Prekentekst:   Luk 18,9-14
Lesetekst I:     Jes 59,1-4
Lesetekst II:    1 Joh 1,8-2,2

Dagens evangelietekst er hentet fra den midtre delen av Lukas-evangeliet; Jesu undervisning på vei til Jerusalem. I teksten finner vi flere mottakergrupper; hans trofaste disipler og etterfølgere (en utvidet gruppe langt større enn de 12 apostlene), og hans skeptikere, som både inkluderer religiøse ledere og andre. Tekstene fra Lukas 10 til 19 inneholder både undervisning om bønn og tilgivelse, om forvaltning og Gudsrikets verdier. Men kanskje aller viktigst; Jesu møter med enkeltmennesker som viser at evangeliet er for mennesker fra alle samfunnslag og etniske grupper, inkludert barn, fattige og syke.

Den umiddelbare konteksten til vår fortelling er lignelsen om enken og den urettferdige dommeren, hvis hensikt var at de alltid skulle be, og ikke miste motet. I den siste delen av kapitlet møter Jesus de små barna, den rike mannen, og den blinde mannen ved Jeriko. Imellom møtene med mennesker langs veien, gir Jesus disiplene instruksjoner og undervisning om hva som vil møte ham i Jerusalem. Dagens undervisning er rettet til lyttergruppen «noen som stolte på at de selv var rettferdige, og så ned på alle andre». Hensikten her, slik jeg ser det, var å vise folket hvordan det var mulig å «gå hjem rettferdig for Gud». Begge tekstene i Lukas 18 er lignelser som klargjør verdier i Guds rike.

Hvem kan tilgi?

Aktørene vi møter i lignelsen er fariseeren og tolleren. Fariseerne var en gruppe religiøse ledere som fulgte Toraen til punkt og prikke. Ja, i tillegg til tradisjonene i Mishna og tolkningene i Talmud. Fariseerne avholdt renhetsforskriftene med stor respekt, de tilba i tempelet og fastet og gav tiende med trofasthet.

Tollerne var fariseernes motsetning: De var samfunnets skatteinnkrevere, ansatt av romerne for å innkreve det keiseren anså som nødvendig skatt fra sine undersåtter. Tollerne hadde forhåndsbetalt romernes ønskede skattebeløp, for så å innkreve disse pengene fra egne medborgere med støtte og maktbruk fra romerske soldater. Deres lojalitet var bundet til okkupantene, og ikke til hverken tempel eller Toraloven. Ikke rart at de både var søkkrike og samtidig forhatte av sine egne.

Så har vi en tredje aktør i fortellingen, og det er Gud. Gud er den som tilgir synder, enten de er relatert til urettmessig pengeinnkreving eller til religiøs stolthet. Både på Jesu tid og i dag, både i rabbinsk jødedom og kristen teologi, er det Gud som tilgir synd. Og det er heller ikke noen overraskelse for lytterne i Luk 18,9-14; «de selvrettferdige». Deres misforståelse handlet ikke om hvem som kunne tilgi, men hvem som var tilgitt.

Her kan vi også slå i stykker en gammel misforståelse; nemlig at det ikke var tilgivelse i den gamle pakt. Jesu undervisning slår jo fast at tolleren, som slo seg på brystet og ba om tilgivelse, faktisk gikk hjem rettferdig for Gud, den dagen; «tolleren gikk hjem rettferdig for Gud den dagen, ikke den andre» (Luk 18,14). Hvordan ble han tilgitt? Ved å vende seg bort fra synd og be om Guds nåde.

Tilgivelse i den gamle pakt, under loven

Moseloven inneholder både klare instruksjoner om hva som er synd, men også instruksjoner om hvordan man kan få tilgivelse for disse. Allikevel er ikke synd et jødisk fenomen i den gamle pakt. Synd og skyld beskrives som et universelt problem, og både hedninger og jøder har behov for tilgivelse fra den ene Gud, Israels Gud, i Det gamle testamentet.

Jesaja 59 viser oss tydelig det største problemet vi har som menneske, ja, et helt universelt problem. I versene 1-4 leser vi; Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse, og hans øre er ikke for tungt til å høre. Nei, det er skylden som skiller dere fra deres Gud. Syndene deres skjuler ansiktet hans så han ikke hører dere. For hendene deres er tilsølt av blod og fingrene av skyld, leppene deres taler løgn, og tungen mumler svik. Ingen stevner til doms med rette, og ingen fører sak på ærlig vis. De stoler på tomhet og taler løgn, de unnfanger urett og føder ondskap.

