Søndagens tekster: Salme 36,6–11; Gal 5,16–26; Matt 5,20–26

Til dagen

Dagens tekster hjelper oss til å løfte blikket og oppdage hvem Gud er, og den gode vilje han har for oss. Og de både utfordrer og trøster oss som Guds barn, i vårt kall til å være hele i vår ferd, og realisere hans vilje inn i egne liv – ut mot vår neste.  Jesu posisjon og egenautoritet kommer sterkt til uttrykk i evangelieteksten.

Til tekstene

Salme 36 maler i et storslått poetisk språk ut Guds uendelige miskunn og trofasthet. Salmen «Til himlene rekker din trofasthet Gud» (N13 312) skriver seg direkte fra denne Davidssalmen.

Galaterbrevsteksten setter ord på motstanden som ligger i menneskets syndige natur mot å følge Guds lov, men i neste åndedrag oppmuntrer den oss ved å beskrive hvilke frukter som ligger i å leve et liv i Ånden. Åndens liv hører tilsynelatende ikke med i evangelieteksten, selv om det er nettopp dette nye livet og denne nye virkelighet Jesus introduserer i Bergprekenen, den som er lovet gjennom profetene, Jer 31,33.

Evangelieteksten kan deles opp slik:

• Vers 20: Innledning til de påfølgende «antitesene:» om den utilstrekkelige rettferdighet.
• Vers 21: forfedrenes formaninger, det 5. bud.
• Vers 22: Jesus konkretiserer og utvider den intuitive forståelse av budet.
• Vers 23–24: Offergave er ikke erstatning for å ta oppgjøret med sin bror.
• Vers 25–26: Kom overens, så ikke noe verre skal hende deg (dommen).

«Antitesene» i Bergprekenen: «Dere har hørt det er sagt…., men jeg sier dere» fyller en stor del av kapittel 5 i Matteusevangeliet. «Antitese» er ikke et bibelsk begrep, men ofte brukt om denne delen av Bergprekenen. Det er grunn å stille begrepet under et kritisk blikk.

Begrepet kan skape et feilaktig inntrykk av at Jesus kommer med en mot-setning/mot-tese som sier noe ganske annet enn det som har vært sagt før. Men like mye som Jesu utsagn kan forstås som motsetninger, kan de forstås som utdypinger og konkretiseringer. I stedet for «..men jeg sier dere..», kan utsagnene tenkes å oversettes «… og jeg sier dere…» Man kan få assosiasjoner til Luthers lille katekisme, der Luther løfter fram læresetninger – og følger opp med spørsmålet: «Hva betyr det?» – og så følger forklaringen.

Begrepet «antitese» kan altså bli feilaktig førende til at lytteren eller leseren oppfatter en større motsetning mellom det som før er sagt – og det Jesus sier som en utdyping og forklaring. Man kan komme i skade for å parkere jødenes bibel – vårt gamle testamente – som tilbakelagt og utdatert, mens det i virkeligheten og i Jesu utsagn ligger en klar kontinuitet. Likevel er det liten tvil om at Jesus spisser «det som før er sagt» og lukker et betydelig større meningsinnhold inn i det, enn det man umiddelbart oppfatter.

Det gir god mening å lese hele Bergprekenen i lys av det dobbelte kjærlighetsbudet: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand» og: «Du skal elske din neste som deg selv.» Matt 22,36–40. Begge bud fins i loven, torahen. De er ikke nye med Jesus, men han blir den som besvarer spørsmålet: «Hva betyr det?», og utdyper betydningen.  Dersom man for eksempel forstod det andre leddet i kjærlighetsbudet som kun å handle om ens venn eller nabo eller landsmann, blir den oppfatningen klart imøtegått i fortellingen om den barmhjertige samaritan (Luk 10).

Til prekenen

Vi vet hvordan vår rettferdighet langt kan overgå rettferdigheten til fariseerne og de skriftlærde: ved «den fremmede rettferdighet» – den som kommer utenfra, tilregnet oss ufortjent og av Guds nåde ved troen på Jesus Kristus, Rom 3,24–25. Der er det godt å lande!

