Prekentekst: Lukas 1,46–55
Lesetekst I: Jeremia 33,14–17
Lesetekst II: Efeserne 1,3–6

I skriften beskrives perioder hvor det er lite av Guds inngripen blant sitt folk. Vi kan se på Første Samuelsbok 3,1b som eksempel: «I de dager kom det sjelden ord fra Herren, og av syner var det få.» Gjennom GT er det en stadig bevegelse blant folket mellom omvendelse og frafall, og tilsvarende velsignelse og forbannelse fra Herren. Men gjennom alt dette er det alltid en rest, det er alltid noen som holder fast på Herrens løfter, til tross for at de er få.

Perioden mellom det gamle og det nye testamente er en slik periode hvor det sjelden kommer ord fra Herren. Men så begynner ting å skje, og i følge evangeliene er det døperen Johannes det begynner med. Hans fremtoning minner om de gammeltestamentlige profetene, og blir således en overgangsfigur – den siste av profetene i den gamle pakt, som samtidig innleder den nye.

Englebesøk i Nasaret

Herrens løfter lever i folket, det gjenspeiles blant annet i stedet hvor dagens tekst springer ut fra. Et av navnene på Messias er «Spire» (Se f.eks Jesaja 11,1), et ord som på hebraisk heter NETSER. Og hvilken by er det den unge jenta Maria kommer fra? Jo Nasaret, eller NETSERET – altså, «spirebyen» om du vil. Dette forteller oss at Messiasforventningene er levende, også blant et folk som ikke har hørt fra Herren på lang tid.

I nettopp denne byen er det en ung jente som får englebesøk. Det er en skremmende opplevelse, men vi merker oss at det er ikke selve engelen som er utrolig for Maria, at Gud kunne kommunisere via sine budbringere var en utbredt forestilling. Det var engelens ord som som inngav forskrekkelse. (Lukas 1,29) Det er ikke Marias forståelse som er det sentrale, selv den mest grunnleggende biologi har vanskelig for å gi svar på det som er i ferd med å skje. Men det er hennes ydmykhet og tjenersinn som er i fokus, hun bøyer seg for denne underfulle oppgaven for Gud som en tjener, i tråd med jødisk fromhet.

Lovsangens bakgrunn

Lukas knytter trådene mellom døperen Johannes og Jesus sammen, ved å la deres mødre møtes. Det er slektskap mellom dem, og Maria oppsøker sin eldre slektning Elisabeth. Der får hun en bekreftelse på at det hun bærer under sitt hjerte er av Ånden, og det er da hun bryter ut i sin lovsang.

Denne lovsangen er umiskjennelig jødisk i sin poesi, og bærer likheter med gjengivelser av tilsvarende lovsanger fra GT. Den nærmeste parallellen å sammenligne med ville være Hannas lovsang i 1. Sam 2. Vi ser mange likhetstrekk både i innhold og oppbygning, noe som kan tyde på at Maria er godt opplært i denne fromhetstradisjonen.

Lovsang til Israels Gud

Hvis vi ser på oppbygningen av lovsangen ser vi at den er dannet av parallellismer, et klassisk kjennetegn ved hebraisk uttrykksmåte, som vi kjenner igjen fra mange steder i det gamle testamente. Det danner verselinjer med en tydelig struktur.

Maria kjente godt til sin egen status, hun ville nok ikke blitt aktet for mye i verden. Ung av alder, verken rik eller mektig på noe vis. Men likevel er det hun som har blitt utvalgt, ikke fordi hun er den hun er, men fordi Gud er den han er. Og dette er noe som gjenspeiles tydelig i hennes lovsang: det er Gud som er objektet. Det er Israels Gud det er tale om, han som utvelger seg det som er smått i verden – det gjelder jo også Israel som folk.

Han er den som reiser opp den fattige og den som frykter ham. Og han er samtidig den som støter ned de rike og hovmodige. Dette er noe vi kjenner igjen fra hele skriftens vitnesbyrd; den som stoler på Herren vil han ta seg av. Maria ser seg selv i denne situasjonen, hun har satt sin lit til Gud, og det er han som vil vise sin trofasthet. Det er løftene til Israel han vil holde; Abraham og hans ætt, til evig tid.

Det er i det store og det hele ikke noe her som retter seg til hedningefolkene, men vi vet at det likevel klinger med. Lukas har latt det skinne gjennom i en annen lovsang han gjengir i neste kapittel, når Simeon introduseres og vi får høre også hans lovsang. For dette barnet som Maria bærer frem skal være «et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.» (Lukas 2,32)

Guds handlinger er sentrum i lovsangen

Marias lovsang danner grunnlaget for det bildet som tegnes av Messias, med tråder trukket fra det gamle testamente. Den viser oss Guds karakter, hans trofasthet i løftene, og hans miskunn mot sitt folk. Det er ikke Maria som er sentrum, men Guds handlinger – hun priser seg salig over å få være en tjenerinne i Guds underfulle gjerning.

Der har vår moderne lovsangstradisjon noe å lære, der vi ofte er i overkant subjektive. I Marias lovsang sletter hun ikke ut seg selv, men det er Herren som er det fremtredende objekt. Hans trofasthet og oppfyllelsen av løftene er i sentrum.

Maria må ha visst vanskelighetene hun kom til å møte, og hvordan folk kom til å se på hennes situasjon som gravid uten et inngått ekteskap. Likevel bøyer hun seg for at dette er måten Gud har bestemt, og vi får smittes av den boblende gleden som springer ut av hennes lovprisning. Maria budskapsdag er en festdag, og lovsangen står i sentrum!