Tekstgjennomgåelse for: 18. februar 2024 - 

1. søndag i fastetiden

Prekentekst: Matt 16,21-23
Lesetekst I: 1 Mos 4,1-7
Lesetekst II: 1 Kor 10,10-13

Til dagen

På askeonsdag gikk vi inn i fastetiden, den 40 dager langer forberedelsestiden før den store påskefesten. I dag, fire dager senere, så er det den første søndagen i fastetiden. Fokuset er på kampen mellom det gode og det onde, mellom lys og mørke. Vandringen frem mot lyset og livet kan og vil være krevende – men Gud har en plan og en vei i dette, som er langt bedre enn den plan og den vei vi kan komme opp med. Noe av dette er det som blir fokus i denne søndagens prekentekst.

Til teksten

Vår tekst, den kommer umiddelbart etter Peters store bekjennelse av Jesus som Messias i Matteus 16, 13-20, hvor Jesus spør disiplene hvem både folk sier at han er og hvem disiplene sier at han er. På dette siste spørsmålet er det Peter gir sin bekjennelse: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» og Jesus bekrefter i grunn dette ved å si at: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen.» Det er ikke av oss selv vi kan komme til denne erkjennelse, men Gud er den som skaper dette hos oss.

Men som livet kan være det for mange av oss, så er det i Matteus 16. kapittel også en berg- og dalbane. Fra den store bekjennelsen like før vår tekst er det vi går inn i vår tekst.

Her blir det tydelig at Peters bekjennelse er et vendepunkt i evangeliefortellingen. Vår tekst viser at her skjer det noe nytt: «Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp.» (v. 21) Dette «Fra da av…» peker på at nå er det en ny tid, nå går det mot et klimaks i Jesu liv – det som også skal bli et klimaks i verdenshistorien.

Det at Jesus forteller hva som nå skal skje fremover og hvordan det kommer til å gå med ham selv, det blir alt for sterk kost for ham som for ikke lenge siden bekjente Jesus som «Messias, den levende Guds Sønn». Peter tar seg til å irettesette Jesus: «Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» (v. 22) Det er nok en velment handling. Men samtidig er det noe arrogant og overmodig over det hele, og vi kjenner vel kanskje igjen Peter fra andre sammenhenger i evangeliene. Denne litt overivrige disippelen som nå i tillegg hadde fått en anerkjennelse, jf. den store bekjennelsen.

Det blir en berg- og dalbane for Peter. Fra å ha vært på den høye topp, faller han nå ned på bar bakke igjen. For Jesus gir litt av en tilbakemelding på Peters refselse: «Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.» (v. 23)

Peter får passet påskrevet. Fra å ha blitt kalt klippe og fått anerkjennelse, så blir det hele snudd på hodet i løpet av få vers. Som en kommentar sier det: «Han som nettopp hørte om klippen, ble en anstøtssten!» Og korset er jo nettopp det. Som Paulus skriver i 1. Korinterbrev 1, 18: «For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft.»

Det er ikke lett å forstå at det som Jesus forteller at skal skje, at det nettopp er det som må skje. Men som Paulus skriver videre til menigheten i Korint: «Det står jo skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de klokes klokskap vil jeg gjøre til intet. Hvor er da de vise, hvor er de skriftlærde, hvor er denne verdens kloke hoder? Har ikke Gud vist at verdens visdom er dårskap? For da verden ikke brukte visdommen til å kjenne Gud i hans visdom, besluttet Gud å frelse dem som tror, ved den dårskapen som vi forkynner. For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene.» (1. Kor. 1, 19-25)

Peter vet det kanskje ikke selv, men ved å prøve å forhindre det Jesus forteller at må skje, hans lidelse og død, så blir han en som søker å forhindre Guds frelsesplan. Slik blir han den ondes løpegutt. Vi mennesker vil ofte velge og vi velger ofte «the easy way out». Den trygge veien, den brede veien, den enkle veien. Den som ikke risikerer noe. Den som ikke krever noe av oss. Så også Peter. At Jesus måtte lide og dø forstod han nok lite av. Han forventet nok en frelserkonge til hest og ikke en fredsfyrste på et esel. Han forventet nok seier med makt og herlighet, ikke kors og fornedrelse.

Men uten lidelsen og døden – ingen oppstandelse.

Uten langfredag – ingen påskedag.

Uten offeret – ingen forsoning mellom Gud og mennesket.