Jesaja 59 avslutter slik: De skal frykte Herrens navn i vest og hans herlighet i øst. For den kommer som en veldig flom, Herrens ånd driver den fram. En som løser ut, skal komme til Sion, til dem hos Jakob som vender om fra synd, sier Herren. Dette er min pakt med dem, sier Herren: Min Ånd som er over deg, og mine ord som jeg har lagt i din munn, skal ikke vike fra din munn og ikke fra dine barns eller barnebarns munn, sier Herren, fra nå og til evig tid, Jesaja 59.19-21.

Ofte handler frelse i Det gamle testamentet om utfrielse fra Israels fiender. Denne gangen handler det om tilgivelse fra synd, og løftet om «en som løser ut», altså en frelser og løsningsmann.

Tilgivelse i den nye pakt, under nåden

Paulus tydeliggjør dette i Rom 3,11-12 med et sitat fra Salme 14,1; Det finnes ikke én som er rettferdig, ikke en eneste. Det finnes ikke én som forstår, ikke én som søker Gud. Alle er kommet på avveier, alle er fordervet. Det finnes ikke én som gjør det gode, ikke en eneste.

Johannes følger opp i sitt første brev; Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. Sier vi at vi ikke har syndet, gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss.

Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Men om noen synder, har vi en talsmann hos Far, Jesus Kristus, Den rettferdige. Han er en soning for våre synder, ja ikke bare for våre, men for hele verdens. (1. Joh. 1.8-2.2)

Denne løsningsmannen, frelseren, eller øverstepresten, som Hebreerbrevet 9 beskriver, er Jesus Messias, Davids sønn og verdens frelser. Hans offergjerning er beskrevet slik, av forfatteren av Hebreerbevet: Men Kristus kom som Øversteprest for de kommende goder, og Han gikk gjennom det større og mer fullkomne telt, det som ikke er gjort med hender, det vil si, som ikke er av denne skapningen. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod, gikk Han inn i Det Aller Helligste én gang for alle og fant en evig forløsning.

For om blodet av okser og bukker og asken av en kvige helliger til kjødets renhet når det blir stenket på de urene, hvor mye mer skal ikke da Kristi blod, Han som ved en evig Ånd bar seg selv fram uten feil for Gud, rense deres samvittighet fra døde gjerninger, så dere kan tjene Den levende Gud? Derfor er Han den nye paktens Mellommann ved den død som fant sted til forløsning fra overtredelsene under den første pakt, slik at de som er kalt, kan få oppfylt løftet om den evige arven. (Hebr 9,11-15)

Tilgivelse i dag

I den jødiske kalenderen har man på vår bots- og bønnedag nettopp avsluttet feiringen av løvhyttefesten, en høytid hvor Toraen leses høyt fra start til slutt blant ortodokse jøder. Denne tradisjonen går helt tilbake til Nehemjas tid, hvor Esra sto og leste høyt fra loven i Jerusalem, foran hele folket, Neh 8,1-8. Høydepunktet i Løvhyttefesten er Tora-feiringen Simchat Torah, som feires på den åttende og siste dagen. I år faller Simchat Torah på 25. oktober, et par uker senere enn i fjor.

I år får Tora-feiringen et langt dystrere preg enn vanlig, ett år etter den verste massakren på jøder siden Holocaust, på 7. oktober 2023. Terrorangrepet ble starten på en blodig krig som har vart i ett år og spredt seg til flere fronter. Fremdeles holdes, i skrivende stund, mer enn 100 israelske gisler fanget av terrorister på Gaza-stripen.

Fremdeles er det millioner av arabere, og millioner av jøder, som har behov for fred med Gud og frelse fra skyld og synd. Fremdeles ber den messianske bevegelsen om frelse for sine landsmenn og sine naboer, og fremdeles hører vi vitnesbyrd om mennesker som på overnaturlig vis møter Messias i drømmer og syner. Og fremdeles har Gud en plan for det jødiske folk, hvor frelse og utfrielse skal erfares og Messias skal gi seg til kjenne, slik vi ser det i fortellingen om Jesu møte med Sakkeus; I dag er frelse kommet til dette huset, for også han er en Abrahams sønn. For menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem. (Luk 19.9-10)