Søndagens tekster: Jes 66,18-19 / Apg 9,1-19 / Mark 3,13-19

Aposteldagen

6. søndag i treenighetstiden blir også kalt Aposteldagen. Jeg synes Den norske kirke har en god beskrivelse av dagen på sin hjemmeside: “Aposteldagen handler ikke bare om de første trosvitnene i kirkens historie, men også om at hvert enkelt menneske har et kall fra Gud til å være et vitne i verden og dele tro. Vår stemme kan gi mot og styrke til at andre skal bekjenne sin kristne tro.”

Lesetekstene

Jes 66,18-19: Helt på slutten av profeten Jesajas bok møter vi Guds evangeliseringsplan for hele verden. Folkeslagene og områder som her er nevnt, kan vise til de ytre områdene som var kjent for Israelsfolket. De skal med andre ord representere at Gud gjør seg kjent over hele verden.

Gud vil “sette et tegn” blant folkene. Et tegn som kan vise tilbake til vers 7-9 i samme kapittel, om en underfull fødsel: “Kan et land bli født på én dag, kan et folkeslag komme til verden på et øyeblikk?” Kan det her peke frem mot jomfrufødselen? Fødselen av en konge, som ville skapte et nytt folk, av kristustroende. Et kongerikes som forener ulike folk fra alle land og nasjoner. Jesus er tegnet som skal bli fortalt om i hele verden. “Jeg […] sender noen av dem som er berget, ut til folkeslagene […] de skal fortelle om min herlighet blant folkeslagene (vers 19).

Apg 9,1-19: Aposteldagen handler om Jesu utsendelse av de tolv disiplene for å vitne om ham i hele verden. Saulus’ reise til Damaskus er på et vis det stikk motsatte. Saulus hadde en brennende iver, ja til og med en iver som innebar villighet til å drepe, for å hindre folk fra å slutte seg til den nye kristustroen. Saulus reiser ut av de jødiske områdene hvor Sanhedrin i utgangspunktet hadde jurisdiksjon, og inn i et ikke-jødisk område. Men Saulus hadde ingen gode nyheter han ville dele med andre, han ville tvert imot hindre evangeliet fra å nå ut i resten av verden. Det er på sin vei for å stoppe Guds nystartede evangeliseringsverk at Saulus selv blir stoppet av Jesus. Dette fører til at den største misjonæren av alle kort tid etterpå begynner sitt evangeliseringsvirke. Og som vi vet, resten er historie.

Evangeliet

Mark 3,13-19: Før vi kommer til dagens prekentekst i Markusevangeliet, kan vi lese at det alt var mange mennesker som fulgte etter Jesus. Vers 7 “en mengde mennesker fra hele Galilea fulgte etter”. Videre kom det folk også fra både jødiske og ikke-jødiske områder for “oppleve” Jesus. Mengden som strømmet til Jesus, var så stor at disiplene måtte ha klar en båt han kunne stige oppi for å kunne holde dem litt på avstand (og tale til dem). Den store folkemengden som samlet seg om Jesus før han gikk opp i fjellet, virker til å være mest opptatt av Jesu helbredende evner.

Markusevangeliet har med mye stoff om Jesu helbredelser, og det er tydelig at Jesu omsorg for hele mennesket, både det fysiske og det psykiske, er viktig. Men i sin tjeneste har Jesus også bruk for dem som ikke er opptatt av det spektakulære. Han har bruk for mennesker som kan følge ham også under motstand, forfølgelse og hardt arbeid.

Da Jesus så går opp i fjellet, har han sett seg ut noen fra den store mengden. De skal få av hans helbredende gaver, men også etter hvert selv få mulighet til å gi videre, både helbredelse, tro, håp og kjærlighet.

Noen av de største gudsåpenbaringene og skjellsettende hendelsene i bibelhistorien skjer oppe på fjell: Noa og familien blir berget og får en ny start etter å ha strandet med arken på Araratfjellene. Gud gir loven til Moses på Sinaifjellet. Jesus åpenbarer sin herlighet for Peter, Jakob og Johannes på et fjell. Bergprekenen og mange andre hendelser skjer på fjell.

Fra Lukasevangeliet sin beretning om utvelgelsen av de tolv apostlene, kan vi lese at før han valgte dem ut, gikk han opp i fjellet og brukte hele natten der i bønn til Gud (Luk 6,12).

