Søndagens tekster: Jes 60,18-22; Hebr 11,11-16.39-40; Luk 6,20-23

Til dagen

Allehelgensdagen har hvit liturgisk farge. Festfarge! Vi feirer det kristne håpet, det største kirken eier: troen på at Jesu har seiret over døden for oss. Dette største vi eier, må klinge tydelig i dag. Og når vi kaller dagen for Allehelgensdag, vil blikket vårt, i like stor grad som det er vendt mot oss selv, være vendt mot dem som er gått foran oss og er hjemme hos Herren. Allehelgensdagen er en dag til trøst. Mange menigheter inviterer etterlatte til gudstjenesten denne dagen. Det kan bety at vi taler til en bredt sammensatt lytterskare. Noen er først og fremst kommet for å høre navnet på den de savner, bli nevnt, kanskje ledsaget av et lys som tennes. Noen kommer til kirke i dyp sorg og med sterkt savn. Og så har de mindre forventninger til det bibelske budskapet. Kanskje den de er kommet for å minnes, manglet en tydelig kristen bekjennelse. Når predikanten skal formidle budskapet om håp, må det sjelesørgeriske aspektet dermed være til stede. Vi har håpsbudskap å bringe. Vi skal vite at ikke alle kan trykke det like klart til sitt hjerte, på vegne av seg selv eller de døde. Men tenk om evangeliet denne dagen kan få plass hos noen som slett ikke ventet det!

Til tekstene

Allehelgensdagens tekster er fantastiske.

Jesajateksten rommer løfter til et hardt prøvet folk. Som alltid er det viktig å ikke overse at Det gamle testamentets løfter i første omgang har Israels folk som adressat. Løftene skal aldri tas fra det folket som først fikk dem. Her er det lett å ta snarveier ut til alle andre enn Israel. Samtidig rommer Jesajateksten løfter som åpenbart sprenger grensene for hva som skal realiseres i den tid og den verden vi kjenner. Når Gud har kalt og utvalgt Israel, handler det ikke bare om Israel. Det handler også om alle de jordens slekter som gjennom Abrahams slekt skal finne velsignelse (1 Mos 12,3). Det betyr ikke at alle løfter som er gitt til Israel skal tolkes universelt. Men gjennom Jesus fra Nasaret har frelsesløfter som peker inn mot evigheten i Guds rike, fått en universell horisont: ut til alle folkeslag.

Den andre leseteksten fra Hebr 11 handler om løftet til Sara og Abraham. De levde som fremmede på jorden, de døde uten å få det som var lovet. Med troens blikk så de det langt borte, og hilste det. De skulle ikke nå evigheten uten oss. I lys av løftet til Abraham, og i lys av evangeliet om Jesus, har vi frimodighet til å lukke oss selv inn: «ikke nå evigheten uten oss!»

Evangelieteksten er fra saligprisningene i Lukasevangeliet. Lukas’ slettepreken og Matteus’ bergpreken har omtrent lik start og lik konklusjon. Prekenen er kortere gjengitt hos Lukas. Selvsagt talte Jesus om mange av de samme tingene flere ganger og på flere steder. Men rammetekstene rundt de to versjonene av prekenen ligner hverandre, og det er grunn til å tro at det handler om samme anledning og samme preken. (Og: selv om Lukas oppgir en slette som arena, kan vi jo tenke oss at det også finnes slettelandskap på – eller ved foten av – et fjell. Så også på fjellet nær Kapernaum).

Til preken

Det er god grunn til å gi de to lesetekstene plass i prekenen. De handler begge om det som ikke er nå, og som neppe kan anses som lovet innenfor rammen av den tilværelse vi nå kjenner. De handler om det som hører evigheten til. Saligprisningene må tolkes inn i det samme landskapet: det som en gang skal åpenbares og bli vårt, Rom 8,18; jfr. den innledende saligprisningen: «Guds rike er deres.» Guds rike er kommet nær og bryter fram, men totaliteten av gudsrikets løfter har en eskatologisk oppfyllelse.

På samme måte som i Matteusversjonen, leser vi at det er mot disiplene, de som har en relasjon til ham, Jesus retter blikket. Mens Matteusversjonen har flere saligprisninger knyttet til ulike typer sinnelag eller kvaliteter hos tilhørerne, nøyer Lukas seg med å gjengi saligprisninger som  knytter seg til fortredeligheter tilhørerne måtte være utsatt for: fattigdom, sult, sorg/gråt, hat og utstøtelse. Dermed blir vi også i mindre grad forledet til å tolke saligprisningene som lønn for edelt sinnelag.

Vi skal heller ikke la oss forlede til å tolke salighet som gjenytelse for å ha lidt vondt her i tiden. Det fins ikke frelse i lidelsen og fattigdommen, for lidelsen er en del av den forgjengelige, syndige verden; i seg selv er lidelsen uten håp, lidelse gir ikke frelse.

I stedet blir det naturlig å tolke ordene som ord alle som trenger hjelp, trøst og håp, skal kunne kjenne seg igjen i – og dernest: oppleve som døråpnere til å ville følge Jesus. Alle som gråter. Alle som sulter. Alle fattige. Alle utstøtte. «Han taler jo om sånne som oss.» Disiplenes fysiske realiteter er: «Her sitter vi. Her er vi sammen med Jesus.» Og de som sitter i randsonen og ikke ennå er disipler, hører hva han sier til sine. Mange av dem vil kjenne igjen sine liv. Løftene om salighet fins hos Jesus – og realiseres i relasjonen til ham. De hører en mann som setter ord på deres erfaringer og kommer deres savn i møte. Det han sier, kan vanskelig tolkes kun dennesidig – som om alt skal realiseres i løpet av dette livet. Andre Jesusord taler imot dette: «Om noen vil følge meg, må han ta sitt kors opp og følge meg. Den som vil berge sitt liv, skal miste det, men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det.» Luk 9,23-24.

Men det fins frelse fra lidelsen, fra det vonde (jfr. Herrens bønn),  fattigdom, sykdom. Og det fins frelse fra det som truer enda mer og som for mange prekentilhørere kan sitte dypere enn vi aner: fra egen synd og vond historie, fra det som ble galt, kanskje til og med mot noen av dem som ikke er blant oss lenger. Frelsen fins hos Ham som den gang satt på en slette nær Gennesaretsjøen sammen med sine disipler, og som 2-3 år senere ga sitt liv, for deretter å vinne over døden.

Kan vi til slutt invitere tilhørerne våre sammen med oss – la oss ta plass sammen med Jesus, definere oss inn i disippelflokken sammen med Peter, Jakob, Johannes. Tomas, Filip, Andreas og alle de andre! Der hører vi trøstens ord og løftesord. Der kan vi gjøre saligprisningene til våre. Der vinner vi det privilegium å alltid å kunne se fremover. Vi venter alltid, og vi venter velbegrunnet! Han retter blikket sitt mot oss, og vi møter det, vel vitende om at det er hos ham det finnes: håpet, frelsen, saligheten. Det er sammen med ham at det er vårt.