Likevel er det neppe dette som bør være prekenens utgangspunkt. For Jesus mener jo alvor. Han taler først og fremst til disipler – både den gang og i dag. Han stiller alle dem til veggs som tenker at det jeg får til, er godt nok. Selv de som lever et svært regelstyrt liv, slik fariseerne og de skriftlærde gjorde, og mange av oss sikkert prøver på, kommer til kort. For hvem av oss hadde tenkt med oss selv at det 5. bud inkluderer til og med det å bli sint? Hvem kan vel styre sitt adrenalin slik at ikke aggresjonen noen ganger i det minste kan kjennes på innsiden? Eller hindre at den tidvis kommer verbalt til uttrykk – til og med lenge før man går til håndgripeligheter? Både sinne og skjellsord rammes av det 5. bud, og det er tydelig at Jesus vet hva stridigheter mellom mennesker kan forårsake.

Ofringen i templet var aktuelt da Jesus forkynte og fram til templet ble ødelagt år 70. Jesu tilhørere kunne altså relatere mer konkret til utsagnet om offergaven enn vi har forutsetninger for i dag. Likevel handlet det om gudstjeneste, den gang som nå. Eller det kan handle om aktivitet på bedehuset. Eller annen form for andakts- og fromhetsliv. Det er en sammenheng mellom de to kjærlighetsbudene. Man ærer Gud ikke bare gjennom gudstjenesteliv og å søke Ham i Bibel og bønn. Man ærer Gud også ved å elske sin neste. Mangler det ene, mangler begge deler. «Jeg vil ha kjærlighet, ikke slaktoffer, gudskjennskap framfor brennoffer!» Hos 6,6; jfr. Matt 9,13. Det krever noe å gjøre opp med sin søster eller bror og be om tilgivelse. Det handler ikke om at man ikke gjør feil, men om å gjøre opp når det skjer. Jesus vil at Guds gode vilje skal realiseres blant han disipler.  Da skapes gode liv, og de blir en avspeiling av hvem Gud er. Å ha et rett forhold til vår neste er del av det å være en disippel, for ikke å si: en hovedsak, jfr. det dobbelte kjærlighetsbud.

En kristen hviler i Guds nåde. Ellers kunne dagens evangelietekst oppfattes som truende. Og det er ikke trussel om dom og straff som skal bære prekenen. Men teksten formidler kall til å være «hel ved», leve helhjertet som Jesu disipler og Guds barn. Det er ikke truende, og det står ikke i konflikt med budskapet om nåde og Guds kjærlighet, slik det også er uttrykt i dagens salmetekst: «I skyggen av din vinger søker menneskebarna ly, de får nyte overfloden i ditt lys, du lar dem drikke av din gledes bekk.»

Så la tekstens og hele Bergprekenens utfordrende ord ligge der, som undervisning for oss som kaller oss disipler, disipler som ikke avviser, men undrer oss, strekker oss, lykkes og kommer til kort, og ved Guds nåde for Jesu skyld alltid får begynne på nytt. Og erkjenner: Vår egen rettferdighet strekker ikke til. Likevel strekker vi oss. Lengter etter å realisere gudsrikets verdier. Fordi vi er disipler og det er vår identitet: disippelidentitet!  Og det er godt å ta med seg at ordene der vi prises salige, Matt 5,1–12, påfallende forbeholdsløst er satt forut for hele prekenen og alle utfordringene.

Er spørsmålene våre: «Hvordan kommer vi unna dette?»; eller: «Hvordan blir vi frelst, da!?» Prøver vi å bortforklare og unnskylde oss?  Eller stiller vi oss heller framfor Gud i bønn: «Hellige Ånd, kom og realiser stadig mer av deg i mitt liv»?! – fordi Jesus har åpnet Guds rike for oss, kaller oss og utruster oss med sin Ånd til å bære Åndens frukt.