Søndagens tekster: Johannes 16,21-24; Jesaia 2,1-5; Hebreerne 10,35-29

Jeg skriver denne teksten i dagene frem mot presidentvalget i USA. Jo nærmere vi har kommet valget de siste ukene har opplevelsen av usikkerhet og uro hos de fleste av oss bare steget og steget. Hva vil resultatet av dette valget bety for en verden hvor det allerede er mye uro?  Det føles ut som mye er på spill. Du som leser dette, vet sannsynligvis utfallet av valget. Men uansett om det nå er Trump eller Harris som er valgt, tilsier situasjonen i Midtøsten og i Ukraina at vi må leve med uro også i tiden som kommer.

Midt i denne uroen møter dagens tekst oss med et budskap om håp og glede. Gjennomgangs-ordet i Jesu ord til disiplene kvelden før han skal gå til korset, er «glede». Vi hører ekko av englenes budskap på julenatten i Betlehem om «en stor glede for hele folket.» og Jesus peker frem mot oppstandelsesgleden på påskemorgen.

Men hva slags glede er dette? Hvis man «googler» hva glede er kan man finne følgende svar på Wikipedia: «Glede er en følelse som setter i gang en tilstand av lykke». Søker man videre på hva «lykke» er kommer svaret: «Lykke er en dyp glede». Så da var vi like langt.

Videre står det at glede kan være «knyttet til forelskelse, kjærlighet, tilhørighet, anerkjennelse, bekreftelse, trygghet, takknemlighet, mestring og mening.» Og at det er «en kjemisk prosess hvor blant annet dopamin utskilles i hjernen. […] Glede er en individuell opplevelse og hva som føles som glede for en person er ikke nødvendigvis glede for andre.»

Det er sikkert mye sant i det, men er dette den gleden Jesus snakker om i dagens prekentekst? Det tror jeg ikke.

Glede i Bibelen

Bibelen snakker mye om glede. Hvis du søker på ordet «glede» i en nettbibel får du godt over 1000 vers som inneholder ordet glede i en eller annen form. Ja, bibelen snakker om en glede knyttet til å nyte livet og Guds gode skaperverk. Gud selv gleder seg over alt det gode han har skapt. Vi kan finne glede i mat og drikke og i familie og godt selskap. Forkynner sier: «gå og spis ditt brød med glede, og drikk din vin med glede i hjertet! Ha alltid hvite festklær på, la oljen flyte over ditt hode! Nyt livet med kvinnen du elsker, alle dine flyktige levedager, de som Gud gir deg under solen» (Fork. 9,7-9).

Men veldig ofte snakker Bibelen om en annen slags glede. En glede som henger tett sammen med sorg og uro, med smerte og lidelse. Og da ikke som en motsats til disse – men en glede som går hånd i hånd med det som er vanskelig og vondt.

Jødiske høytider

Dette ser vi kanskje aller tydeligst i den jødiske festkalenderen. Det er blitt sagt at alle de jødiske høytidene er laget over samme lest. Til hver høytid samles familien rundt et bord, de synger og leser tekster som kan oppsummeres på følgende måte (på engelsk): «They tried to kill us. We survived. Let’s eat!!».

Det er jo så klart mye «galgenhumor» i den beskrivelsen – men gleden i disse høytidene er ikke en påtatt glede. Det er en glede som bærer gjennom det som er vondt og vanskelig. Og som er basert på løftet om Guds trofasthet mot sitt folk.

Vår adventstid og julefeiring faller som regel samtidig med Hanukka-feiringen (eller Tempelinnvielsesfesten som den kalles i Joh 10). Som vår julefeiring er det en feiring av lyset som overvinner mørket. Jødene feirer det underet som skjedde da de overvant den greske kong Antiokus IV og gjeninnviet tempelet etter at grekerne hadde vanhelliget det med å sette opp en statue av Zevs utenfor tempelet og ofre svin på alteret.

Hanukka er en fest med lys og glede mot et bakteppe av mørke, smerte og uro. Den gleden Jesus gir et løfte om i vår tekst, er også en slik glede. «Når en kvinne skal føde er hun engstelig for hennes time er kommet. Men når barnet er født har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden.»

Advent

I en urolig verden, i den mørke adventstiden, kan vi forkynne et budskap om lys og glede. Den gleden har sitt utgangspunkt i Guds trofasthet mot sitt folk og den kjærligheten han viste verden ved å bli en av oss og dø på et kors for vår skyld. Den gleden ser ikke bort fra all den uroen og det mørket vi opplever i vår verden i dag, men eksisterer midt i den. Og den gleden peker frem mot det håpet og livet vi har i troen på Jesus.

Teksten fra Jesaia tegner et bilde som også i dag kan virke fjernt, et bilde av den dagen da Gud skal samle alle folkeslag til seg, da våpen skal legges vekk og alle skal sammen få «vandre i Herrens lys». Et bilde av «den fullkomne glede».

Vi trenger et slikt håpsbilde i vår verden i dag. Verden trenger et budskap om «en stor glede». Det gledesbudskapet er vi som kirke kalt til å leve ut og forkynne «for jøde først og så greker.»