Prekentekst: Johannes 11,1-5
Lesetekst I: 1 Samuel 18,1-4
Lesetekst II: Hebreerbrevet 13,1-3

Den røde tråden som går gjennom alle tekstene denne søndagen er «vennskap». Her går det en linje fra vennskapet mellom David og Jonatan i GT-teksten til Jesu vennskap med Marta, Maria og Lasarus i evangelieteksten og til den kristne søskenkjærligheten i Hebreerbrevet.

I alle disse tekstene møter vi et vennskap som er dypt og forpliktende, et vennskap som innebærer et ønske om å identifisere seg fullt og helt med den andre, en vilje til å gi og ofre og sette den andre over seg selv. I dette vennskapet speiles Guds kjærlighet til oss mennesker.

I disse tekstene møter vi også sterke følelsesuttrykk, som viser kjærligheten som ligger under. Vi leser at David hadde Jonatan «kjær som sitt eget liv». I vår oversettelse står det at «Jonatan ble nær knyttet til David» – et uttrykk som nok ikke helt videreformidler dybden i relasjonen. På hebraisk står det at Jonatans «nefesh» (sjel/liv) ble knyttet til Davids «nefesh». I Davids sørgesang over Saul og Jonatan i 2. Sam. 1,25-26 sier han: «Jonatan, min bror! Du var meg inderlig kjær. For meg var din kjærlighet mer underfull enn kvinners kjærlighet.»

I evangelieteksten får vi inntrykk av at Jesus har en helt spesiell og nær relasjon til Marta, Maria og Lasarus. Johannes må understreke at Jesus «var glad» i dem. Og leser vi videre i Joh. 11 ser vi at når folket rundt ser Jesus hvor opprørt Jesus blir i møte med Lasarus grav, og at han gråter – sier de: «Se hvor glad han var i ham.»

Så er det denne kjærligheten, dette vennskapet, som også blir modellen for hva kristen nestekjærlighet, eller søskenkjærlighet, skal være. Denne kjærligheten og viljen til å identifisere seg med sin neste er vi som kristne kalt til å leve ut – spesielt i møte med dem som lider.

Evangelieteksten

Prekenteksten denne søndagen utgjør innledningen til fortellingen om vekkingen av Lasarus og det er naturlig å se teksten i lys av hele denne. Denne fortellingen var for øvrig prekentekst for 17. søndag i treenighetstiden, så man må vurdere hvor mye av fortellingen man vil ta med, avhengig av om den ble prekt over tre uker tidligere (se tekstgjennomgåelse av Liv Hanne Langmoen Almasou for 24.9.23).

Vennskap er noe alle mennesker trenger og kan relatere til, dermed er det mye her som kan tematiseres i en preken. I sitt vennskap med Maria, Marta og Lasarus og i sin sorg og tårer over å miste en venn han er glad i, kommer Jesus oss nær på en helt spesiell måte i denne teksten.

Samtidig spiller vennskapsbegrepet en sentral rolle også i Jesus sitt kall og oppdrag i verden slik Johannes formidler det i sitt evangelium. I Joh. 15,12-13 sier han «Dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for vennene sine. Dere er mine venner…» Dermed blir Jesu egen død og oppstandelse, som vekking av Lasarus peker frem mot, det sanneste uttrykk for hva vennskap og kjærlighet er. I Jesu møte med sine venner i Betania og i underet som skjer kan vi se forbindelsen mellom det nære, det personlige, det følelsesladede i Jesu møte med mennesker – og den store kosmiske kjærligheten som Gud, i Jesus, viser verden og alle mennesker. Denne forbindelsen kommer frem på flere ulike måter i fortellingen om Lasarus.

Kjærligheten

I Joh. 11,5 leser vi: «Jesus var glad i Marta og hennes søster og Lasarus.» Her ser vi et tydelig uttrykk for Jesu følelser overfor sine venner. Men vi kan også her se disse ordene i et videre perspektiv. Ordet som oversettes «var glad i» er her agape. I v. 36 leser vi jødenes respons i møte med Jesus som gråter over sin døde venn: «Se, hvor glad han var i ham.» Her derimot er det greske ordet for «var glad i» fileo.

Denne forskjellen gjør oss oppmerksom på hvilket perspektiv som anvendes her. Fra menneskers perspektiv gir Jesus uttrykk for søskenkjærlighet eller vennekjærlighet (fileo), men fra evangelistens ståsted er Jesu relasjon til Lasarus en agape-relasjon. Han elsker med Guds betingelsesløse kjærlighet. Den samme kjærlighet som kommer til uttrykk i Jesu kjærlighetsbud i Joh. 15 og i Joh. 3,16: «For så høyt har Gud elsket verden…» Dermed trekkes det en tydelig linje fra mellom Jesu kjærlighetshandling overfor Lasarus – og Guds store kjærlighetshandling overfor verden. Der vekkingen av Lasarus får betydning for ham og de rundt ham – så blir det også et tegn på den betydning Jesu oppstandelse vil ha for alle mennesker – for hele verden.

