Prekentekst: Jeremia 29. 4-7
Lesetekst I: Romerne 13.1-7
Lesetekst II: Matteus 22.15-22

Fred var ikke ett av kjennetegnene ved Jeremias samtid, snarere tvert imot. Den babylonske krigsmaskinen hadde allerede ødelagt det assyriske riket, og nå lå trusselen over Juda.

I tre etapper ble judeerne ført i eksil til Babylon, alle i løpet av Jeremias tid som profet. Ja, faktisk hadde profeten også advart om at dette ville skje. – «Omvend dere og søk Herren!», var hans gjentagende budskap. «Hvis ikke, vil Jerusalem ødelegges av babylonerne, og dere vil overgis til sverdet!» (for eks. i Jeremia 21).

Jeremia fikk dessverre rett. I 586 f.Kr. klarte ikke Sidkias hær å holde stand lenger. Babylonerne hadde blokkert Jerusalem i to og et halvt år før de trang seg. Tusenvis av mennesker ble drept, tempelet lagt i ruiner og slottet brent ned. Tapet var et faktum.

Profeten selv ble sett på som en venn av babylonerne. Ikke bare hadde han forberedt folket på nederlag, men han hadde også bedt kongene overgi seg til babylonerne for å overleve. Fra fangehullet hvor Sidkia hadde plassert ham, ble han hentet opp av Nebusaradan, sjefen for den babylonske livvakten. Jeremia ble tilbudt fri adgang til Babylon, men takket høflig nei. Han ville heller bli igjen blant de krigsskadde og sårede, de fattige og sørgende blant folket.

Jødene i eksil

Mellom babylonernes andre og tredje inntog i Jerusalem var det flere som håpet på utfrielse. I disse 11 årene ble det sendt adskillelige brev fra Babylon til Jerusalem, og tilbake. Falske profeter ba folket gjøre seg klare for å vende hjem. Jeremia derimot, ba israelittene belage seg på at fangenskapet ville vedvare, hele 70 år (Jeremia 29.10).

Han forberedte folket på en tid hvor de måtte leve som en utsatt og sårbar minoritet i et helt annerledes samfunn, uten aksept for de jødiske skriftene, jødenes gudsliv og tradisjoner. Til tross for de fiendtlige omgivelsene ba Jeremia krigsfangene ha en annen holdning; Dere skal fremme fred for den byen som jeg har ført dere til i eksil, og be til Herren for den! For når den har fred, har også dere fred (Jer. 29.7). Så lovte han at Gud ville holde sin hånd over folket; For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp (Jer. 29.11).

Det jødiske folket har siden den gang hatt mange smertefulle erfaringer som minoritet i et storsamfunn uten forståelse for deres tro og tradisjoner. Etter babylonerne overtok perserne, og etter dem kom grekerne. På Jesu tid var det romerne som hadde herredømme over Judea, hvor kong Herodes ´sønner var marionetter for å tjene den romerske keiser, og for å gi Judea provinsen en grad av selvstyre.

Jesus og romerne

En av de store uenighetene i Israel på Jesu tid, var hvordan folket skulle forholde seg til okkupasjonsmakten. Mens selotene ville ta til våpen for å oppnå frihet og selvstendighet, var saddukeerne og herodianerne mer lojale overfor de romerske okkupantene.

Fariseerne ville teste Jesus i den betente saken, og sendte sine disipler sammen med noen herodianere for å spørre om det var tillatt å betale skatt til keiseren, eller ikke. Om Jesus svarte ja, ville de sette Jesus opp mot nasjonalistene og tempelet. Om han derimot svarte nei, ville han være en opprører mot de romerske styresmaktene. Til deres forundring pekte Jesus på bilde av keiseren og sa; «Gi til keiseren det som keiserens er, og til Gud det som Guds er.»

Mange med meg har nok stilt seg oppfølgingsspørsmålet: Hva er det da som er Guds, og hva er egentlig keiserens, i livene våre? Mente han at skatt og andre samfunnsforpliktelser tilhører de sivile myndighetene, mens resten av livet vårt tilhører Gudsriket? Eller peker Jesus her på en større sannhet; at hans etterfølgere faktisk ikke er av denne verden, at våre liv er i Hans hender, kalt til å leve for ham.

I boken La de første kristne komme til orde, skildrer David Bercots de kristnes liv og lære i Romerriket (dvs frem til å 300). På 130-tallet skal en ukjent forfatter ha skrevet et brev til sin venn Diognetius hvor han beskrev de kristne på denne måten: «De bor som pilgrimmer i sine egne land … De er i kjødet, men de lever ikke etter kjødet. De lar sine dager på jorden forløpe, men de er borgere av himmelen. De adlyder de foreskrevne lovene, og samtidig overgår de lovene med sine liv. De elsker alle mennesker, men blir forfulgt av alle. De er ukjente og fordømt. De henrettes, men gjenreises til livet. De er fattige, men de gjør mange rike. De har få eiendeler, likevel har de overflod av alt. De er vanæret, men blir herliggjort selv i sin vanære … og de som hater dem, er ute av stand til å gi en forklaring på sitt hat.»

Etterfølgelse i 2023

Jeg tror Jesus sa noe om at hele livet vårt tilhører Gud, og at dette også gir en trygghet i møte med urimelige autoriteter og myndigheter som er fiendtlig innstilt til Bibelens Gud. Dermed skal vi respektere myndighetene og leve som lovlydige mennesker (slik Paulus oppfordrer til i Rom. 13). Men vår øverste autoritet vil alltid være Guds ord og Jesu eksempel. Og Den hellige ånd har lovet å gi oss kraft i vanskelige situasjoner og gjennom forfølgelse.

Dermed vender jeg tilbake til verset i Jeremia 29.11 om Guds fredstanker for Hans folk, i en verden som ikke følger Gudsrikets verdier og prinsipper, som dyrker hedonismen (nytelse) og egoismen (individualismen), og har andre avguder og idealer som ikke føyer seg etter Guds lov eller bryr seg om den. Fredstankene og håpet som Gud lovte folket i Jeremia i 29.11 er for hele livet vårt. Dermed er disippellivet også gjennomgripende, og vil påvirke alle områder av livet vårt. Livet vårt tilhører Herren, og Han skal vi tjene, om vi lever eller dør.