Prekentekst:  Joh 12,20-33
Lesetekst I:     Jes 53,1-5
Lesetekst II:  1 Kor 1,18-25

For jøde først

Før vi kommer til dagens evangelietekst, kan vi lese at Jesus nettopp har blitt mottatt som en konge, ridende inn i Jerusalem på palmesøndag (Joh 12,12-19). Som vi kunne se der, var det på grunn av oppvekkelsen av Lasarus at «folk drog ut for å møte ham». Dette er muligens også årsaken til at «noen grekere blant dem, som var kommet for å tilbe under høytiden» fattet interesse for Jesus og ønsket å få se ham. Ut ifra det vi kan lese i teksten, kan det se ut som de ikke blir innvilget noe møte med Jesus. Istedenfor å svare direkte på forespørselen deres, begynner Jesus å snakke med disiplene om noe tilsynelatende helt annet.

En mulig forklaring på at Jesus ikke uten videre møter disse grekerne som ønsket å «se» ham, er det han har sagt i Matt 15,24: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Med andre ord, Jesu jordiske oppdrag var først og fremst å virke blant jødene. Vi kjenner til at Jesus gjorde noen unntak fra dette hovedoppdraget, men her kan det virke som Jesus holder seg til planen om hvem som først skal få evangeliet. Også Paulus legger vekt på at evangeliet er for «jøde først og så greker» (Rom 1,16).

Grekerne og alle andre folkeslag (som også kan innbefattes av termen greker) er ikke glemt, men Guds plan var at det opprinnelige gudsfolket, jødene, skulle få mulighet til å ta imot evangeliet først.

Evangeliet, selve Ordet, kom først til jødene. Først som det lille Jesusbarnet og etter hvert som mannen Jesus, slik vi kjenner ham fra evangeliene. Jesus kom først til sitt eget, og virket blant sine egne, men hans egne tok ikke imot ham (Joh 1,11). Det er likevel blant jødene Jesus gjør evangeliet kjent, og det er i Jerusalem Guds åpenbaring når sin fullendelse. Noe også Johannesevangeliet som helhet vil vise.

Fra Jerusalem til jordens ende

Men evangeliet stopper ikke i Jerusalem, det er der det for alvor begynner. I Apostlenes gjerninger gir Lukas oss et siste møte med den jordiske Jesus. Jesus sier her til disiplene at de skal være hans «vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende» (Apg 1,8). Evangeliet og dets sentrum; «ordet om korset», som vi leser om i dagens andre lesetekst, er betinget av hendelsene som Jesus nå skal gå i møte, etter inntoget i Jerusalem.

Jesu møte med andre enn jøder kan flere steder i evangeliene virke både hard og avvisende. Vi kan tenke på møtet med den kanaaneiske kvinnen som ber om helbredelse for sin datter (Matt 15, 21-28). Hun blir først avvist av Jesus, men på grunn av hennes innstendige bønn blir hun hørt og barnet helbredet. Denne historien skal nok først og fremst vise at Jesus her gjorde et unntak fra hovedoppdraget sitt. Samtidig kan denne historien også forstås som et frempek på at Guds nåde, gjenopprettelse og frelse skal være for alle folk.

Og det er nettopp det denne teksten også vil fortelle oss. Jesus må først gjøre sitt oppdrag blant Guds folk, jødene. Dette er han nå i ferd med å fullføre under sin siste uke i Jerusalem, som blir avsluttet med hans død på korset, og deretter med oppstandelsen.

Denne teksten har flere allusjoner til denne avgjørende og endelige frelseshandlingen. Først at timen for Jesu herliggjørelse nå er kommet, en herliggjørelse som går på tvers av «verdens visdom», og henviser til Jesu korsdød. Dernest, lignelsen om hvetekornet som faller i jorden og dør, også et frempek på Jesu død. En død som vil føre til rik frukt. En død som vil bringe liv til verden.

Johannes har med elementer av historier vi kjenner fra de synoptiske evangeliene og som det er interessant å se i denne sammenhengen. Johannes forteller ikke om Jesus i Getsemanehagen, men har tatt med Jesu angst for den forestående lidelsen: «Men skal jeg så si: Frels meg fra denne timen?». Hos Matteus og Markus er det ikke nevnt at Jesus får noe svar fra Gud far når han i angst ber til ham i hagen, men hos Lukas (22,43) kan vi lese at en engel viste seg for Jesus og styrket ham. I denne teksten lar Gud sin egen røst lyde når Jesus ber til ham, fylt av angst. Hos synoptikerne ser vi at Guds røst lyder under Jesu dåp: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.» (Matt 3,17). Her i Johannes lyder Guds røst for å stadfeste sitt navns herliggjørelse: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen».

Budskapet som lyder fra himmelen ved inngangen til Jesu jordiske virke omhandler Gud Faders kjærlighet for, og glede i, sin sønn. Ved avslutningen av Jesu jordiske virke er budskapet, at Gud gjennom sin sønn, Jesus, har herliggjort sitt navn, og at det snart skal herliggjøres endelig, én gang for alle ved Jesu offerdød på korset. Døden på korset som skal beseire all død. Døden som også vil være dommen over denne verden, der ondskapen, og dødskreftene blir dømt. Jesu død som vil gi rik frukt – liv og glede.

Ved avslutningen av teksten får vi se at Jesus frelseshandling på det oppløftede kors, ikke bare er for jødene, men gjelder for alle mennesker. «Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg» (vers 32). Da vil også tiden være inne for grekerne, som kom for å se Jesus. Da er tiden inne for alle mennesker, fra alle land og folkeslag til å bli dratt mot Jesus.

Nå er tiden inne, for jøder og alle verdens folk, til å løfte blikket opp mot ham som kan dra alle til seg. Mot ham som har seiret over døden og som gir alle mulighet til å komme til seg og få liv.