Det var slik det måtte skje: «… han måtte dra til Jerusalem…» (jf. v. 21). Guds vilje og plan er større enn vår, selv om vi ikke alltid forstår, ja, selv om vi ganske ofte ikke forstår. Den tunge veien opp til Jerusalem, som vi følger Jesus på nå i fastetiden, den var nødvendig. «Han gikk den tunge veien, opp til Jerusalem…» synger Britt Hallqvist, og fortsetter i siste vers: «Han gjorde det for oss, han gjorde det for oss.» (en salme man også kunne sunget denne søndagen – se Norsk Salmebok nr. 141/DELKs tilleggssalmebok nr. 840.)

Hadde Jesus lyttet til Peter så ville det betydd at Jesus ikke gikk i døden for oss, at Jesus ikke bar syndene våre, at Jesus ikke kunne frelse oss, at Jesus ikke forvandlet død til liv. Da ville vi vært overgitt til oss selv. Til synden. Til loven. Til dommen. Til døden. Og vi måtte selv møte alt dette. Og hva skulle vi da vist til?

Men Jesus lyttet ikke til Peters bønn om at dette aldri måtte skje. Jesus bøyde ikke under for fristelsen. Han går inn i det mørke, i det vonde. Han tar på seg alt vårt, av synd og skyld – og han gjør det offer som må til, for at vi skal reises opp og få sitte med ham i himmelen. Han er det sonofferlam som Loven krever, jf. jødenes Yom Kippur. Frelsen kunne bare vinnes slik – en gang for alle. Gjennom kors og trengsel, gjennom offer og død. Det er kjærligheten som er sterkere enn døden.

Til prekenen

Prekenen denne søndagen kan gjerne ha et fokus på den Gud som har et mer oversiktlig bilde av tilværelsen enn det vi selv har. Prekenen bør også ta på alvor den kamp som foregår mellom det gode og det onde. Det onde er en realitet i verden – og i våre liv. Det perspektivet har lett for å stilne noe i vår moderne tid.

Men en overskrift for denne søndagens preken kunne kanskje være som jeg selv har antydet: «Evangeliet i en bønn som ikke blir hørt»? For ved første øyekast kan det være vanskelig å få øye på noe evangelium i dagens prekentekst. Men det finnes absolutt et evangelium, gode nyheter, også i denne krevende teksten. Og det ligger paradoksalt nok i en bønn som ikke blir hørt. Da Jesus ikke lytter til Peters ord. Gud hørte ikke hans bønn om at Gud måtte fri Jesus fra lidelsen og døden. Kjærligheten Jesus har til Peter og til oss var og forblir altfor sterk. Kjærligheten Gud har til verden var og forblir altfor sterk. Den kjærligheten som er sterkere enn døden.

Der finnes et godt fokus i dagens noe krevende tekst. Et fokus som peker fremover mot det fastetiden også peker frem mot: påskens store hendelser, hvor Jesu død og oppstandelse er det helt sentrale. Hvor det onde blir beseiret, hvor lyset stråler frem over det mørke, hvor død blir til liv. Hvor kjærligheten er sterkere enn døden.

Til salmelisten

Når det gjelder salmer til fastetiden, så har de fleste salmebøker egne kapitler til dette. Salmer som synger om kampen mellom det gode og det onde vil være naturlige. Her vil jeg nevne tre forslag. Luthers mest kjente Vår Gud han er så fast en borg (Norsk Salmebok nr. 108/DELKs salmebok nr. 457) er et godt og naturlig valg. Den peker på at mot Kristus har ikke Satan noen makt. Den er også skrevet etter en salme fra Salmenes bok i Bibelen, nemlig salme 46. Slik sett får jødenes egen salmebok også komme til uttrykk i vår sang.

Det andre forslaget er Eyvind Skeies Du er Guds Sønn den sterke (Norsk Salmebok nr. 120/DELKs tilleggssalmebok nr. 878). Den peker tydelig på at Jesus er den sterke, den som seirer over det onde, for eksempel i strofen: «Mot deg gir Satan tapt.»

Det tredje forslaget som passer godt helt i starten på fastetiden er salmen Se vi går opp til Jerusalem (Norsk Salmebok nr. 117/DELKs salmebok nr. 83). En salme som peker på hvor retningen vår er. Noe som også går igjen i denne søndagens prekentekst, særlig i vers 21: «Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem…»