Søndagens tekster: Hos 6,1–3; Rom 8,31–39; Matt 11,28–30

Dette er ord som har vært til trøst og hjelp og gitt nytt mot til mange mennesker. Til alle tider. De har blitt lest, hørt og mottatt av mennesker i mange ulike sammenhenger og livssituasjoner. Jeg ser for meg mennesker med sorg, tap og sykdom, mennesker med motgang og, ja, forfølgelse. Og mennesker som sliter med sitt trosliv.

Kanskje hadde Jesus også et mangfold av tunge byrder i tankene da han kom med disse ordene. Kanskje valgte han nettopp å si det på en måte som vi kan ta til oss i en lang rekke av ulike livssammenhenger. Men selv om det i høy grad kan være berettiget å finne hjelp i dem i mange sammenhenger, så kan det også hende at det var de spesielle religiøse utfordringene i samtiden Jesus var spesielt opptatt av.

Tyngende religiøse krav

Diskusjonen ved apostelmøtet i Jerusalem i år 49 gjaldt spørsmålet om også de hedninger som kom til tro på Jesus, skulle være forpliktet til å overholde moseloven. Etter sterke innspill tok Peter ordet og sa bl.a.: ‘Hvorfor utfordrer dere da Gud og legger på disiplenes nakke et åk som verken våre fedre eller vi har maktet å bære?’ (Apg 15,10) Det er rimelig å tenke at det Peter her omtalte som et åk fedrene ikke maktet å bære, er det samme som Jesus betegner som ‘strev’ og å ‘bære tunge byrder’, slik han også uttrykker det i omtale av ‘de skriftlærde og fariseerne’ i Matt 23,4.

I Joh 8 er Jesus (som så ofte) i diskusjon med jøder om betydningen av å være barn av Abraham (vers 33). Her peker Jesus på at den som bryter loven (gjør synd), er slave under synden. Dette er vel en annen måte å omtale samme problem som i Matt betegnes som å bære tunge byrder.

I begge sammenhenger peker Jesus på seg selv som den store løsningen.

Jeg vil gi dere hvile

Jesus tilbyr en mulighet for å bli frigjort fra strevet med å følge en lov det ikke er mulig å oppfylle. Muligheten er å ‘komme til ham’. Det må være det samme som å gi opp å nå mål ved å oppfylle alle lovkravene, og i stedet våge å tro at det samme målet kan bli nådd som noe Jesus gir. Jesus kaller det å gi oss hvile.

Det samme som Jesus i Joh 8,36 omtaler som å bli virkelig fri.

Men hvilen handler ikke om at løsningen finnes i en totalt passiv livsholdning. For i neste åndedrett betegner han det samme valget som å ta hans åk på seg.

Å leve under Jesu åk

I vår språkbruk kan det å bære et åk lyde som noe som i seg selv er ganske krevende og strevsomt. Men et åk er ikke krevende eller tungt i seg selv. Et åk er egentlig bare et redskap som gir mulighet til å utføre et arbeid som er krevende. Jesus tenker altså ikke at hans disipler skal leve et passivt liv, men bidra til å utføre et stort arbeid.

I fortolkningshistorien er der to ulike oppfatninger av hvordan dette åket så ut og hvordan det kunne fungere. Ett bilde er at det er et trestykke av en viss lengde utformet slik at det lett kan bæres over nakke og skuldre med en bærekrok i hver ende – for eksempel for lettere å kunne bære bøtter med vann. Mange fortolkninger ser ut til å ha sitt utgangspunkt i dette.

En annen versjon av et åk, er et trestykke som er langt nok til å nå fra nakke til nakke på (oftest) to okser som går side om side, og fra midten av åket går en sele eller et langt trestykke bak til f.eks. en plog eller en vogn som oksene drar etter seg. Det ser ut for at dette er den vanligste forståelsen når vi i Bibelen hører om bruk av et åk – i alle fall de få gangene vi møter det i NT. F.eks. i 2 Kor 6,14 om å ‘ikke gå i fremmed åk med slike som ikke tror’.

Et annet interessant eksempel på det samme, finner vi i navnet Synzygos i Fil 4,3 – et navn som betyr ‘den man bære åket sammen med’, altså en medarbeider. Legg også merke til at den ene av dem som unnskyldte seg i Jesu fortelling om invitasjonen til gjestebud, skyldte på at han hadde kjøp fem par okser. En indikasjon på hvor vanlig det var med okser som arbeidet i par under et åk (Luk 14,19).

Fri til å tjene

‘Fri til å tjene – lederskap i Jesu fotspor’ er tittelen på en bok av Magnus Malm som kom ut for noen få år siden. Om vi ‘velger’ den ene eller andre oppfattelsen av åk, leder bildet oss til et liv der vi blir utrustet til å leve i tjeneste for å utføre et arbeid. Arbeidsherren er Jesus. Men å være i hans tjeneste har viktige sider som er annerledes enn å streve for å nå målet ved å følge moseloven. For det første er det ikke tjenesten som fører oss til målet. Målet har Jesus selv sørget for at vi skal nå – derfor kan vi hvile i denne tjenesten.

For det andre er det en tjeneste der vi – som når oksene drar store lass – eller vi bærer ved et åk over nakken – kan få nåde til å utføre langt større oppgaver enn vi er i stand til ved egne krefter.

Men – om tjenesten er å ligne med okser som drar i to-spann, hvem er da den man har ved sin side? Det kan selvsagt være et bilde på at vi er kalt til en tjeneste som alltid også handler om å tjene i et fellesskap. Men der er også en annen mulighet – at ‘den andre’, som vi får gå sammen med, er Jesus selv.

I praktisk bruk av oksespann var det slik at til tider måtte nye okser læres opp. Da satte man den unge og uerfarne oksen i spann med en eldre og stødig okse. Og ved å gå sammen lærte den uerfarne oksen å være med og dra lasset. Og kanskje var det den eldre og erfarne oksen som sto for å dra den tyngste delen?

Hva var det Jesus sa? ‘Ta mitt åk på dere og lær av meg …’

Å gjøre et entydig valg mellom de ulike bildene disse versene kan gi, kan være vanskelig – og kanskje er det heller ikke nødvendig. Helt klart er det i hvert fall at av Jesus er vi kalt til et liv der vi ikke trenger å uroe og engste oss for å ikke nå målet, men samtidig kalt til et liv i en tjeneste der vi får bidra til at mange kan nå målet.

Og la oss også ta med at selv om det primære budskapet i disse ordene av Jesus handler om frihet fra å nå målet ved egeninnsats, så er der mange sider ved livet vi kan ta med fram for ham, slik at vi kan frigjøres fra uro og bekymringer, og få leve et liv overlatt til hans omsorg.