Prekentekst: Luk 5,27-32
Lesetekst I: Sal 32,1-11
Lesetekst II: 1 Pet 3,8-13

Det er en saklig sammenheng mellom prekenteksten og avsnittet foran: I underfortellingen om helbredelsen av den lamme mannen i Luk 5,17-26 understrekes Jesu fullmakt til å tilgi synder, i prekenteksten kaller Jesus en ‘stor’ synder til å bli hans disippel, og han tar imot syndere og spiser sammen med dem. I begge avsnittene er det en konflikt mellom Jesus og fariseerne.

Tollstasjonen og tollerne i Galilea

Tollstasjonen der Jesus kalte Levi, lå trolig ikke langt fra Kapernaum, som var grenseby i

Galilea på nordvestsiden av Gennesaretsjøen, ved den viktige handelsveien Via Maris (‘Havveien’), som gikk fra Damaskus i Syria til Egypt. Her ble det krevd inn skatter og avgifter knyttet til innførsel og omsetning av varer som ankom landsfyrsten Herodes Antipas’ område (Galilea) fra Herodes Filips område (landområdene nord og øst for Gennesaretsjøen).

Ofte – og det vil sikkert bli gjort i mange prekener også søndag 6. august – blir tollerne omtalt som landsforrædere fordi de som skatteinnkrevere var i tjeneste for den romerske okkupasjonsmakten. Men tollerne i Galilea var underlagt Herodes Antipas, og tollavgiften gikk ikke til romerne, men til ham.

Forakten blant folk flest for yrkesgruppen tollere skyldtes for det første at de gjorde seg rituelt urene ved at de i sin yrkesutøvelse ofte kom i kontakt med urene mennesker (hedninger) og urene varer. Ved berøring påførte de andre rituell urenhet – de var så og si

‘spedalske’ i forhold til omgivelsene, så det gjaldt å holde god avstand til dem

For det andre hadde tollerne moralsk sett et dårlig rykte, de ble betraktet som uærlige, korrupte og grådige mennesker som beriket seg på andres bekostning ved å kreve inn høyere tollavgifter enn det som var fastsatt og putte overskuddet i egen lomme, jf. Luk 3,12 og 19,8 om overtolleren Sakkeus. Å bli kalt «venn med tollere», slik Jesus sarkastisk ble det (Matt 11,19), var ingen hedersbetegnelse!

Kallelsen av Levi

Som i andre fortellinger om hvordan Jesus kalte sine første disipler (jf. Matt 4,18-22), fortelles også kallelsen av Levi i knappe og pregnante vendinger, det kan vanskelig gjøres kortere! De mange nysgjerrige spørsmål vi måtte ha til Jesu kallelse av Levi, forblir ubesvarte, spørsmål som: Hva visste Levi om denne mannen som en vanlig arbeidsdag dukket opp på jobben hans og ba ham følge ham – hadde han tidligere hørt Jesus forkynne og kanskje mottatt sterke inntrykk av hans person og gjerning? Hadde han noen anelse om hva han gikk til om han fulgte Jesu oppfordring til etterfølgelse?

En greskspråklig detalj i beskrivelsen av møtet mellom Jesus og Levi på tollboden i 5,27 synes å antyde noe om hvordan Levi kan ha opplevd dette møtet. Lukas bruker her, til forskjell fra Markus og Matteus i parallelltekstene, ikke det vanligste greske verbet for å se, horáo, men verbet theáomai, som betyr å se nøye på, betrakte, rette blikket mot/feste blikket på.

Levi kan ha lest mye ut av blikket Jesus sendte ham: vennlighet, godhet, omsorg. Det er som Jesus «med sitt blikk suverent utser seg en kommende disippel» (Olav Skjevesland). Og Jesu myndige oppfordring: «Følg meg!» hørte nok ikke Levi som en streng kommandoordre, men som en positiv innbydelse. I alle fall ser det ut til at det korte møtet med Jesus fikk Levi til å stole på at Jesus var det verdt å følge, inn i et liv han ikke hadde oversikt over.

Stort selskap med Jesus som hedersgjest

Det eneste evangelistene forteller om Levi etter at han var blitt kalt av Jesus til å være hans disippel, er at han ved en anledning, trolig ikke så lenge etter kallelsen, holdt et gjestebud hjemme hos seg (Levi som «forlot alt» da han ble kalt til Jesu disippel, hadde altså beholdt huset sitt!), med Jesus og disiplene hans blant gjestene. Lukas omtaler gjestebudet som et «stort selskap», en fest. Lukas er alene om å nevne at festen Levi holdt, var en fest «for Jesus», til ære for ham. Jesus var hedersgjesten.

Å holde en storslått fest for Jesus var for Levi sikkert en måte han ville vise sin takknemlighet og glede på over det ‘omsnudde’ livet Jesus hadde kalt ham til. Siden festen ble holdt spesielt «for Jesus», var det naturlig for Levi å ha «tollere og syndere» på gjestelisten, Jesus var jo «venn» med disse foraktede, utskjelte og marginaliserte menneskene, jf. Matt 11,19!

