Prekentekst: Matt. 7,15-20
Lesetekst I: Jer. 23,16-24
Lesetekst II: 1. Joh. 4,1-6

Vi er i avslutningssekvensen av Bergprekenen. Jesus har samlet disiplene sine rundt seg. Mange har i tillegg samlet seg i kretsen rundt dem, for å høre. Mot slutten av den lange talen med disippelundervisning kan man ane at noe strammer seg til: Det fins noe å advare mot, for at man ikke skal fare vill, og ikke miste frelsesgodene som Bergprekenen innledes med å nevne i saligprisningene Matt. 5,1-2. Det advares mot falske profeter. Ordet kan henspille på dem som står i en konkret profettjeneste, men det er her rimelig å tolke det som dem som i en eller annen form, med falsk agenda gir seg ut for å tale på Guds vegne. Eller kan det tenkes og forstås enda bredere: Dem som oppfordrer til et (forlokkende) liv i gudløshet?

Bakteppe

Man kan undre seg: Hvor lærde var egentlig de første disiplene fra starten av? De var unge arbeidsfolk uten noe dyptpløyende studium. Samtidig var de vokst opp i jødisk tradisjon, og med nærhet til synagogen, med skriftlesningen og undervisningen som der fant sted. Og iallfall – for den som kjente skriftene, ville begrepet «falske profeter» gi gjenklang. Jødisk historie rommer fortellinger om hvordan profetene hadde viktige posisjoner, og ble lyttet til av kongene i Israel og Juda. De gudfryktige kongene kjennetegnes ved at de lyttet til Herrens profeter, selv når ordene de forkynte var harde, som David i møte med Natan, 2. Samuel 12, eller Hiskia i møte med Jesaja, 2. Kong. 20. Andre foretrakk å lytte til de profetene som spådde dem godt, og hatet dem som talte om dom og omvendelse, jfr. Ahab og profeten Mika, sønn av Jimla, 2. Kong. 22,8: «Jeg hater ham, for han profeterer aldri noe godt om meg, bare vondt.» Eller se disputten mellom profetene Jeremia og Hananja, Jer. 28, der Hananja taler imot Jeremias formaning om å godta underkastelse under kongen av Babel.  Det er inn i en slik virkelighet at Jeremia profeterer på Guds vegne i dagens GT-tekst: «Jeg har ikke sendt profetene, men de løper; Jeg har ikke talt til dem, men de profeterer.»

Bergprekenens finale

Det er nyttig å lese GT-teksten fra Jeremia sammen med prekenteksten i Matt. 7,15-20, inkludert fortsettelsen av denne. Når Jesus i Bergprekenen advarer mot de falske profeter – og legger deres eksistens ikke bare tilbake til tidligere tider, men til egen samtid, er det viktige referanser å lese i tilknytning til ordene hos Jeremia. Legg merke til Bergprekenens avslutning: «Den som hører disse mine ord og gjør etter dem, er lik en mann som bygde huset sitt på fjell…..; og: «Den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, er lik en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand.» Hos Jeremia hører vi: «Hvem har vært med i Herrens råd og sett og hørt hans ord? Hvem lyttet til Hans ord og adlød det?» Vi spør: Hva er det som kjennetegner en sann profet? Det er en som hører og gjør etter Herrens ord, altså: Formidler videre det han har hørt hos Ham. Den er lik en klok mann.  Hva kjennetegner en falsk profet? «Jo, den forteller om syn fra eget hjerte, og ikke fra Herrens munn.» Jer. 23,16. Og den er lik en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Det er harde ord Jesus bruker om dem som forkynner falskt. Som ulver i saueham. Forlokkende, men livstruende.

Jeg tror Jesu disipler, som sitter samlet rundt Jesus og mottar hans undervisning, er til stede i Herrens råd. Kanskje de forstår det. Merker det. Og vi som i dag leser, hører og lærer Ordet slik det er gitt oss i den hellige skrift, vi er også på vår måte tatt inn i Herrens råd, for ydmykt å lytte, og ta med oss ut. I de siste versene i Bergprekenen ser vi hvordan Jesus gir til kjenne hvem han er. Å høre Jesus er å bygge på fjell og bli stående gjennom alt. Den som hører Jesus, hører Herren. Og det er også under denne forutsetning – at de hører og tar vare på ordet –  at Jesus senere sier til dem han sender ut: «Den som hører dere, hører meg»!

Å kjenne på frukten

I vårt tekstavsnitt er det ikke mengden, men kvaliteten på frukten, det gode treet skal kjennes på. Åndens frukter kjenner vi fra Galaterbrevet 5: kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Rett forkynnelse vil fremelske disse fruktene. Og rett forkynnelse vil skje på de rette premisser. Selv når ordet fra Herren kan synes krevende, er det Hans ord som må tales. For det er det som er sant. Ordet «Sannhet» er ikke nevnt spesifikt blant Åndens frukter i Galaterbrevsavsnittet. Men det er en nær sammenheng mellom den første av Åndens frukter, kjærlighet – og sannhet. Apostelen Paulus skriver: «Kjærligheten gleder seg ikke over urett, men har sin glede i Sannheten» 1. Kor. 13,6. Og: «Vi er Sannheten tro i kjærlighet» Ef. 4,(14-)15.

Å formidle Guds ord i dag

Det vil som sagt være naturlig å tenke bredt om hva som kan favnes i profetbegrepet, når vi skal bringe denne teksten til prekestolen. Men de samme kriterier vil uansett gjelde for alle som skal formidle Guds ord sant og rett. Teksten vi har for oss, bør alle som forkynner, lytte til i ydmykhet, og være åpne for å speile seg selv i. Før man advarer mot andre, bør man rette det kritiske blikket mot seg selv.

Da er det en grunnleggende ballast som gjelder: Å være med i Herrens råd. For den som taler i den kristne kirke, må tale som Guds ord 1.Pet.4,11. «Om de bare hadde vært med i mitt råd, kunne de latt folket få høre mine ord og fått dem til å vende om fra sine onde veier og gjerninger» Jer. 23. I dette, å tale som Guds ord, med Jesus som evangeliets sentrum, 1. Joh.4,2, ligger spiren og kraften til å kalle nye mennesker til omvendelse og tro. Det er gjennom dette ordet at Ånden er virksom. Med dette er vi sendt. Og i kjennskap til og i trofasthet mot dette ordet er det at enhver profet, forkynner, evangelist, misjonær, prest eller vanlig hverdagskristen har sin frimodighet.