Søndagens tekster: 1 Kong 3,5-14 eller Apg 12,1-17 / Ef 3,14-21 / Matt 6,7-13

Bergprekenen

Evangelieteksten denne søndagen er hentet fra den såkalte Bergprekenen. Tilhørerne er folk fra Galilea og omegn, og er kjent med både hedensk avgudsdyrkelse og jødisk fromhetsliv. Jesus beskriver innledningsvis hvilken karakter som kjennetegner mennesker i Guds rike, før han går videre i å beskrive hvilke uttrykk dette vil gi i den troendes liv. Jesus forutsetter at tilhørerne faster, ber og gir til de fattige. Han bruker derfor ikke tid til å oppfordre dem til å gjøre det, men beskriver hvordan det bør gjøres og kontrasterer den rette måten mot både hedensk og fariseisk skikk.

De tre handlingene – faste, bønn og almisser – var viktig religiøs praksis i jødedommen, og med god grunn. Gjennom å gi til de fattige kan jeg vise omsorg for andre mennesker, gjennom bønn kan jeg pleie forholdet til Gud, og gjennom faste kan jeg lære å disiplinere de behov og ønsker som kroppen måtte ha.

Gudslivet i Bergprekenen har tre retninger: Utover, oppover og innover. Dette speiler det tredoble fallet i 1 Mos 3: Mennesket drives ut fra fellesskapet med Gud i Eden, det sås splid mellom de to menneskene som så langt er skapt, og Adam og Eva må dekke seg til med fikenblader når de oppdager følelsen av skam. Et tredobbelt problem som krever en tredobbel løsning. Johannes skriver at alt som er i verden er kjødets lyst, øynenes lyst og hovmodig skryt av det en er og har (1 Joh 2,16f). Verden vil ha deg til å jage egen rikdom, stolthet og komfort. Jesus peker i motsatt retning.

Pappa-Gud?

Vårt tekstutdrag fokuserer på bønn. En bør unngå meningsløse gjentagelser, slik som hedningene gjør. I Efesos ble det ropt «Stor er efesernes Artemis!» (Apg 19,34) sammenhengende i to timer. I romerske dokumenter var det viktig å titulere keiseren med mange flotte titler. Baalsprofetene i 1 Kong 18 «ropte høyt og skar seg med sverd og spyd, slik de pleide, til blodet rant av dem». Gud lar seg ikke imponere av slike fakter, men vil møtes i bønn gjennom det enkle og nære «far» eller «pappa».

Noen har ment at «pappa» er for uærbødig, men det arameiske «abba» rommer både intimitet og respekt. En jødisk gutt som faller og slår seg, roper instinktivt på «abba» – men det samme ordet brukes også i ærbødig omtale av Abraham, vår far. Det er foreslått at Herrens bønn er forsiktig oversatt til gresk fra et semittisk språk, med utgangspunkt i ordstillingen og mangelen på typiske greske konjunksjoner mm.

Hele poenget er at en skal tiltale Gud med samme tillit og nærhet som en ville tiltalt sin gode, jordiske far, ikke slik en ville omtalt ham i tredje person i henhold til en gitt protokoll og politisk korrekthet. Det er blant annet denne intimiteten i møte med Gud som er radikal i Jesu bønn, også sammenlignet med annen jødisk bønneskikk, som også kunne falle for fristelsen til å ramse opp mange fine titler.

«La ambulansen bli oppringt»?

De første bønnene i Herrens bønn handler hverken om daglig brød eller tilgivelse, men om Gud. Bønnen innledes av en rekke grammatisk passive verb – la ditt navn holdes heldig, rike komme, vilje skje. Språklig sett er dette svakt og uforpliktende på norsk.

Om en kommer først til et skadested og må gi førstehjelp, skal en ikke si tomt ut i luften «kan noen ringe ambulansen?» – eller enda verre: «La ambulansen bli oppringt». Du skal peke på en person og si «Du, ring 113!». Aktive verb i kommando-form egner seg best i en slik situasjon.

