Søndagens tekster: Rut 4,13-17; Rom 15,8-13; Luk 1,46-55

På 4. søndag i adventstiden møter vi i bibeltekstene en forventning til det som skal skje og til ham som skal komme. Det er få dager til vi går inn i julehøytiden, og tekstene hjelper oss til å se og feire Jesus sitt komme til verden i den rette historiske og frelseshistoriske sammenhengen.

I GT-teksten finner vi et utdrag av Jesu ættetavle, og brevteksten siterer Jesajas profeti om at også folkeslagene skal sette sin lit til ham som kommer.

I evangelieteksten møter vi Maria. Hun har nå tatt fatt på sitt store oppdrag: Å bære fram Messias, det lovede Isais rotskudd, Jes 11,1 og 53,2a; Jer 23,5-6 m.fl. Teksten er særstoff hos Lukas. Hans evangelium er blitt kalt «kvinneevangeliet», fordi han holder fram mange kvinner som var i Herrens tjeneste og som kan være forbilder for alle kvinner – og menn.

Nasaret

Maria var fra Nasaret, som på den tiden var en liten landsby som ble ansett som ubetydelig. Vi husker Natanaels ord i Joh 1,46: «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» Men Gud utvelger stadig det som er smått i menneskers øyne. Navnet Nasaret har samme hebraiske språkrot som netzer, rotskudd. Isais rotskudd, Jesus, vokste opp og bodde mesteparten av sitt liv i Nasaret og ble kalt nasareeren. Ordet for kristne, notzrim, kommer også av samme språkrot. Som kristne er vi etterfølgere av nasareeren!

I dag er Nasaret den største arabiske byen i Israel. Her finnes flere kirker til minne om Maria, Josef og Jesus. Mest kjent er vel den romersk-katolske Bebudelseskirken, som er bygd over stedet der man antok at engelen møtte Maria. Denne kirken ble ferdigstilt i 1969 og er den største kirken i Midtøsten.

Den jødiske delen av byen, Øvre Nasaret, er nå en egen by under navnet Nof HaGalil – «Galileas utsikt/landskap».

Marias lovsang

Noen dager etter at den unge jenta, Maria fra Nasaret, har møtt engelen Gabriel og stilt seg villig til å være «Herrens tjenestekvinne», Luk 1,28, drar hun på besøk til sin slektning Elisabeth i fjellbygdene i Judea.

Her kunne i alle fall jeg ønske meg flere detaljer i beretningen! Maria kan vel umulig ha reist alene? Hva følte hun der hun gikk? Hva med overnatting underveis – reisen tok jo noen dager? Målet for reisen er heller ikke navngitt, men ifølge tradisjonen skal det være Ein Kerem, like vest for Jerusalem.

Lukas forteller bare at hun skyndet seg avsted. Engelen har sagt til henne at også Elisabeth venter en sønn. Hun kunne ikke få barn og var dessuten ikke så ung lenger, så de to er begge blitt gravide ved et særlig under.

Hos Elisabeth bryter Maria ut i en lovsang der hun i ydmykhet gir Gud all ære. Var det sannsynlig at ei (jødisk) tenåringsjente skulle komme opp med noe slikt som denne lovsangen? Neppe, tenker jeg. Men Maria er inspirert av Den Hellige Ånd, og sikkert også av Elisabeths hilsen! Maria viser stor innsikt i betydningen av det oppdraget hun påtar seg.Og hun bruker uttrykk fra sin Bibel (GT), som hun kjenner, selv om hun nok ikke har fått samme opplæring i Skriften som guttene.

Marias lovsang minner om Hannas lovsang i 1 Sam 2,1-10, og hun siterer fra Salmene, se Salme 34,2-3; 103,17 og 111,9. Hun priser Herren for hans nåde mot henne selv, og når Gud ærer henne, blir hele det undertrykte jødefolket løftet opp. Hun ser at kommende slekter vil prise henne salig.

Videre priser hun Herren for det han i sin store miskunn har gjort i historien, og for at han lar de svake få sin rett. Og til slutt: Herren skal holde sitt løfte til Abraham og hans ætt til evig tid. Det som skjer nå, knyttes sammen med historien, helt fra Abraham av.

Marias lovsang kalles Magnificat, «opphøyer», etter starten på teksten i latinsk oversettelse. Jeg synes nok ikke at vi i vår protestantiske kristenhet har gitt Maria den oppmerksomhet og heder som hun fortjener. Hun var ikke syndfri, ikke guddommelig, og vi tilber henne ikke. Hun er ikke «mellommann» mellom oss og Gud – det er bare hennes sønn, Jesus. Men hun er enestående i menneskeheten på grunn av sin unike oppgave. La oss med frimodighet og takknemlighet ta henne fram i forkynnelsen på samme måte som profetene, disiplene og andre bibelske personer!

For verden: Isais rotskudd er også folkeslagenes håp!

Teksten fra Ruts bok forteller at Rut ble oldemor til kong David. Av Jesus sitt slektstre i Matt 1 ser vi det samme, og her starter beretningen med: «Dette er ættetavlen til Jesus Kristus, Davids sønn og Abrahams sønn.»

Det er også verdt å ta med seg at Rut var moabitt og altså ikke jøde. Det gir et frampek mot at også ikke-jødene, hedningefolkene, skulle få evangeliet og innlemmes i Guds folk. Det samme leser vi i brevteksten, som siterer bl.a. Jes 11,10: Folkeslagene skal søke til Isais rotskudd, som skal bli deres håp.

Og der er vi jo også i dag, 2000 år etter Jesus sitt jordeliv. Som jesustroende hedninger er det Isais rotskudd vi klynger oss til, og det er dette som gir oss håp!

Her er vi ved misjonsperspektivet: Budskapet om Isais rotskudd er for alle folkeslag og må fortsatt bringes ut – både ut i verden og tilbake til det jødiske folk.

Vi har mye å takke for og å feire i høytiden som ligger like foran oss!

Ett forslag til sang: «En krybbe var vuggen som ventet ham der». Med enkle ord gir sangen perspektiv på Jesu oppdrag og den betydning det har for den enkelte av oss.