Søndagens tekster: Jes 51,11-16; 1 Tess 4,13-18; Matt 24,35-44

Fikentreet

Jeg begynner lesningen av dagens evangelium i Matt 24,32. Der møter vi bildet av fikentreet. Når det står i blomst vet vi at sommeren nærmer seg. Jeg bor i Israel og kjenner godt til fikentreet og dets deilige frukter, både tidligfiken og sommerens fiken. Fiken heter på hebraisk «te’enah», og i religiøse kretser brukes ordet også som et kvinnelig egennavn.

Fikentreet kan vokse seg stort og bli et høyt og fargerikt tre. Frukten er et av de sju slagene som Israel er velsignet med (5 Mos 8,8). Fiken er sammen med druer blant landets viktigste frukter. Fiken har også ifølge Bibelen en helbredende virkning, se Jes 38,21; 2 Kong 20,7.

I jødisk og kristen tradisjon representerer fikentreet ofte Israel. Profeten Hosea sammenligner den unge nasjonen Israel med et fikentre med tidlig frukt (Hos 9,10).

I jødisk litteratur som Mishnah og Talmud forekommer fikentreet hele 70 ganger. Fikentreet som har mange og vidtspredte grener med store blad, er godt å sitte under en varm og solfylt dag. En fredsperiode beskrives gjerne som en tid der «enhver sitter under sitt fikentre / vinstokk» (Mi 4,4). Vi kan spørre om det betyr noe at Jesus kaller Natanael nettopp mens han sitter under et fikentre (Joh 1,48-50). Fikentreet symboliserer også et sted for studier og der man kunne søke Gud.

I vår tekst bruker Jesus bilde av fikentreet som et bilde på at vi skal være på vakt fordi vi ikke kjenner timen eller dagen for hans gjenkomst. Og det er neppe tilfeldig at det er fikentreet Jesus vil at vi skal lære av. I jødisk tradisjon er fikentreet knyttet til den messianske tidsalder, til det messianske fredsriket. En fremtid der fred og rettferdighet råder.

Det freds- og gudsriket som Jesus brakte nær med sitt komme til jorden, det er der som et frø som skal vokse seg stort. En dag vil rettferdigheten seire, den dagen Jesus kommer igjen. Inntil den tid er det vår oppgave å arbeide for at gudsrikets krefter skal vinne fram. Vi kjenner ikke dagen. Den er bevart i Guds barmhjertighet. Men vi har fått noen tegn med på veien.

Ett  tegn som jeg vil trekke fram her fra Israel, er den messianske bevegelsen. I dag har vi igjen Jesus-troende jøder og messianske menigheter i Israel og rundt om i verden. Det er første gang siden det 4. århundre. Jødene er tilbake i sitt land, jøder kommer til tro på Yeshua som Messias. Men ser vi og Kirken tegnene i tiden? Eller lar vi toget kjøre forbi oss? Ser vi at Gud i våre dager er i ferd med å gjenopprette den jødiske delen av Jesu kropp?

Fikentreet står der som et symbol på Israel.

Håpsfanger – håp uten grenser

Er håpet uten grenser? Vi venter på at fikentreet skal stå i blomst og at vi skal høre lyden av trinnene som innleder den messianske tidsalder. Paulus sier at «vi er frelst i håpet». Dagens lesetekst fra Det gamle testamente understreker håpet om at «Gud skal igjen trøste Sion» (Jes 51,9ff). Jeg kan ikke annet enn å aktualisere denne teksten på dagens situasjon. I skrivende stund, for bare en ukes tid siden, fikk de siste tjue levende gislene vende hjem. Det etter to år i Gazas mørke tunneller. Familien deres, ja, et helt folk, har nektet å gi opp håpet om å få sine kjære tilbake. Hver lørdagskveld i hele to lange og mørke år, har familiene og andre samlet seg på «gislenes torg» som plassen nå blir kalt.

Vår GT-tekst begynner med ordene «De som Herren har fridd ut, skal vende tilbake» (Jes 51,11). «De kommer til Sion med jubel, med evig glede om sin panne» (Jes 51,12). Dette er et godt eksempel på at en bibeltekst kan brukes og aktualiseres i stadig nye situasjoner. Guds ord er levende. Vår Gud er en levende Gud.

I vår andre lesetekst fra 1 Tess 4 gir Paulus oss ord til trøst. Vi skal ikke sørge som «de som er uten håp» (1 Tess 4,13). Det gir trøst og oppmuntring til oss som kanskje føler at vi lever i en vanskelig tid i historien. Det gir trøst til alle som kjemper sine små og store kamper. Vi skal ikke miste håpet, for Herrens dag kommer. Og da kan det hende at tårene renner, men det er i såfall tårer av glede og gjensyn.

Vi kan ikke annet enn å håpe. Hos profeten Sakarja står det at vi skal være «håpsfanger» (Sak 9,12, min oversettelse). Det vil si at vi ikke kan annet enn å håpe uansett situasjon, vi er «fanger» av håpet – «håpsfanger».