Tegnet

Ser man på denne fortellingens i en videre kontekst i Johannes-evangeliet – kommer også denne sammenhengen tydelig frem. I v. 4 sier Jesus at ved Lasarus sykdom skal «Guds sønn bli herliggjort.» Dette peker på at underet har en betydning utover selve undergjerningen. Dette begrepet brukes flere ganger i evangeliet i situasjoner hvor Gud på en spesiell måte åpenbarer seg i Jesus. Gjennom hele evangeliet pekes det frem mot det som er det ultimate uttrykk for Guds herlighet, nemlig Jesu død og oppstandelse.

Johannes strukturerer sitt evangelium rundt en rekke tegn som viser oss hvem Jesus er. Fra det første tegnet, vin-underet i Kana og til det siste tegnet, vekkingen av Lasarus – pekes det frem mot Jesu død og oppstandelse – det endelige vitnesbyrdet om at Gud har tatt bolig i vår verden.

Hver gang Jesus gjør et tegn er det mennesker som kommer til tro. Det skjer også her. I v.45 står det at mange av «jødene» var kommet til tro. Det er verdt å legge merke til at ordet «jødene» brukes her, ettersom «jødene» i Johannesevangeliet ofte blir brukt som en betegnelse på de jødiske lederne som motsetter seg Jesus budskap og velger ikke å tro. Etter vekkingen av Lasarus kommer også mange av disse «jødene» til tro. Samtidig øker også motstanden. Dermed peker dette siste tegnet både frem mot Jesus død og oppstandelse, og er samtidig med på å føre til det ved at overprestene og fariseerne nå legger en plan for å få ham drept i frykt for at «snart vil alle tro på ham» (v.48).

Channuka – Oppstandelsesfesten

Til slutt kan vi også nevne at det kan være nyttig å legge merke til at Johannes ser ut til å knytte hendelsene i Joh. 11 til perioden rundt Channuka-feiringen (Tempelinnvielsesfesten). Johannes er bevisst på å knytte hendelsene i Jesu liv til de jødiske høytidene. Disse høytidene spiller en viktig rolle i forståelse av Jesu ord og handlinger i lys av Guds frelsesplan for Israel. Johannes introduserer ulike bolker i evangeliet med å nevne hvilken høytid som pågår eller nærmer seg (Vi har eksempler på det i Joh. 6,1 – «Påsken var nær»; Joh. 7,2 – «Det var like før løvhyttefesten»; Joh. 12,1 «Seks dager før påske», og her i Joh. 10,22 «tiden for tempelinnvielsesfesten.»)

Tempelinnvielsesfesten ble feiret til minne om gjeninnvielsen av tempelet etter makkabeeropprøret, hvor jødene vant tilbake sin frihet og renset tempelet etter at den greske kong Antiochus IV hadde vanhelliget tempelet. I denne feiringen stod oppstandelses-tanken sentral. Gjeninnvielsen av tempelet ble oppfattet som en nasjonal «oppstandelse» for Israel i tråd med profetiene (jf. Esekiel 37). Men når Israel nå 190 år senere igjen var underlagt en fremmed makt, som også satt sitt preg på tempelkulten, var det mange som bar et håp om en ny nasjonal oppstandelse hvor Gud igjen skulle frigjøre sitt folk, denne gangen fra romernes makt.

Vekkingen av Lasarus – som et tegn på Jesu egen død og oppstandelse – taler til disse forventningene, men utvider perspektivet, fra det nåtidige og politiske til det evige og kosmiske. Ja, det skal som profetene talte om komme en oppstandelse og en frigjøring fra fremmed undertrykkende makt – men ikke en nasjonal politisk oppstandelse og ikke fra romernes makt, men en personlig oppstandelse og frigjøring fra dødens makt – til et nytt liv i Guds rike.

Konklusjon

Her er det mange mulige perspektiver å ta med i en preken og det er nok ikke plass til alle på en gang. Men kanskje kan man bruke et av de tre perspektivene jeg har skissert over for å formidle en sammenheng mellom det store kosmiske agape-kjærligheten Gud har for verden – og som kommer til uttrykk i Jesus død og oppstandelse – og det nære og personlige kjærligheten, vennskapsrelasjonen, som vi ser i Jesu møte med Marta, Maria og Lasarus. Den samme kjærligheten som vi som får kalle oss Jesu venner kan oppleve i vårt møte med ham.