Bordfellesskapet, åpent eller lukket

Måltider spiller en særlig viktig rolle i Lukasevangeliet. Måltidsfellesskap betydde på Jesu tid mye mer enn det gjør for oss i dag. Det var en forpliktende form for fellesskap, «de en spiser sammen med, blir sosialt og religiøst akseptert» (Hans Kvalbein). Å invitere noen til måltid var en invitasjon til sjalom, troskap, trøst og tilgivelse. Sammen deler man den velsignelse som er uttalt over maten, jf. Mark 6,41.

Jesus huskes for bordfellesskap som var inkluderende og åpne for alle, uten forbehold, i motsetning til fariseerne. De var opptatt av Israels hellighet. Gud hadde skilt dem ut. Det urene truet denne hellighet. Særlig i forbindelse med mat var faren for urenhet stor, jf. Mark 7,1-23. Derfor var bordfellesskapet deres ekskluderende og lukket. I ekstrem grad gjaldt dette for medlemmer av Qumransamfunnet. Ingen som var urene, fikk delta i forsamlingen deres. De daglige måltidene ble først inntatt etter forutgående renselse. Men på ett punkt er det en parallell mellom Jesu måltider og måltidene i Qumran. De ble begge oppfattet som en forsmak på det fremtidige messianske måltid i nærvær av den kongelige Messias.

Murrende fariseere, som opprørerne under ørkenvandringen

Til forskjell fra Markus og Matteus gir Lukas en verbal karakteristikk av fariseernes forargelse over at Jesus og disiplene hans spiste og drakk sammen med tollere og syndere: De ‘murret’. Verbet som her (og i Luk 19,7 i fortellingen om Sakkeus) er brukt i den greske grunnteksten, er gongydså. Det gjengis i norske bibeloversettelser med et onomatopoetikon (lydmalende ord): i Bibelskapets 2011-oversettelse med ‘murre’, i Norsk Bibel med ‘knurre’. I Septuaginta, den jødiske førkristne oversettelsen av Det gamle testamente, anvendes gongydså om de gjenstridige israelittene som gjorde opprør i ørkenen og ikke ville dra opp til «det gode landet» som Gud ville gi dem (5 Mos 1,25). De ‘murret’ i teltene sine, 5 Mos 1,27; Sal 106,25, jf. også Herrens ord til Moses i 4 Mos 17,10: «Slik skal du stanse murringen deres».

Paulus henviser i 1 Kor 10,10 eksplisitt til de murrende israelittene i ørkenen. De er et advarende eksempel for de kristne: «La oss ikke være misfornøyde og murre, slik noen av dem gjorde» i ørkenen. Når Lukas og andre nytestamentlige forfattere velger å bruke gongydså-terminologi til å karakterisere folks reaksjonsmåte på noe, så vil de utvilsomt at leserne skal assosiere dette med ‘paradeeksemplet’ på murring: opprørerne blant israelittene på deres vandring i ørkenen mot det lovede land.

Hva Jesus (ikke) er kommet for

Prekenteksten avsluttes med Jesu svar til fariseerne på det kritiske spørsmålet de hadde stilt Jesu disipler – de våget ikke å stille det direkte til Jesus – om hvorfor han og disiplene hadde måltidsfelleskap med tollere og syndere. Svaret er et sterkt selvvitnesbyrd, kontrastformuleringen «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse». Dette er Jesu forsvar for sitt bordfellesskap med syndere.

Tilsvarende ord formet i kontrastpar bruker Jesus også i en rekke andre sammenhenger i evangeliene for å forklare hensikten med sin virksomhet og sitt oppdrag: Han er kommet ikke for å oppheve, men for å oppfylle loven (Matt 5,17); ikke for å bringe fred, men sverd og for å sette skille (Matt 10,34-35); ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene (Matt 20,26); ikke for å dømme verden, men for å frelse den (Joh 12,47). Kontrastformuleringene gir uttrykk for Jesu egen kristologi, hans særlige bevissthet om å komme fra Gud/være sendt av Gud med en spesiell fullmakt og et særskilt oppdrag. Slik taler verken profeter eller skriftlærde om sin oppgave.

Jesu samvær med syndere – en leges omsorg for syke

Første del av Jesu svar til fariseerne er en vending som har karakter av et ordspråk eller form av et poengtert billedord: En lege er til for de syke, ikke for de friske. Like meningsløst som det er for en lege å nekte å ha noe med syke å gjøre, like meningsløst ville det være for Jesus ikke å ha med syndere å gjøre. Jesus er kommet – og det er hans store og primære oppdrag –  for å kalle og innby syndere til omvendelse, til frelsen, festmåltidet i Guds fullendte rike (Matt 8,11; Luk 14,15-24).