Søndagens tekster: Jeremia 29,4–7; Paulus brev til romerne 13,1–7; Matteus 22,15–22

Å leve er tidvis å lide, å se andre lide, å kjenne andres lidelse på kroppen, å frykte lidelse, og ønske seg bort fra lidselse. Noen ganger er det det aller vanskeligste i møte med et annet menneskes mørke; å ikke fikse det, ikke løse problemet. Noen ganger når jeg har hatt samtaler med mennesker som ikke lenger ønsker å leve, så har jeg kjent et så sterkt behov for å stikke av, behov for å si «det kommer til å gå bra», «det ordner seg». Men med årene har jeg begynt å forstå at de ordene er trøst til meg selv – ikke til den jeg samtaler med. Det som bringer håp inn i mørket er at noen tåler det, tør å være der.

Dagens bibeltekst handler ikke om selvmord, ei heller sykdom eller lidelse i den forstand. Men den sier noe om Guds kall. Et kall som ikke er ut av verden, men inn i verden. Kan jeg orke det?

Å stille Jesus til veggs

Farisererne setter Jesus på prøve, de forsøker å stille han til veggs. De vet at uansett om Jesus svarer ja eller nei på spørsmålet om skatt til keiseren, så er svaret feil. På et vis svarer Jesus her som en god politiker, hverken med ja eller nei, men det ligger noe dypere i svaret enn det vi oftest forbinder med unnvikende politikersvar. La oss ta dilemmaet først. Hvis Jesus svarer nei; dere skal ikke betale skatt til keiseren, risikerer han å bli arrrestert for å være opprører. Dersom han svarer ja kunne han ikke være messias slik de forventa, for Messias skulle fri folket fra det romerske herredømmet.

Kvalbein (1998) skriver at spørsmålet om skatt til keiseren var «svært ømtåelig» på Jesu tid. Det var et synlig tegn på ufriheten og underkastelsen det jødiske folket opplevde. Noen årtier seinere ble spørsmålet utgangspunkt for opprørsbevegelsen mot Rom, mens det på Jesu tid var et krav fariseerne og de fleste jødene bøyde av for.

Så hva er det da Jesus svarer? Svaret hans støtter ikke opprørsgruppene, keiseren har rett til å kreve sin skatt. Betyr det at Jesus ikke kan være Messias?

Jesu svar impliserer at det ikke er et enten-eller. Jesus kom ikke som «en Messias som ville opprette et jordisk rike i konkurranse med andre riker. Han går veien til korset for å bli konge i et rike som ikke er av denne verden (jmf Joh 18,36).» (Kvalbein 1998) Jesus snakker tydelig om radikal omvendelse og etterfølgelse, men han snakker ikke om å gå ut av denne verden. Disippellivet er ikke uforenelig med et liv «innenfor de ordninger som er gitt i samfunnet rundt dem.»

Hvordan kan vi snakke om dette?

Hvordan kan vi snakke om dette inn i vår hverdag?

Kristen tro er ikke en flukt fra verden. Gud kaller oss ikke ut av verden, men inn i den. Vi skal stå med begge beina planta på jorda, men ha hjertet vårt hos Gud. Mynten Jesus ba dem se på hadde bilde av keiseren, den «tilhører keiseren», sa Jesus. Som mennesker er vi derimot skapt i Guds bilde – ikke myntens eller keiserens. Vi sendes ikke bort fra verdens smerte eller kaos, heller ikke verdens maktmisbruk eller urettferdighet. Vi sendes inn i den, som bærere av Guds bilde i verden.

Kristne lever i samme verden som alle andre, møter den samme lidelsen, rammes av den. Forskjellen på en som tror og en som ikke tror, er ikke fravær av lidelse, men nærvær av håp.

Mynten kan gis tilbake til keiseren, den bærer hans bilde. Men du kan ikke gis til keiseren, du bærer Guds bilde.

Som Luther sa: «En kristen er en fri herre over alle ting og ingen undergitt. En kristen er en tjenende tjener for alle ting og enhver undergitt.» Fri fra verdens herredømme, og nettopp derfor også fri til å tjene verden med kjærlighet, håp og evangelium.

Hver gudstjeneste avsluttes med velsignelse og sendelse. Gud sender oss ut inn i verden. Gjennom uka er vi kalt til å være der, stå der, som bærere av Guds kjærlighet, håp, evangelium. Ikke uten lidelse, men heller ikke uten Kristus. Ikke uten smerte, men heller ikke uten håp. For der mennesker lider, der er Gud. Gud er tilstede i våre hender og føtter, i det bildet vi bærer av hvem Gud er. Der virker Gud.

Det betyr ikke at vi ikke skal bruke tid og krefter på å jobbe mot lidelsen, på å jobbe for demokrati, rettferdighet, bedre levekår. Tvert imot. Der Jesus levde i en virkelighet hvor mange kjente seg nødt til å holde seg inne med keiseren, kan vi bruke vår frihet til det gode for andre. Både i forvaltning av penger, styreverv, politiske engasjement m.m. Noen ting kan vi «fikse», endre, gjøre til det bedre. Jeg tror ikke teksta er et kall til å la seg underkaste under ethvert styresett. Men heller et kall til å kjempe for at Guds bilde, i hver av oss, beskyttes, livnæres.

Kallet fra Gud er ikke ut av verden, men inn i verden. Kallet er ikke til å unnspille lidelse, men til å stå i den som bærere av Guds kjærlighet. Kan jeg tåle det? Kan jeg orke det? Noen ganger er svaret mitt nei. Men jeg vet at Jesu svar er ja.

Litteratur: Hans Kvalbein, 1998, Fortolkning til Matteusevangeliet, Luther Forlag s. 164-167