Tekstgjennomgåelse for: 10. desember 2023 -
Prekentekst: Luk 21, 27–36
Lesetekst I: Jes 65,17–19
Lesetekst II: 1 Kor 15,50–57
Et sikkert tegn på at sommeren er kommet til Sunnmøre er når jordbæra er kommet i butikken. Det kan fort bli tomt. For denne frukten av vårens herligheter vil alle ha en smakebit av. Søndagens tekst smaker kanskje mer av frykt og engstelse … (?)
Én eller to profetier?
Opptakten til søndagens tekst er at Jesus taler i tempelet om at det ikke skal bli stein tilbake her, og at Jerusalem vil falle. Dette sagt mens de betrakter prakten som omgir dem. Tempelet var fortsatt under oppføring/restaurering. I 80 år holdt Herodes så mange som 10 000 mann i arbeid ifølge Josefus. Det sto kun i 7 år før det ble ødelagt og Jerusalem ble inntatt. Så total var ødeleggelsen av tempelet at de i dag har vanskelig for å vite eksakt hvor det sto.
Ifølge parallell-tekstene i Markus 13 og Matt 24 har Jesus nå beveget seg bort fra folkemengden og tatt med seg disiplene opp på Oljeberget. De alvorlige og skremmende orda om Jerusalems fall og påfølgende forfølgelser henger i luften og etterlater seg et spørsmål hos disiplene. Når vil alt dette skje?
Utfordringen for fortolkere er om Jesus tegner ett sammenhengende endetidsscenario, eller at Jerusalems fall og tempelets ødeleggelse er én begivenhet, mens Jesu gjenkomst i sky er knyttet til noe annet. Et utall av spekulasjoner og endetidsfortolkninger har blitt servert. Men to ting er i alle fall sikkert. Det ene er at jødene levde i den tro at en apokalypse innvarslet Messias´ komme. Det ser vi spesielt i Daniels bok der kap 9, 11 og kap 12 har en del stoff som gjenkjennes i Jesu endetidstale. Her tales det både om gjenreising og ødeleggelse av tempelet og byen.
Det andre som er sikkert er at i urkirken hadde de kristne en sterk forventning til Jesu gjenkomst. Paulus sier at dagen og timen kjenner ingen. Men også han hadde en sterk forståelse av at denne slekt (genea) ville oppleve Jesu komme i sky. (1. Tess 4 og 5)
Jesus gir oss et tegn; fikentreet. Når det står i blomst. Matt 24 legger til: får sevje i greinene og skyter blad. Et tegn som kunne ses fra Oljeberget der de satt, for det fantes antagelig ikke bare oljetrær i bakken ned mot Kedrondalen. Dette er et like forståelig tegn på sommeren som på mine trakter når det blir sagt: «Nå er jordbæra kommet!» Da har jordbæra blitt høstet inn i Valldal og kommet i butikkene rundt Ålesund.
Hvem får oppleve dette?
Lukasevangeliet kan ha blitt skrevet bare noen år før Jerusalems fall. Siden det hendte i år 70 så er det fortsatt ord i Jesu tale som ikke har blitt oppfylt. Og den fortolkningsmessige utfordringen blir da at «denne slekt (genea) skal ikke forgå før alt dette skjer.» Det greske ordet genea kan bety generasjon. Om det skulle skje i den generasjonen Jesus ble født inn i, så sitter vi her 2000 år etter og kan konstatere at det ikke stemte. Jesus har ikke kommet i sky. Noen mener genea viser til rase; at jødefolket ikke skal forgå som folk. Det kan gi mening. Gud har fortsatt en plan for sitt utvalgte folk. Han har lovet at det alltid skal være en rest av jødefolket – og at de skal bli frelst ved tidens ende. Jf. Rom 9–11.
Andre mener at de (denne slekt) som hørte forkynnelsen også ville oppleve Jerusalems ødeleggelse, som skjedde ca 40 år seinere. Atter andre vil mene at de som levde i de tegn på oppfyllelse Jesus beskriver, vil også leve ved hans gjenkomst. Da må vi forstå det slik at endetidstalen er todelt. De tegn som innvarsler forfølgelsen som starter med tempelets og Jerusalems fall er noe annet enn de tegn som kommer forut for Jesu gjenkomst.
Er vi endetidsgenerasjonen?
For oss som tror at jødene er et utvalgt folkeslag og landet Israel fortsatt er en del av Guds plan, så er det vanskelig å komme forbi det mirakelet at jødene nå i vår generasjon har vendt tilbake til «løfteslandet». At tiden da Jerusalem er tråkket ned av hedningene er forbi (v 24). Det uten å si noe om grenser og løfter om land. I skrivende stund foregår en grusom kamp med mye tap av liv i Israel og på Gaza. For Gud er det ikke landområder og grenser som er det avgjørende. Men at Israel skal bli frelst, og at også hedningenes fulle tall kommer inn (Rom 11,25f). Gud som vil at alle skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.
I dette skremmende endetidsbildet er det 3 ting teksten legger oss på hjertet. 1: Rett dere opp, løft hodet! v 28. De andre tekstene for dagen formidler også tro, håp og forventning. Vi venter ikke på jordens undergang, men på Jesus! Han skal sette oss fri, han kommer! Guds rike kommer, og slår ut i full blomst, da alt skal bli på jorden, så som i himmelen.
I påvente av dette skal vi: 2: Våke. Kristne skal ikke drive med spekulative utregninger for å finne ut det som ikke en gang Sønnen har blitt åpenbart. Men vi skal stille spørsmålet «vekter, hvor langt på natt?» (Jes 21,11) Det handler om å leve bevisst med i samtiden. Følge med i nyheter og utvikling. Som profetene leste samtiden og advarte, skal vi prøve å tolke tiden, prøve åndene og se om de samsvarer med Guds ordninger for det gode liv.
Det fører oss også til 3: Bønn. Vi kan sovne inn i likegyldighet og kapitulere. Eller vi kan våke og be. Alt av smerte, uro, bekymring, glede og forventning tar vi med oss inn i bønnerommet. Som bønnen igjennom hele jødenes og de kristnes historie har foregått til bestemte tider av dagen, skal vi la den ilden på alteret fortsatt holdes tent ved å søke Guds ansikt. Ilden må aldri slokne. Be uavlatelig, sier Paulus. Vi våker, venter og ber.
Og her kan også et gammelt ordtak passe inn i Bibelens budskap; Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves! Maran ata – Herren kommer. Fortsatt god adventstid.