Søndagens tekster: 2 Mos 12,21–28 / Ef 2,12–18 / Joh 12,12–24

Da jeg var sogneprest i Giske på Sunnmøre, så lærte jeg en sang til palmesøndag som barna sang der. Den synges kanskje andre steder også. Melodien hørte til Knutsen og Ludvigsens klassiker Kanskje kommer kongen. «Kanskje ridende til hest …», sang de to skøyerne. «På et esel rider han …» sang barna i Giske, og det er barna som har rett: Kongen kommer, og det er grunn til glede!

Til dagen

Palmesøndag, det er inngangen til påskehøytiden og det som kalles den stille uke. Feiringen av denne dagen startet i Jerusalem på 500-tallet. Byen der hendelsen vi minnes fant sted. Da samlet man seg på Oljeberget og etter at evangeliet for dagen var lest – så gikk de troende i prosesjon inn i byen. Og nettopp prosesjoner har vært et stikkord for palme-søndagen, gjerne med palmegrener.

Prosesjoner, eller parader, har fra gammelt av vært særlig knyttet til det kongelige. Og på palmesøndag, så er det nettopp Jesus som konge vi finner som et sentralt tema. Men han er ikke krigskongen, som kommer til hest – han er fredskongen (jf. Jes 6,9) som kommer med rettferdighet og fred (jf. Sak 9,9) til sitt folk.

Til teksten

Fortellingen om Jesus som rir inn i Jerusalem på et esel, kjenner vi godt. Men teksten bærer på dybder og sammenhenger som er langt mer enn en god fortelling eller et fint bilde i en barnebibel. Her finner vi en dyp sammenheng mellom Det gamle og Det nye testamentet. Ikke minst til profeten Sakarja og hans 9. kapittel. For det er hos Sakarja at vi finner den direkte linken til det som skjer i palmesøndagens evangelium, ja, ikke bare linken – men der finner vi profetien som blir oppfylt:

Bryt ut i jubel, datter Sion! Rop av glede, datter Jerusalem! Se, din konge kommer til deg, rettferdig og rik på seier, fattig er han og rir på et esel, på en eselfole. Jeg skal gjøre ende på vognene i Efraim og hestene i Jerusalem, krigsbuen skal brytes i stykker. Han skal forkynne fred for folkeslagene, hans velde skal nå fra hav til hav, fra Storelven til jordens ender. (Sak 9,9–10)

Når Johannes forteller om denne hendelsen, så bruker han delvis egne ord, men vel så mye gjør han det ved å sitere direkte fra profeten Sakarja. Poenget hans er å bekrefte at dette som profeten har sagt – det skjedde der for øynene på «datter Jerusalem», altså for øynene på Jerusalems befolkning.

Palmesøndagens evangelium, det er oppfyllelsen av en Messiasprofeti, Gud holder de løfter han har gitt til sitt folk. Og dette blir ekstra sterkt i konteksten dette skjer i: påskehøytiden i Jerusalem. Hvor tusener av jøder har samlet seg for å feire den store frihetsfesten. Hvor de feiret det vi kan lese om i den gammeltestamentlige leseteksten, utgangen og befrielsen fra Egypt.

Til slutt i palmesøndagens evangelietekst får vi høre at det var noen grekere som «gjerne ville se Jesus». Disse var sansynligvis proselytter, mennesker som ikke var født som jøder, men som likevel hadde sluttet seg til jødisk tro og praksis. Da Filip og Andreas forteller Jesus om disse får de høre Jesus tale om sin død, og hvordan han sammenligner det med hvetekornet: «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.» (vers 24)

Her er det noe som ikke stemmer for de jødiske Messias-forventningene. Det ble forventet at Messias også skulle være en politisk frelser. En ny David. En militær leder. En nasjonal frigjører. Det er Jesus ikke. For der folket roper om seier, der forteller Jesus om sin død. Der folket forventet en trone, der peker Jesus mot korset. Samtidig finnes jo alt dette i de jødiske skriftene, i sangene om Herrens lidende tjener hos profeten Jesaja (særlig Jes 53). Dette er også en del av Guds rike løfter til det jødiske folk – og som nå er blitt alle mennesker til del («jøde først og så greker», jf. Rom 1,16). Guds løfte til Abraham oppfylles: «I deg skal alle jordens slekter velsignes.»

Til prekenen

Palmesøndag er selve inngangen til påskehøytidens store hendelser. Og det kan være naturlig å bruke prekenen som en innledning til nettopp påskens budskap om «… Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker.» (jf. Rom 1,16)

Det kan også være fint å peke på Jesus som annerledeskongen denne dagen. Den ydmyke og rettferdige, han som kommer med fred. Ikke bare til Jerusalem, men også til den enkelte. Han som bryter med forventningene våre, men som så oppfyller det dypeste i oss. Og det kan jo være en vei å ta – å snakke om de brutte forventningene til jødene, som vendes til noe enda bedre. Noe som ikke bare blir det jødiske folk til del, men hele verden. Jf. profeten Sakarja (Sak 9,10):«Han skal forkynne fred for folkeslagene, hans velde skal nå fra hav til hav, fra Storelven til jordens ender.»

Dette kan også nå oss og våre liv. De brutte forventningene kan bli forvandlet til noe vakkert, noe som bærer rik frukt. Til en fred som overgår all forstand. Her kan vi kanskje finne noen eksempler fra eget liv, eller fra andres, som kan deles som et vitnesbyrd. Det å dele fortellinger om håp er noe vi absolutt kan trenge i vår tid.

Evangeliet denne dagen er uansett en del av påskens hendelser. Det er frelseshistoriens høydepunkt vi går i møte. Det levende håpet ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, som Peter skriver om i sitt første brev. Det bør prege prekenen, så vi får peke på Jesus som jødenes Messias og verdens frelser. Fredskongen, han som selv skal bøye seg ned for å tjene sitt folk – med hele sitt liv.

Til salmelisten

Det er flere salmer som er naturlige å synge på palmesøndag. Ikke minst «Hosianna»-salmene, hvor hyllesten av Jesus som konge får komme til uttrykk. Her har vi flere gode å velge mellom. Ofte er det fint å la Bibelens egne ord lyde, da er nr. 23 i Norsk Salmebok 2013 et godt valg, selv om den står under Adventstiden. Ellers er nr. 149 et godt valg, som viser oss dobbeltheten i Jesu kongsrolle, den ydmyke og den seirende. Nr. 14 er også en fin salme, som oppmunter oss til å gå kongen, Messias, i møte. Ellers kan også sangen Hurra, nå kommer kongen være fin til familiegudstjenesten. Teksten, av Kari Frøysa, kan man finne på nettet – og melodien er vel kjent!

Palmesøndagen er en dag med en slags dobbelt betydning, så her hører salmer i både moll og dur til. Gleden over kongen som kommer, og det alvorlige som preger det som venter ham.