Det er Jesus som står for utvelgelsen. “Han kalte til seg dem han ville”. På fjellet skjer en guddommelig utvelgelse – Jesus kaller – og det er han som velger ut til tjeneste. «Han pekte ut tolv», muligens fra en større gruppe, eller alle han hadde kalt til seg. For jøder i det første århundret var det ganske klart at valget av tolv menn, var et symbol på Israels tolv stammer. Flere av dem var søsken, så det er opplagt at de tolv av avstamning ikke kan ha kommet fra alle de tolv ulike stammene. Jesus vil tvert imot vise at han her skaper noe nytt.

Ved utvelgelsen av de tolv er det nettopp det nye Gudsfolket Jesus etablerer. Et nytt kongerike av kristustroende som vil spre seg ut i hele verden. Jesus som selv ikke er en av de tolv, står følgelig også over dem. Han er Herren og kongen i Guds himmelske rike. Dette nye kristus-fellesskapet vil etter hvert bestå av folk fra alle jordens folkeslag. Et nytt folk som “skal fortelle om min herlighet blant folkeslagene” (Jes 66,19). Og et folk som “er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys.” (1 Pet 2,9).

Det er også verd å merke seg at fem av utsendingene (apostlene) Jesus her velger ut alt er plukket ut av ham til å følge ham: Fiskerne Simon, Andreas, Jakob og Johannes, og tolleren Levi (1,16-19 og 2,13-14). De har alt vist at de var villige til å forlate alt for å følge Jesus.

Tre andre steder i NT finner vi lister over de tolv apostlene: Matt 10,2-4, Luk 6,14-16 og Apg 1,13. Det er noen forskjeller i navnene som er listet opp, og bibelske kommentarer foreslår flere forklaringer på dette.

Jeg vil her bare kommentere noen av navnene. Tolleren Levi blir antatt å også ha navnet Matteus, slik vi kan se i Matt 9,9. Bartolomeus er ikke et egennavn, men betyr Tolomais’  sønn. Det blir spekulert på om dette kan være Natanael (Joh 1,45). Taddeus er kun også nevnt i Matteus’ liste, men ikke ellers. En går ut fra at dette er Judas, Jakobs sønn (Luk 6,16).

Til sist vil jeg nevne Simon Kananeos. Kananeos er en gresk form av et arameisk ord som betyr seloten. Hos Lukas blir han også kalt Simon Seloten. Sannsynligvis har han fått dette navnet fordi han tilhørte Selot-partiet, som ved voldelige midler hadde som mål å kaste ut de romerske styresmaktene.

Mange av apostelnavnene hører vi ikke mer om i evangeliene. Jesus hadde likefult en plan for hver og en av dem og vi må tro at alle tolv, bortsett fra Judas Iskariot, (som ble erstattet av Mattias (Apg 1,15-26)), var viktige for å utbre evangeliet.

Og slik er det og har det alltid vært, noen blir kjent for sin innsats for å utbre evangeliet, andre blir lagt mindre merke til. Alle som Jesus har kalt til sin tjeneste, er likefult viktige i å utbre Guds rike på jord.

Apostlene Jesus samler rundt seg, er på ingen måte en ensartet gruppe. Seks av dem vet vi i praksis ingen ting om, fire var fiskere, en toller og en tilhenger av et radikalt og politisk parti. Oppsiktsvekkende er det at både tolleren, som hadde arbeidet for den romerske okkupasjonsmakten og seloten, som aktivt hadde arbeidet for å styrte de samme styresmaktene, nå var samlet i sammen bevegelse. Dette viser kanskje mer enn noe hvilke forsonende krefter som kan oppleves i Jesus kjærlighetsfellesskap.

Blant denne gruppen var det heller ingen forkynnere eller eksperter på skiftene, kun lekfolk.

Selv om vi ikke vet mye om bakgrunnen til dem Jesus valgte ut, vet vi at de ikke var av dem som ble regnet som viktige i samfunnet. Snarere det stikk motsatte; en toller, en radikal politisk aktivist, fiskere og andre som vi ikke vet noe om.

Jesus valgte ikke ut apostler på bakgrunn av fine titler, han valgte blant dem som sa ja til å følge ham. De som straks lot garnene ligge, forlot tollboden, eller som var villige til å følge ham opp i fjellet. Ingen av apostlene hadde noe å vise til for Herren. Deres oppdrag var i første omgang “at de skulle være sammen med ham.” De skulle følge ham og lære av ham. Slik kunne han siden “sende dem ut for å forkynne og ha makt til å drive ut de onde åndene”. Apostlene stilte seg villige til å bli brukt av Herren, og han gjorde dem i stand til å utføre det oppdraget han påla dem. Om å være hans vitner helt til jorden ende.