Prekentekst: Luk. 13, 22-30
Lesetekst I: Jer. 18, 1-10
Lesetekst II: Rom. 2, 1-11

Til dagen

Bots- og bededag har en lang historie i vår kirke. Men fast dag i kirkeåret har den ikke vært så veldig lenge – den nåværende plassering fikk dagen først i 1950. I eldre dager var det vanlig, i kirken, å holde bots- og bededag ved bestemte anledninger, f.eks. ved store ulykker. Dagen har hatt det særpreget at folket/menigheten står frem for Gud i bønn og bot.

Bots- og bededag forteller på et vis om troens barske realiteter. Det er på mange måter en alvorstynget dag preget av selvransakelse, syndsbekjennelse, bønn, omvendelse og bot. Tankene våre kan kanskje gå til jødenes Yom Kippur, den store forsoningsdagen (se 3. Mosebok 16), hvor fokuset er nettopp på mye av det samme. Å dra opp noen linjer herfra på denne dagen er slettes ikke unaturlig.

Bots- og bededag er også en dag hvor man gjerne har hatt allment skriftemål. Det vil jeg anbefale på det varmeste. Skriftemålet består jo av syndsbekjennelse og, ikke minst, syndstilgivelse. For bak dette alvoret finnes en nådig Gud. En Gud som inviterer mennesker til bords, både fra øst og fra vest, fra nord og fra syd; jøder og grekere.

Til teksten

Jesus er på vei til Jerusalem, og på vegen stopper han i byer og landsbyer for å undervise folket. Et sted på reisen er det en som sier til ham: «Herre, er det få som blir frelst?» (vers 23) Et stort spørsmål. Og Jesus svarer: «Strid for å komme inn gjennom den trange døren! For mange, sier jeg dere, skal søke å komme inn og ikke være i stand til det.»

Jesus svarer egentlig ikke på spørsmålet til denne mannen. For selv om spørsmålet kan virke riktig nok, så virker det til å være noe annet som er viktigere for Jesus. Og han kommer med en advarsel og et kall til å stride eller å kjempe. Et ord som betegner en «helhjertet innsats».  Det samme ordet er brukt når det er snakk om sport og idrett.

Det er lett å tenke seg at det da betyr at vi må gjøre våre menneskelige anstrengelser for å få adgang til riket. Det er det ikke, det vitner Skriften tydelig for oss om. Det er Gud som har betalt prisen for din og min frelse. I denne søndagens prekentekst tales det om en innstilling til å kjempe. Døren er trang, men døren fører til frelse.

Så fortsetter Jesus med å fortelle om en husbond, som stenger døren. Husbonden er Gud selv. Når han først har stengt døren, så er den ikke mulig å åpne opp igjen. Dette forteller oss noe om at en gang vil det være for sent. Derfor advarselen og kallet om «strid for å komme inn». En dag vil det være slik, som vi gjerne ikke liker å snakke om i dagens samfunn, at det finnes noen som er innenfor og noen som er utenfor. Det er fortapelsens realitet. Men det er viktig å understreke at dette også er frelsens realitet! «For så elsket Gud verden at han gav sin Sønn, den enbårne, så hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»

Til disse som kom for sent sier husbonden at han ikke vet hvem de er. Hvorpå de prøver å forklare at jo da, det vet du: «Vi åt og drakk for øynene dine, og du lærte på gatene våre.» (vers 26). Da svarer husbonden: «Jeg sier dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Gå bort fra meg, alle dere som gjorde urett.» (vers 27) De som gjorde urett, det er de som vendte ryggen da kallet til Guds rike kom. De valgte å ikke bryte opp, men å bli ved det gamle. De ble ikke disipler og fulgte ikke Jesus. Og da hjelper det ikke å være Abrahams barn – ei heller døpt og konfirmert: «Den som tror OG blir døpt skal bli frelst …» sier Jesus.

Israels patriarker; Abraham, Isak og Jakob spiller en rolle i dagens evangelium. Med kjente ord får vi innsyn i Guds rike (v. 28): «Dere skal gråte og skjære tenner når dere får se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, mens dere selv er kastet utenfor.» De som står utenfor og ikke har kommet inn gjennom døren får et glimt inn i Guds rike. Der sitter altså Israels patriarker og profetene. De som kjempet den gode strid og nå har fullført løpet. «Og Skriften ble oppfylt, som sier: Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet, og han ble kalt Guds venn.» skriver Jakob i sitt brev. Det er troen som gir oss del i rettferdigheten – Guds egen.

