Prekentekst: Matt 11,28-30
Lesetekst I: Hos 6,1-3
Lesetekst II: Rom 8,31-39

Dagen og tekstene

I treenighetstida tar tekstene opp ulike sider ved det å være kristen og leve kristenlivet. På denne søndagen gir tekstene stor trøst til alle som strever med seg selv og sin egen svakhet. De taler om trengsler og farer som Herren nok kan bruke til å tukte sine barn, men sluttsummen er likevel positiv, for Gud gir så mye mer enn han tar. Han forbinder og gir liv, – evig liv (Hos 3), og absolutt ingenting kan skille oss fra Guds evige kjærlighet til oss i Jesus Kristus (Rom 8). ”Hva han tar, og hva han giver, samme Fader han forbliver, og hans mål er dette ene: Barnets sanne vel alene.” (Lina Sandell, NoS 488).

Jesus innbyr

Prekenteksten kommer like i etterkant av at Jesus har ropt ve over byene i Galilea som ikke tok imot ham, og over folket som ikke omvendte seg da de hørte døperen Johannes forkynne. Etter å ha lovet Gud for at han har åpenbart sin frelse for de små og umyndige, taler Jesus nettopp til disse i dagens tekst. Han inviterer dem til seg, og nettopp ved at han sier: ”Kom til meg!”, åpner han døra for dem. De kan ikke komme til ham på egen hånd eller i egen kraft. Men ved at han inviterer dem inn til seg, er døra åpen.

Det samme gjelder oss i dag. Det er dette Martin Luther peker på i forklaringen til den 3. trosartikkelen: ”Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til Ham. Men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg med sine gaver, helliggjort meg og holdt meg fast i den sanne tro.” Apostelen Johannes siterer Jesus slik: ”Alle de som Far gir meg, kommer til meg, og den som kommer til meg, vil jeg aldri støte bort.” (Joh 6,37). At Jesus sier ”Kom til meg!”, er således et herlig evangelium i denne teksten.

Han innbyr oss til seg selv. Profetene i GT kunne innby til Herren, men ikke til seg selv. De innbød folket til Gud, på vegne av Ham. Jesu innbydelse her vitner derfor om hans selvbevissthet som Herren. Vi legger i det hele tatt merke til i denne teksten at Jesus er seg bevisst sin rolle som Herre og frelser: ”Kom til meg. Jeg vil gi dere hvile. Lær av meg.” Her understrekes både hans frelsergjerning og hans frelsesvilje.

Tunge byrder

Det er de som bærer tunge byrder som inviteres inn til Jesus. Vi mennesker har mange slags byrder vi bærer på og bærer med oss. Det kan være bekymringer av ulike slag, uro for morgendagen på grunn av sykdom eller dårlig økonomi. For mange er helsesituasjonen og dagen i dag en byrde. Vi skal ikke kimse av slike ting, men ta dem på alvor, slik Jesus også gjorde i møte med mennesker som kom til ham med sine ulike problemer. Vi kan legge alt vi har på hjertet fram for Jesus. Det hjelper! Mange kristne har erfart det i hverdagen.

Men jeg er enig med de fortolkerne som hevder at Jesus her først og fremst taler om de byrdene synda representerer og legger på oss. Det er de tyngste byrdene et menneske kan bære, både fordi de hersker i våre liv og fører oss bort fra Gud og inn under uønsket innflytelse og inn i en ond sirkel som vi ikke kommer ut av, men også fordi de har så alvorlige konsekvenser for tid og evighet. Dette medfører også at hvilen her ikke bare er subjektiv hvile, men sikter til frelsen, som Sverre Aalen formulerer det.

Vi ser det også i v. 29, der hvilen er kalt ”hvile for deres sjel”. Kom til Jesus med syndebyrden og få tilgivelse og frihet, frelse og hvile! Frelsen som hvile er for øvrig et stort tema i Hebreerbrevets 3. og 4. kapittel, der linjene også dras til Israelsfolkets vandring i ørkenen og løftet om hvile i det lovede landet.

Når Jesus sier ”jeg vil gi dere hvile”, er det et utsagn som vi i dag nokså greit kan forholde oss til, ettersom vi er kjent med Jesu fullbrakte frelsesverk ved hans korsdød og oppstandelse og har erfart hvilken hvile syndenes forlatelse gir. For disiplene lå påskehendelsene ennå i framtida, men de hadde forstått noe av hvem Jesus var og ant noe av hans guddom. Det ser ut som at de ”umyndige små” (v. 25), Jesu sanne disipler, tok imot løftet om hvile/frelse og forholdt seg til det i tro.

Jesu åk

Jesus fortsetter med et bilde fra landbruket, der han taler om et åk: ”Ta mitt åk på dere og lær av meg!” Mest sannsynlig er dette et slikt åk som oksene hadde over og mellom seg når de gikk i par og drog plogen. Rabbinerne talte om ”Lovens åk”, og pekte med det på de forpliktelser og byrder Loven la på folket.

Her taler Jesus om at vi skal få komme inn under hans åk og lære av ham. Det er et godt og gagnlig åk som gir hvile (v. 29-30). Vi kan da trolig se for oss livssamfunnet med Jesus, der han ”går ved vår side og leder vår gang”, og der vi får styrke til å leve med byrdene livet gir oss, fordi vi går sammen med Jesus og bærer med oss håpet om hvilen/frelsen der framme.

I dette livssamfunnet lærer vi av Jesus, han som har sonet vår synd og gitt oss et nytt liv, og som leder oss fram mot målet. Han er ”ydmyk og mild av hjertet”, og jeg leser det slik at dette kan og bør vi lære av ham. Det går jo imot alle føringer i den tida vi lever i, der slagordet er stolthet eller ”pride”. Mot dette setter Jesus opp mildhet og ydmykhet, noe som finnes hos den som i alle ting er avhengig av Gud.

Til prekenen

Jesu invitasjon, hans ”kom til meg!”, må forkynnes slik at den blir eksistensiell og nær for forsamlingen, og slik at den enkelte tilhører får mulighet til å besvare den. Den grunner seg på Jesu fullbrakte frelsesverk og hans seier over synda og den onde. I dette kan vi hvile. Vi inviteres til et evig livssamfunn med Jesus under hans gode åk.

Med bakgrunn i lesetekstene er det naturlig å trekke inn Guds evige kjærlighet til oss syndige mennesker, som han har vist oss i Jesus Kristus, samt Guds allmenne frelsesvilje.