Tekstgjennomgåelse for: 18. august 2024 - 

13. søndag i treenighetstiden

Prekentekst: Luk 12,41-48
Lesetekst I: 2 Krøn 1,7-12
Lesetekst II: Ef 4,11-16

Hva har jeg som jeg ikke har fått? Våre evner og anlegg er en gave. Vi har alle fått evner og anlegg til bruk for våre medmennesker og for å bygge Guds rike. Kanskje tenker vi at en spesiell evne er gitt oss for at den skal (ren)dyrkes. Men noen ganger er det faktisk slik at en evne må vike for en annen i oppdraget for Guds rike. Og Gud utruster dem som han vil ha i sin tjeneste, til det oppdraget han gir dem.

Det er mange som streber etter «vellykkethet» i og for Guds rike. Men kanskje er det ikke det det primært dreier seg om. Guds rike er ofte «det omvendte rike». Et forvalteransvar kan tenkes på mange forskjellige måter. Den første måten som nok ikke er den beste, er å være stolt av seg selv for alt en får uttrettet for Guds rike. Da setter man seg selv foran Gud og gudsriket. Den andre er å være stolt av seg selv, men også glad og stolt på gudsriket vegne. Fokuset er både på en selv og på Gud. Den tredje måten er å glemme seg selv for så å gi Gud all æren. De fleste av oss, vil jeg tro, tilhører kategori to. Det er menneskelig. Men Gud vil at fokuset skal være på ham og hans rike. Vi gjør det vi kan og så gjør Gud resten. Æren tilhører ham og ikke oss; vi er forvaltere og tjenere.

Vi skal alltid arbeide og være beredt, ingen kjenner dagen eller timen. Som Martin Luther skal ha sagt: «Om jeg vet at Jesus kommer igjen i morgen, så vil jeg likevel i dag gå ut og plante mitt epletre».

Å bygge opp Messias sin kropp

Da Gud valgte å bli menneske, så valgte han en jødisk kledning. Hva vil det si for oss som Kirke? Det vil si at roten for vår tro er jødisk; det er viktig å kjenne til vår tros jødiske røtter. Det vil også si at den voksende bevegelsen av Jesus-troende jøder i Israel og ellers rundt i verden, er en del av den verdensvide troende menighet. Dette selv om de ikke ønsker å bli en del av vårt oppsplittede kirkelandskap.

Caspari-senteret i Jerusalem der jeg arbeider, har et motto og det er nettopp hentet fra Ef 4,12 som er fra vår lesetekst på denne søndagen « … så Kristi kropp bygges opp» eller som det heter på hebraisk: « … så Messias sin kropp kan bygges opp». Vi arbeider blant jøder som har kommet til tro på Jeshua (Jesus) som sin Messias. Det har opp gjennom historien alltid vært jøder som har bekjent Jesus som sin Mester og Messias. Det nye i vår tid er at de nå kan samles i egne messianske menigheter, og de er ikke lenger tvunget til å gå inn i et kirkesamfunn og måtte legge av seg sin jødiske kappe på kirketrappa. Historien er dessverre full av slike eksempler.

De Jesus-troende jødene her i Israel trenger vår støtte og forbønn.

En bønn etter Guds hjerte

Hva er en bønn etter Guds hjerte? Kong Salomo i det gamle Israel ba en slik bønn (2 Krøn 1,7-12). Det var en bønn fri for personlige ønsker og egoisme. Slik evangelisten Matteus også uttrykker det: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg» (Matt 6,33).

Jesus lærte sine disipler og således alle troende en bønn etter Guds hjerte; bønnen er en gammel jødisk bønn. I Herrens bønn eller «Fadervår» sies det: «La viljen din skje på jorden slik som i himmelen» (Matt 6,10). Det er ikke alltid lett å be – skje ikke min vilje, men din. Det er nemlig ikke alltid at Guds plan for oss og våre ønsker er sammenfallende. Selv om Guds plan for oss er den beste vi har for våre liv.

Bønn er ingen enetale. Bønn er ofte å lytte seg fram til hva Gud har å si oss, å lytte seg fram til Guds vilje for våre liv. Gud hører alltid våre bønner, men Gud svarer ofte i sin tid, svaret er hans. Selv når vi mener at vi venter for lenge på et bønnesvar, så er det likevel slik at Gud aldri er for sent ute. Ofte er det en læringsprosess, bønnen skal lede oss fram til et gudvillet svar. En bønn er aldri bedt forgjeves. Men det er ikke alltid vi får det vi ber om. Hadde vi det, ville vi sannsynligvis fortsette å be om mange unyttige ting. Men hvert bønnesvar er Gud til ære. Og drøyer det, så skal vi vente på Herren. Han skal gjøre det i sin tid.

Vi lever i en urolig og usikker tid. I Israel er det krig på flere fronter. Jeg tror Gud kaller oss til bønn, spesielt i en tid som dette. Har vi innsikt og visdom nok til å forstå den tiden vi nå lever i? Så la oss arbeide og ikke gi opp så lenge det heter «i dag». Gårsdagen er forbi, morgendagen kjenner ingen, men i dag hjelper Herren.

Skrevet av: Elisabeth Eriksen Levy

Interim CEO, Caspari Center, Jerusalem