Søndagens tekster: Jes 25,6–9; Åp 19,5–9; Luk 14,15–24

Dagen

Denne dagen har i utgangspunktet ikke noe særpreg utover det å være en dag i treenighetstiden. De tre tekstrekkene har ikke noe samlende tema. Men tekstene for første rekke har det; alle tre dreier seg om innbydelsen til det store festmåltidet. Det gir temaet for dagens bønn, som også trekker linjen til nattverdfeiringen.

Tekstene

Det er ingen mangel på domsord i den delen av Jesaja-boken som dagens GT-tekst er hentet fra. Men dette er en profeti om endetidens store frelsesdag. Da skal alle folkeslag samles til festmåltid på Sion, og det er virkelig grunn til fest. Døden beseires, sløret som dekket folkeslagene tas bort, formodentlig slik at de nå ser den store sammenheng, det utvalgte folkets vanære fjernes og alle tårer tørkes bort. Dette er en tekst det gjentatte ganger henspilles på i Det nye testamentet, ikke bare i NTs tekster om det store festmåltidet, men også i det som sies om seieren over døden og om å ta bort sløret som hindrer en i å se. I NT (1 Kor 3,15) er det imidlertid jødene, ikke hedningene, som har fått slør for sine øyne.

Det er ikke langt fra billedbruken i Jes 25 til den vi har i Åpenbaringsboken kapittel 19. Det er fremdeles det samme endetids-festmåltidet det dreier seg om, men der er det skildret som Lammets bryllupsmåltid. Lammet er ikke det lenger det lam som daglig ble ofret i Jerusalems tempel, det er Guds Sønn som tar bort verdens synd. Nå er seieren vunnet, og Lammets brud har fått sin drakt av «skinnende rent lin» og er innbudt til måltidet. Det spørsmålet teksten reiser, men ikke besvarer, er spørsmålet om hvordan en får tak i bryllupsdrakten og innbydelsen til fest. Men i kapittel 7 er det forklart at drakten blir hvit ved å vaskes i Lammets blod; det er den forsoning som skjer ved Jesu død det dreier seg om.

Selve innbydelsen har ikke Åpenbaringsboken så mye å si om. Den er til gjengjeld hovedtema i Jesu lignelse om det store festmåltidet, som er dagens evangelium.

Jesu lignelse om dem som var innbudt til fest, men ikke ville komme slik at det måtte inviteres andre i stedet, har vi i evangeliene i to varianter, en i Matteus 22 og en hos Lukas. Hos Matteus er det åpenbart forholdet mellom Israel og hedningene det dreier seg om. Der er ikke de innbudte bare uvillige; de slår også kongens utsendinger i hjel, og lignelsen står som en del av stridssamtalene med fariseerne i påskeuken. Hos Lukas er vinklingen litt mer allmenn, slik at en her har bedre grunnlag for å tale om avvisningen av Guds kall mer generelt. Men sammenhengen med det som kommer før (helbredelse på sabbaten) og etter (fariseerne som klaget over Jesu forhold til syndere) gjør at problemet med de uvillige blant de utvalgte folket klinger med også her.

Ingen ting av det de uvillige innbudte drev med, var galt i og for seg. Det var prioriteringen som var problemet. Deres manglende entusiasme gjør at alt snus opp ned. De uvillige innbudte får ikke komme; i stedet fylles festsalen med de uverdige som ingen rett har på en plass ved festbordet. Hos Lukas blir lignelsen derfor til et sterkt budskap om frelse for dem som ikke fortjener det.

Prekenen

Det er ett tema som melder seg med selvfølgelighetens tyngde på denne dagen, og det er innbydelsen til det evige festmåltid i Guds rike og dets foregripelse i menighetens nattverdfeiring. Det som skjer da, er ikke bare at bruden inviteres til fest; det er også der bruden får sin festdrakt klargjort. Disse motivene er så tydelig til stede i nattverdfeiringen at det nesten ikke er nødvendig å gjøre oppmerksom på det. Vi inviteres til festmåltid, vi synger om Guds Lam, som bærer (bort) verdens synd, og til slutt blir det proklamert at «den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus nå har nå gitt oss sitt hellige legeme og blod som han ga til soning for alle våre synder.»

Evangelieteksten gir oss imidlertid også et sidetema som kan være utfordrende å håndtere, og det er innbydelsen til de uverdige. Den generelle formaning til ikke å prioritere det nest-viktigste framfor det aller viktigste må være sentral på denne dagen, ikke minst til selvprøvelse. Men hvem er de uverdige i dag? Skal vi applisere dette på forholdet mellom Israel og hedningene, eller skal vi holde oss til det mer generelle, og kanskje også mer tannløse? Vi kan i hvert fall ikke vente til parallelteksten fra Matt 22 blir prekentekst, for den er ikke en del av Den norske kirkes tekstrekker i det hele tatt.

Skal vi gi rom for den frelseshistoriske anvendelsen, må vi også ha in mente at Paulus i Romerbrevet 11 snur den: Vi må heller ikke komme dit at de uverdige, altså hedningene, blir hovmodige overfor dem som først fikk innbydelsen, altså jødene. Det er en betimelig advarsel, men får vi alt dette med i én preken?

Dagen har i hvert fall ingen mangel på utfordrende og sentrale prekentemaer.