I forholdet til Gud bør kanskje ikke aktive kommandoverb komme først. Implikasjonen i de første bønnene er nemlig at dette er Guds oppgave, men subjektet utelates og verbet står i passiv av respekt. Vi kommanderer ikke Gud til å holde sitt navn hellig, vi lover ikke at vi skal sørge for at Guds rike skal komme, og vi erkjenner heller ikke at vi herved gir vår tillatelse til at Guds vilje kan skje. Når det gjelder Guds egne anliggender, stiller vi oss på linje med det som er Guds åpenbarte vilje og ønsker den velkommen.

Hva trenger vi egentlig fra Gud?

De første bønnene i Herrens bønn handler om Gud, men de siste retter blikket mot menneskelivet (ikke ulikt de ti bud). Etter påkallelse og lovprisning, trer vi frimodig frem for nådens trone og får hjelp til rette tid. Her kommer de aktive verbene. Det er ikke «la vårt daglige brød bli gitt til oss», eller «det hadde vært hyggelig om du kunne tenke på å vurdere …». Dette er tross alt ting vi er helt avhengige av.

Kort, enkelt, sannferdig og tillitsfullt kan vi få be Gud om det vi trenger: Brød og det vi ellers trenger for å leve, nok for dagen i dag (som med mannaen), dagen i morgen, eller generelt for å opprettholde vår fysiske og åndelige eksistens (avhengig av hvordan en forstår det særegne greske ordet ἐπιούσιος, som ikke forekommer noe annet sted enn i Herrens bønn), tilgivelse for synd/skyld, hjelp til å unngå fristelser/prøvelser og frelse fra det onde, evt. Den onde, både i den daglige kampen og til endelig seier. Bønnene rommer altså både det vi trenger i nåtid, tilgivelsen vi trenger på grunn av fortiden og beskyttelsen vi trenger for fremtiden. Enkle, men bortimot altomfattende.

Eksempel på bønn eller liturgisk bønn?

Herrens bønn ble gitt til disiplene som et eksempel på hva bønn kan være og hvordan en bør be, og der er blitt skrevet mange gode og grundige gjennomganger som viser hvor rik denne teksten er og hva vi kan lære av den.

Men når Jesus innledningsvis advarer mot å ramse opp ord eller komme til Gud med endeløse gjentagelser, bør en kanskje spørre seg om ikke det er litt ironisk at troende over hele verden gjentar denne bønnen ordrett når de ber. Var det ikke nettopp det Jesus advarte mot?

Det er en fare med alle liturgiske tekster at en kan gjenta dem tankeløst, uten å mene noe med det, kun for å gå gjennom bevegelsene. Det betyr ikke at de ikke likevel kan tjene et formål gjennom å rettlede tanken tilbake til rett spor. At Herrens bønn er bevart i evangeliene med tydelige semittiske språkspor i den greske teksten, tyder på at ordlyden var velkjent og kjær, og derfor ble videreført med stor nøyaktighet.

Det er med andre ord grunn til å tro at Herrens bønn ble brukt liturgisk allerede i den tidlige menighet. Bønnens struktur følger også mønsteret for klassiske jødiske liturgiske bønner. Der er imidlertid både nyanser og tydelige forskjeller mellom bønnen hos Matteus og hos Lukas, så helt fastlåst var det neppe.

Da den norske oversettelsen ble endret fra «Fader vår» til «Vår Far», vakte det reaksjoner – noe som viser hvor nært knyttet mange er til akkurat denne formuleringen.

Martin Luther gir et godt eksempel på hvordan bønnen kan brukes både liturgisk og personlig. Han brukte hver bønnedel i Herrens bønn som en overskrift, og ba deretter fritt ut fra den. Etter «Gi oss i dag vårt daglige brød» ba han for konkrete, praktiske behov. Etter «Led oss ikke inn i fristelse», ba han om hjelp til å stå imot egne fristelser.

Det er ikke sikkert at denne metoden frir oss fra å bruke mange ord, men den er antageligvis en god hjelp til å følge den malen Jesus ga oss, uten å tankeløst og mekanisk gjenta den samme ordrekken om og om igjen, i håp om at Gud, av en eller annen grunn, skulle belønne oss for det.