i Matteus (17,10-13), mens Lukas sløyfer denne samtalen. Teksten innledes og tidsbestemmes med uttrykket «Etter seks dager», slik kobles teksten sterkt til den foregående Messiasbekjennelsen av Peter (Mark 8,27-30) og Jesu forklaring av hvilken Messias dette er: han skal forkastes, dø og stå opp (Mark 8,31-33). Det er uvanlig for Markus å innlede en tekst med så tydelig tidsbestemmelse (skjer bare i 14,1, ellers vanligvis med «straks» eller «og»), det viser at den foregående sammenhengen har stor betydning for teksten.
Teofani
Bak vår tekst finner vi en mengde bakgrunnsstoff fra Det gamle testamentet. La oss se på noe av dette først. Gud åpenbarte seg for en mengde mennesker og sitt utvalgte folk til ulike tider og steder. Det er noen særtrekk som går igjen ved gudsåpenbaringene (teofanier) i Det gamle testamentet. Det er nærmest en egen sjanger som ofte involverer naturfenomener (2 Sam 22,12-16; Sal 18,9-12), ild (1 Mos 15,7ff, 2 Mos 3 og Neh 9,12) og røyk (Jes 4 og 6), fjell (2 Mos 19; Sal 48; Matt 5!), skyer (Esek 1,4) og innledes ofte med verbet «viste seg». Dette uttrykket brukes interessant nok om Moses og Elia i vers 4 når de opptrer sammen med Jesus (faktisk ikke om Jesus selv). Når det gjelder gudsåpenbaringer er det verdt å merke seg at mer enn den fysiske manifestasjonen av ild, skyer, røyk og andre naturfenomener, er alltid Guds tale til stede. Gud er alltid en talende gud når han åpenbarer seg for mennesket. Han gjør seg forståelig i menneskelig språk og taler løfter, forbannelser, proklamasjoner, skaperord og frelsesord. I vår tekst forklarer Faderen hvem Jesus er og setter ham i et umiskjennelig sønneforhold til ham selv: «Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!» (vers 7). Dette Guds ord akkompagneres av synlige ting som bekrefter det helt spesielle ved situasjonen og fører tankene til gudsåpenbaringene i Det gamle testamentet.
De første jødiske leserne ville umiddelbart tenke på Guds åpenbaring for Moses på Sinai (2 Mos 19, 24 og 34): de seks dagene (2 Mos 24,15f), tre fortrolige er med (2 Mos 24,1), Moses ansikt skinner når han går ned fra fjellet (2 Mos 34,29) liksom Jesus blir skinnende hvit, Gud fremtrer i en skyggende sky (2 Mos 24,15), Herren taler fra skyen (2 Mos 24,16), folket er redde/forundret når de møter Moses/Jesus etterpå (2 Mos 35,30/Mark 9,15), dessuten skjer begge hendelsene på hver sine fjell. I jødisk tradisjon har Moses på Sinai blitt fortolket som en tronstigning, på den måten fungerer Jesu forvandling som en erklæring av hans kongemakt.
Det passer seg at de fremste ørkenprofetene Elia og Moses er til stede når Jesus som selv er startet sin tjeneste i ørkenen (1,9-13) skal åpenbares for disiplene. Moses representerer især den gamle pakt som skal fullendes i Jesu lidelse og død, Elia har i samtidens jødedom blitt en endetidsskikkelse, noe Jesus bekrefter – han skulle «sette alt i stand» (vers 12, se også Mal 4,5f). Når vi så får høre fra høyeste hold: «hør ham!» som refererer til Moses’ profeti om en ny og større profet etter ham (5 Mos 18,15), sammen med at bare Jesus blir tilbake «bare han var hos dem», skjønner vi at Jesus er den som oppfyller Det gamle testamentets profetier og overgår dem begge i herlighet. Han er «Guds rike (…) kommet med kraft» (9,1) og det er kommet nå!
De forvirrede disiplene
De tre utvalgt disiplene ser ut til å ha hatt en spesiell posisjon i disippelflokken. De var de eneste som ble med ved oppvekkingen av Jairus’ datter (5,37-43) og ved Jesu bønn i Getsemane (14,33). De er samtidig de skikkelsene som kanskje blir tegnet i et sterkest negativt lys også. Det var Peter som lovte mye og sviktet stort. Det var Sebedeus-sønnene (Johannes og Jakob) som hovmodig ba om å få sitte ved siden av Jesus i herligheten
(10,35ff).
Søndagens tekst er tydelig på disiplenes forvirring og uforstand. Dette speiler Peters tidligere høyverdige bekjennelse som likevel manglet forståelse av oppdraget (Jesu lidelse og død, 8,31) og Jesu påfølgende irettesettelse («vik bak meg Satan …» 8,33). Teksten vår følger en liknende struktur med Peters frimodige forslag om å bli på fjellet i herlighetstilstanden ved å bygge tre hytter. Det er vanskelig å si hva bakgrunnen er. Ordet for telt er det samme som brukes om Israelsfolkets tabernakel i ørkenen (og om Jesus i Joh 1,14). Skal man forstå forslaget som et nytt og varig tabernakel der folket kan møte Gud? Eller er løvhyttefesten en mer relevant bakgrunn (3 Mos 23,34ff)? Da knyttes den jødiske festen opp mot håpet om en ny eksodus (utgang av Egypt) – frelsestiden er nær. Det er ikke godt å si hva som er den fremste betydningen, hovedtyngden ligger uansett på at Peter og de andre var «grepet av stor frykt» (vers 6). Feilen i Peters teologi er den samme som tidligere (8,31-33): Messias kan ikke lide og dø, han skal seire. Det er en form for herlighetsteologi. Jesus irettesetter ham senere med korsteologi: Menneskesønnen skal dø og stå opp igjen (vers 9). Igjen blir det vanskelig for disiplene å forstå hva det betyr at Jesus skulle dø og stå opp (vers 10). Det er sannsynligvis ikke oppstandelsen i seg selv som er spørsmålet, men hva dette har med Guds Messias å gjøre. Vi får altså en tydelig kontrast mellom det herlige syn av den strålende Jesus, som forsikrer oss om hvem Jesus egentlig er og hva han skal bli etter lidelsen, døden og oppstandelsen, og disiplenes uforstand, redsel og forvirring som gir seg utslag i en herlighetsteologisk forventning om hvem Guds Messias er.