Tekstgjennomgåelse for: 17. november 2024 - 

26. Søndag i Treenighetstiden

Prekentekst:   Joh 9,1-7 og 35b-38
Lesetekst I:     2 Mos 3,10-12 og 4,10-16
Lesetekst II:    Rom 9,20-24

En stor hebredelsesfortelling er splittet opp, med det resultat at vi står i fare for å miste viktige spørsmål og poeng i de mange samtaler som finner sted som følge av helbredelsen. For hovedpoenget i teksten er hverken underet eller han som blir helbredet, men diskusjonen om hvem denne helbrederen kan være og hva underet er selve tegnet på.

Evangelisten sitt hovedpoeng

Johannes skriver og redigerer sin Jesusbiografi med en klar målsetting, og med sitt eget folk som adressat. Det er viktig å være klar over dette for å forstå hans retorikk, argumentasjon og utvalg av hendelser fra  Jesu liv. Derfor er han også selektiv i hvilke under fra Jesu liv han vil trekke frem. Han beskriver underne som «tegn» – altså noe som peker  ut over selve mirakelet.

Etter en annen se-anse, der Jesus i åndelig forstand åpner Tomas og de andre displenes øyne, oppsummer Johannes begivenhetene i en redaksjonell kommentar: Jesus gjorde også mange andre tegn for disiplenes øyne, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn (20,20f)

Målsettingen er altså klar: En proklamatorisk og apologetisk fremstilling av evangeliet for at Johannes sine jødiske medborgere skal tro at Jesus er Messias. Det er spennende å  lese både vår tekst og andre tekster i dette perspektivet og med jødenes egen Bibel som guidebok.

Den nære kontekst

Tekstens utgangspunkt er altså helbredelsen av en som er født blind. Det er verd å merke seg at helbredelsen skjer på sabbaten, og at dette utløser både diskusjon og anklage. Slik sett har teksten tydelig tematisk parallell til helbredelsesunderet i kapittel 5.

Budet om å holde hviledagen hellig var både praktisk og konkret tilrettelagt. Både dagens rabbinere og datidens fariseere var overbevist om at Moses ikke bare hadde fått overlevert to steintavler på fjelle Horeb, men også forklaringene til hvordan budene skulle tolkes, forstås og etterleves. I den såkalte muntlige Torah verner Gud selv om sabbaten ved å sette grenser for hva hvile og avståelse fra arbeid innebærer. Derfor skal en avstå fra arbeid som ikke er livsnødvendig. En skal selvsagt vise barmhjertighet mot dem som er syke eller nødlidende, men å utføre en medisinsk behandling der sykdommen eller situasjonen ikke er livtruende, ble ansett som brudd på sabbatsbudet. Derfor kommer også reaksjonen fra noen av fariseerne: Denne mannen (helbrederen) er ikke fra Gud siden han ikke holder sabbaten (vers 16).

På spørsmål om hvem denne helbrederen er, svarer den seende: Han er en profet (vers 17), altså en som er salvet eller messiansk.  Responsen fra det Johannes kaller «jødene» – altså noen av hans egne – er da også klar: Du er hans disippel, vi er disipler av Moses. Vi vet at Gud har talt til Moses, men vi vet ikke hvor dette mennesket kommer fra (vers 28f).

Johannes skriver trolig sitt evangelium rundt år 90 e.Kr. Det vil si på et tidspunkt da forholdet mellom jesustroende jøder og synagogens lederskap var på et kristisk punkt. Johannes forteller at jødene alt hadde bestemt at den som bekjente at Jesus var Messias skulle utstøtes fra synagogen (vers 22). I synagogens liturgi kom det derfor inn et eget ledd i «Attenbønnen» (Amidah) mot kjetterne og nasareerne. Fortsatt er det slik at jesustroende (messianske) jøder ikke anerkjennes som rette jøder. Rabbineren i Oslo kaller derfor kristen tro for «fremmed tro» som er uønsket i synagogen. For de første kristne og for dagens messianske jøder er det imidlertid viktig å understreke at de hverken har forlatt sitt folkefellesskap eller sin jødiske tro: Jesus er deres jødiske Messias. Hvis han ikke er jødenes Messias, kan han heller ikke være verdens Frelser.

