Søndagens tekster: Jes 53,6-9; Kol 1,15-20; Joh 1,29-34

Dagen

Tekstene i åpenbaringstiden fokuserer på Jesu person, og fører naturlig fram til kulminasjonen på Kristi Forklarelsesdag. Hva som står i sentrum for oppmerksomheten, varierer mellom ulike dager og tekstrekker. Det er likevel ikke tvil om at vi i dag har tre ualminnelig sentrale tekster.

Tekstene

Når det gjelder GT-teksten fra Jes 53, er det lite tvil om hva denne teksten sier. Tekstens hovedperson, som ifølge sammenhengen (52,13) er Herrens tjener, rammes etter Herrens vilje av alles skyld på en måte som medfører lidelse og død. Uten at det er et hovedpoeng i dagens tekst, skjer dette på en stedfortredende måte, slik at det medfører rettferdighet for «mange» (vers 11). Av kristne har teksten alltid blitt lest som profeti om og utleggelse av betydningen av Jesu død. Det skyldes både Jesu generelle understrekning av at GT handler om ham (Joh 5,39), og flere trekk i teksten som foregriper lidelseshistorien (han åpnet ikke munnen, han ble utryddet av de levendes land og fikk sin grav hos rik). Dette er også noe NT understreker – det er ikke mindre enn ti mer eller mindre tydelige sitater bare fra disse fire versene i NT. Ut fra en kristen bibelforståelse er det derfor ikke tvil om at denne teksten er en viktig kilde til forståelsen Jesu døds betydning. Blant annet er det akkurat dette avsnittet evnukken i Apostelgjerningene 8 leser fra.

Teksten fra Kolosserbrevet er en av de tre sentrale såkalte visdomskristologiske tekstene i NT, altså tekster som ikke primært ser på Jesus som oppfyllelse av Messias-profetiene, men som den usynlige Guds bilde. Flere særtrekk ved Jesu person er her framhevet: Han er preeksistent (vers 17), skaper (vers 16), formidler gudsnærvær (vers 19), forsoner alt med Gud (vers 20), seirer over døden (vers 18), er hodet for kirken (vers 18). Kort sagt: Han er den i hvem alt er skapt, og som i kraft av det fullførte soningsverk fører alt tilbake til Gud.

Det har vært en del diskusjon om oversettelsen av vers 15b, prōtótokos pásēs ktíseōs. Bibelselskapets 2011-oversettelse, «den førstefødte før alt det skapte», er dogmatisk utglattende; det er mer presist å oversette «den førstefødte blant alt det skapte», noe som imidlertid synes å gjøre Jesus til del av skaperverket og dermed problematiserer hans evighet. Både Pollestad og Bibelselskapets 2024-oversettelse gjengir uttrykket med «all skapnings førstefødte», og ligger dermed klart nærmere grunnteksten. Det er uklart hvordan det er å forstå i forhold til at alt er skapt ved ham, og vanskelig å forstå hvordan Jesus fullt ut skulle kunne være Guds bilde om han ikke også gjenspeiler hans evighet.

Evangelieteksten er døperen Johannes’ proklamasjon av Jesus som Guds lam, som tydelig henspiller på Jes 53-teksten. Videre forteller døperen om Jesu preeksistens og om hans dåp, som på en entydig måte viste Johannes at Jesus var Gud Sønn. Døperens proklamasjon av Jesus som det Guds lam som tar bort synd har gått inn i gudstjenesten som en fast del av kirkens nattverdliturgi.

Prekenen

Det er temaer nok i dagens tekster til en hel serie med bibeltimer, så en hovedutfordring for predikanten denne dagen blir begresningens kunst. Da kan det være nærliggende å fokusere på Jesu død på korset som soning for synd som et fellestrekk ved alle tre tekstene. At menneskets egenrådighet resulterer i synd som ikke bare kan tilgis; den må også sones for, er et viktig poeng allerede i GT. Det skal blant annet bidra til å fastholde synd som urett og dermed gir oppreisning også for den som er rammet av den urett som er begått. Det er GTs og NTs samstemte vitnesbyrd at Jesus er sonofferet som ifølge NT erstatter offertjenesten i tempelet.

Dette uttrykkes i evangelieteksten med en formulering alle kirkegjengere er fortrolige med fra nattverdliturgien, og da kan det være naturlig å bruke (deler av) prekenen til å utdype betydningen av akkurat dette uttrykket. Da kan man kanskje også gjøre oppmerksom på at liturgiens oversettelse er unøyaktig; Jesus bærer verdens synder bort (jf. 3 Mos 16,22). Slik er dette gjengitt både i Bibelselskapets oversettelse og i Den romersk-katolske kirkens nattverdliturgi.

Nattverdhandlingen avsluttes med at presten sier: «Den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus har nå gitt oss sin kropp og sitt blod som han gav til soning for alle våre synder.» Dermed erklæres det at nattverdgjestene er blitt inkludert i det soningsverk som Jesus fullførte ved sin død, og som alle dagens tekster fokuserer på. Jesus har manifestert den guddommelige inkluderingsvilje, og i og gjennom gudstjenesten blir vi inkludert i en forsonet virkelighet. Vi er en del av den kropp som har Jesus Messias som hode og bærer hans virkelighet og hans idealer med oss ut i livet.