Preiketekst:    Salme 67,2-6
Lesetekst I:     Gal 3,23-29
Lesetekst II:    Joh 3,26-30

Et ydmykt og glad menneske

Som et resultat av sin forkynnelse, oppnådde Johannes døperen ganske stor popularitet. Matteus forteller oss at mange mennesker kom for å høre Johannes fra “Jerusalem og hele Judea og hele landet ved Jordan” (Matt 3,5). Lukas sier at folket hadde forventning “og i sitt hjerte grunnet alle på om Johannes kanskje skulle være Messias” (Luk 3,15). Med tiden nådde Johannes’ popularitet også til Herodes’ palass, for Markus forteller oss at Herodes fikk respekt for Johannes og gjerne ville lytte ham (Mark 6,20).

Vi blir imidlertid fortalt at folkemengdene rundt Jesus var begynt å vokse. Mange av dem som tidligere hadde fulgt Johannes, løsrev seg nå fra ham og begynte å følge Jesus. Det ser ut til at noen av Johannes´ disipler ble bekymret over dette. De likte ikke å se at læreren deres inntok andreplassen etter denne mannen fra Nasaret. Dermed leser vi at det var noen av disiplene hans som uttrykte sin bekymring og sa: «Rabbi, han som var hos deg på den andre siden av Jordan, han som du vitnet om, se, han døper, og alle kommer til ham» (Joh 3,26).

Det er som om de uttrykker: “Johannes, din popularitet synker, hva skal vi gjøre?” Det var en invitasjon til Johannes om å føle seg såret og neglisjert. For Johannes´ disipler hadde hans vitnesbyrd om Jesus trolig vært en veldig sjenerøs ting, og de kunne nok ikke tenke seg at Jesus nå skulle forringe døperen Johannes sin tjeneste.

Men hva sa Johannes? Hans ord er viktige, for de avslører ikke bare Johannes sin tanke om seg selv og Jesu tjeneste, jeg tror også at de viser oss noen nødvendige ingredienser for å bli en tilfreds kristen med sann ydmykhet.

Synet på Guds suverenitet

Det første Johannes’ svar forteller oss, er hans syn på Guds suverenitet. «Johannes svarte og sa: Et menneske kan ikke få noe, om det ikke blir gitt ham fra himmelen.» (Joh 3,27)

Her ser vi en bevissthet hos Johannes om Guds suverenitet i alle ting. Dette var en av flere ting som holdt Johannes ydmyk. Hvis denne mannen (altså Jesus) tiltrakk seg og vant flere tilhengere enn Johannes, var det ikke fordi han stjal tilhengerne fra Johannes eller opptrådte uærlig eller ved å tvinge seg frem. Det var fordi Gud ga dem til Jesus for at disse menneskene skulle være hans etterfølgere.

Tenk å ha en slik overbevisning om Guds suverenitet også i disse omstendigheter. Å ha denne overbevisning bør ikke innebære at vi blir late og likegyldige. Det er noen som frykter at hvis vi mener Gud er suveren, blir vi late kristne og skylder vår manglende prestasjon på Gud. Johannes gjorde ikke dette. Selv etter at Jesus hadde begynt sin tjeneste og vant mange tilhengere, fortsatte Johannes med å forkynne og å døpe (vers 23).

Han fortsatte å gjøre det Gud hadde kalt ham til å gjøre. Nei, å tro på Guds suverenitet betyr ikke at vi kan være late. Det betyr at uansett resultatene av våre anstrengelser, vil vi se Guds hånd i dem og ikke være misunnelige på andre som Gud tilsynelatende oppnår mer gjennom.

Selvbevissthet

Det andre Johannes’ ord viser oss, er at hans fokus på Jesus resulterte i selvbevissthet (vers 28-29). Johannes’ ydmykhet var et resultat av at han hadde øynene festet på Jesus. Han var brudgommens venn, sa Johannes. Det var ikke bryllupet hans. Hans funksjon var å tjene brudgommen. Dette gjelder også alle kristne. Hvis vårt sinn og våre tanker er fokusert på andre mennesker, vil vi alltid finne rom for stolthet, for uansett hvor dårlige vi er eller hvor dårlig vi har det, vil vi alltid kunne finne noen som gjør ting verre og være stolte over at vi er bedre.

På den annen side, hvis vi har blikket festet på Jesus, vil vi ha oppmerksomheten rettet mot en som er så uendelig større enn oss. Da vil vi betrakte oss selv som kun hans små tjenere. Johannes sitt fokus på Jesus og Guds suverenitet gjorde ham selvbevisst. Johannes visste hvem han var og hva Gud hadde kalt ham til å gjøre. Han sier: «Dere er selv mine vitner at jeg sa: Jeg er ikke Messias! men: Jeg er utsendt foran ham.» (Joh. 3:28)

Har du og jeg samme selvinnsikt? Har vi det, erkjenner vi Guds egen vurdering av oss slik den blir formidlet i Jesu Kristi ord: «Uten meg kan dere ikke gjøre noen ting» (Joh 15,5).

På den annen side vil det innebære at når vi godtar den uttalelsen kan vi erkjenne viktigheten av det Gud har gitt hver enkelt av oss. Hvis vi aksepterer Guds vurdering av oss, kan vi bli noe for Gud og gå inn i de oppgavene som Herren har gitt oss å gjøre.

Glede på andres vegne

Det tredje disse ordene viser oss, er Johannes’ glede på andres vegne. Johannes fant glede i å lede andre til Jesus. Dette er antydet i bildet med bruden og brudgommen. Det var slik på den tiden at brudgommens venn hadde som oppgave å føre bruden til mannen hun skulle gifte seg med. Johannes sier: «brudgommens venn, som står og hører på ham, er full av glede over å høre brudgommens røst. Denne min glede er nå blitt fullkommen» (Joh 3,29).

Har du opplevd denne gleden?

Noen mennesker tror at det er stor glede i materielle eiendeler, og andre tenker at gleden ligger i berømmelse. Men disse ting tilfredsstiller i beste fall en kort tid. Virkelig glede kommer av å kunne si til Jesus: “Her er jeg, Herre, bruk meg,” og så deretter å oppdage at han av sin nåde kan bruke deg til å lede andre mennesker til Gud.

Johannes’ syn på den suverene Gud gjorde ham trygg, selvbevisst, glad, og bevarte ham ydmyk. Han kunne si med oppriktighet: «Han skal vokse, jeg skal avta» (Joh 3,30).

Når vi snakker om ydmykhet er det gjerne noen som tenker: «hvis jeg er ydmyk, betyr ikke det at jeg aldri vil kunne oppnå noe i denne verden? Vil jeg ikke da bli en person som bestandig lar meg tråkke på?”

Da misforstår vi hva ydmykhet dreier seg om.  Å ydmyke seg for Gud og å forstå hvem vi er, gir faktisk en stor frimodighet overfor mennesker. Bibelen forteller oss at Moses var den mest ydmyke mannen som noen gang hadde levd (4 Mos 12,3).

Men mannen som var så ydmyk, var den samme person som var i stand til å marsjere rett inn til den mektigste monarken på sin tid, herskeren over Egypt, og tordne ut Guds advarsel: “Så sier Herren, Israels Gud: La mitt folk fare.”