Løvhyttefesten og Siloadammen

Kapittel 7-9 i Johannesevangeliet handler om Jesu opptreden i Jerusalem under Løvhyttefesten. Kanskje er det derfor Siloadammen blir stedet der øynene åpnes? Siloa-dammen ble bygget av kong Hiskia innenfor bymuren for å sikre vannforsyning fra Gihonkilden dersom Jerusalem skulle bli beleiret (2 Krøn 32,30). Gjennom en vanntunnell rant det alltid friskt vann inn i Siloadammen. Under Løvhyttefesten gikk prestene i prosesjon mellom Siloadammen og tempelet. Tempelets gullskåler ble fylt med rennende vann som et uttrykk for Torahens livgivende kraft, slik Jes 12,3 uttrykker det: Med glede skal dere øse vann av frelsens kilder, jfr. Joh 7,37f.

Jesus går altså inn i den messianske rollen som Profeten med stor «P» og som den Moses selv har profetert om: En profet som meg vil Herren din Gud la stå frem hos deg. Ham skal dere høre på. (5 Mos 18,15)

Den guddommelige fullmakt

Jesus kunne nok føre teologiske samtaler med fariseere og andre grupper om hvordan Torahen skulle tolkes og forstås. Det avgjørende og provoserende var likevel at Jesus tiltok seg en guddommelig autoritet og handlet som Skaperen selv. Herren selv kunne nemlig påviselig helbrede mennesker også på sabbaten uten å bryte sitt eget helligdagsbud. Han handlet innenfor sine grenser som mennesker ikke skulle overskride.

Når Jesus helbreder på sabbaten beveger han seg derfor inn på Skaperens territorium og «gjør seg selv lik Gud» (Joh 5,18). Hans vitnesbyrd og oppdrag til sine disipler er derfor følgende: Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg (vers 5). Det er denne oppfordringen og dette oppdraget Johannes kjenner seg forpliktet på, og som vi som kristen menighet er kalt til å følge opp. Så lenge det er dag.

En Messias-profeti

En rabbiner fikk en gang spørsmålet om hva som er den første Messiasprofeti i Torahen. Hans svar var følgende: Gud sa: Det skal bli lys! Og det ble lys (1. Mos 1,3). Gud skapte lyset før sol og måne. Derfor må det være den lysglans som omgir ham selv og som uttrykker hans herlighet, mente rabbineren, og la til: Slik skal det også bli i Messias’ dager. Da skal Guds herlighet på nytt stråle frem.

Så er det altså under de store lysseremoniene under Løvhyttefesten at Jesus står frem og proklamerer seg selv som «Verdens lys» (Joh 8,12), noe han altså gjentar i vår tekst (vers 5). Det jødiske folk sin selvforståelse som utvalgt folk, er nettopp å være et lys for folkeslagene så Guds frelse kan nå til jordens ende (Jes 49,6). Som jøde og som Guds Sønn personifiserer Jesus både lyset og frelsen uten å oppheve folkets kall og oppdrag.

På samme måte kalles vi til å være lysbærere og formidlere av frelsens evangelium, slik Jesus uttrykker det i sin bergpreken: Dere er verdens lys! (Matt 5,14).

De mange «hvorfor»

Så er det mye både i Skriften, livet og historien som gir grunn til spørsmål. Vi søker sammenheng mellom årsak og virkning. Om hvorfor noen må lide mens andre har overflod. Er lidelse og sykdom en straff?

Jesus svarer ikke på alle våre spørsmål, men avviser kontant at sykdom, lidelse og død er Guds straff for våre handlinger. Hverken den blinde eller hans foreldre hadde syndet, sier Jesus. Det betyr ikke at de er syndfrie, men at blindheten ikke kan tilskrives deres syndighet.

Den eneste som er ren og skyldfri, har den guddommelige autoritet og skaperkraft både til å helbrede og tilgi. Den utøver han slik han selv beslutter, for at Guds herlighet skal stråle frem. Paulus minner oss om at Gud er håndverkeren og pottemakeren som skaper, former og fornyer oss, slik at vi kan leve til hans ære (Rom 9,20-24). Slik han har tatt seg av Israel, som disse versene refererer spesielt til, vil han ta seg av oss – i vår livssituasjon og med våre mange «hvorfor».

Skrevet av: Rolf Gunnar Heitmann

Pensjonist og teolog, tidligere generalsekretær i Den Norske Israelsmisjon