«Og de skal komme fra øst og vest og fra nord og sør og sitte til bords i Guds rike.» (vers 29) Her får vi et glimt inn i at evangeliet om Jesus skal nå langt – og det skal være god plass i Guds rike. Her åpner Jesus opp evangeliet også for hedningene. «Jøde først og så greker…» Og vi er invitert til bords i Guds rike. Til Lammets bryllupsmåltid, hvor vi skal samles, når vi har kjempet den gode strid og har fullført løpet.

«Og se, noen av de siste skal bli de første, og noen av de første skal bli de siste.» (vers 30) Det kommer til å være mang en overraskelse i himmelen. De som ble foraktet her i verden, har kanskje fått en hedersplass i Guds rike. Guds rike er et bakvendtland. Men først og fremst er det et gledens land. Som en kommentar til vers 30 skriver biskop Bo Giertz: «… selv de som ble sist, kommer til å være overveldet av glede over at de fikk være med.» For bak det alvor vi finner i dagens evangelium, så finnes en nådig Gud. En Gud som inviterer mennesker til bords, både fra øst og fra vest, fra nord og fra syd; jøder og grekere.

Til prekenen

Prekenen kan for eksempel ta utgangspunkt i det store spørsmålet Jesus får i dagens prekentekst (vers 23) om det er få som blir frelst. Biskop Bo Giertz har i sin bibelkommentar skrevet følgende om dette spørsmålet: «Denne type spørsmål stiller gjerne mennesker når de vil ‘diskutere religion’. Men det er ikke et virkelig spørsmål om frelsen. Det virkelige spørsmål stiller Jesus i form av en oppfordring.»

Ofte henger vi mennesker oss opp i detaljer. Detaljer som kan virke interessante, men som ikke er viktige – for oss. Det er som om Jesus sier at vi, misforstå meg rett, ikke skal bry oss om «de andre» – men ta ansvar for vårt eget liv, vår egen kamp og vår egen etterfølgelse av Jesus. Noe en kan adressere er dette med hvor ofte vi mennesker er opptatt av «hva med de andre», fremfor selv å ta ansvar for eget liv. Det var noe med bjelken og flisen i øyet.

Oppfordringen (vers 24) er selvsagt sentral denne dagen. Hva betyr det å kjempe for å komme inn gjennom den trange døren? Eller sagt på en annen måte: hvordan kan – eller hvordan må – vi kjempe den kampen?

En konkret måte vi kjemper på er gjennom syndsbekjennelsen, for eksempel i skriftemålet. Slik innrømmer vi for Gud at vi er syndere som trenger Gud – og bare slik, kan vi kjempe sant og godt og rett.

Dagens preken kan også være en «reality check». Hvor man tydelig viser at det kristne livet og herlighetsteologi ikke er noe som har med hverandre å gjøre. I den kristne tro er det korsteologien som gjelder: Striden, kampen og offeret står sentralt. Jesus skjønnmaler ikke det kristne livet for oss, her er ingen «quick fix» og falske løfter. Han er en som taler ærlig med oss om hva det koster å ta opp sitt kors og følge ham. En ærlig Gud.

Så må også evangeliet og nåden med, tross at det ved første øyekast kan synes vanskelig i denne teksten. Alvoret skal lyde, men nåden må også være med. For bak dette alvoret finnes en nådig og rettferdig Gud. En Gud som tar et oppgjør med urettferdighet og ondskap. Men også en Gud som inviterer til bords, mennesker både fra øst og fra vest, fra nord og fra syd; jøder og grekere. Den Gud som er Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.

Det var derfor Jesus kom – for å kalle mennesker til Guds bord, til Lammets bryllupsmåltid. Alle mennesker, fra øst og fra vest, fra nord og fra syd. Det er Jesus, og bare Jesus, som er døren inn til Guds rike. Og døren, den er åpen!

Til salmelisten

Det er én salme som peker seg særlig ut denne søndagen, og det er Landstads salme «Der mange skal komme fra øst og fra vest». Åpningsordene i salmen finner vi igjen i vers 29 i

dagens evangelietekst. Salmen kan man finne på nr. 598 i DELKs salmebok og på nr. 261 i Norsk Salmebok. En annen salme som kan passe til teksten er salme «Ingen vinner frem til den evige ro», nr. 419 i DELKs salmebok og nr. 113 i Norsk Salmebok.

Ellers er det naturlig å bruke salmer med fokus på bot og omvendelse denne dagen – men det er viktig at også salmer hvor nåden skinner igjennom får rom og plass.

For, som allerede nevnt, bak dette alvoret finnes en nådig Gud. En Gud som inviterer til bords, mennesker både fra øst og fra vest, fra nord og fra syd; jøder og grekere. Den Gud som er Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.