Søndagens tekster: 1 Kong 19,3b-13 eller Apg 24,10-21 / 1 Joh 5,6-12 / Joh 16,12-15

Omertellingen – tiden mellom pesach/påske og shavu´ot/pinse

«Du skal telle sju uker fram. Fra den dagen du tar sigden for å skjære det fullmodne kornet, skal du telle sju uker.» (5 Mos 19,9). Tiden mellom pesach og shavu´ot telles den dag i dag på forsiden av israelske aviser. På hebraisk heter kornbånd ‘omer עומר. Derfor kalles denne tellingen av de 50 dagene omer-tellingen. Omertellingen er en litt nedstemt periode, men med forventning om hva som skal komme.

Flere av referansene i NT til Omer-tellingstiden er preget av denne nedstemte venteperioden (Luk 24,45-49; Apgj 1,3-5) akkurat som dagens evangelietekst er det:

«Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. … Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede.» (Joh 16,12.20).

Disse 50 omer-dagene er spennende fordi det var lett for Gud å få ut israelsfolket fra slaveriet under påsken, men det var ikke like lett å få slaveriet ut av israelsfolket. Og akkurat der er det ingen forskjell til nordmenn eller andre folk heller. Trangen til å dyrke avguder i en eller annen form er ganske konstant hos folkeslagene på jorden.

De underliggende spørsmålene som binder sammen denne søndagens tekster er:

• Kan Gud skape et folk som tjener den sanne Gud av disse slavene han tok ut av Egypt?
• Makter Gud å reise opp et folk som med iver gjør gode gjerninger (Tit 2,14) blant alle de ikke-jødiske folkegruppene som bor i Norge?

Drapstrusselen som fikk profeten Elia til å ønske han ikke levde lenger

GT-teksten forteller om at profeten Elia rømte vekk og sa til Gud: ««Nå er det nok, Herre!» sa han. «Ta mitt liv! For jeg er ikke bedre enn fedrene mine.»» (1 Kong 19,4b). Grunnen til dette dødsønsket (som de som har laget tekstrekkene av en eller annen grunn ikke ønsker at gudstjenestedeltakerne skal få høre om) var at profeten Elia hadde blitt drapstruet av ingen mindre enn den supermektige dronning Jesabel (1 Kong 19,2). Det å stå fram i samfunnet som en konsekvent monoteist, kostet Elia dyrt (1 Kong 18,36).

Og hvem skulle ha problemer med å skjønne og leve seg inn i at profeten Elia ble redd av å få en dødstrussel i en situasjon der det var uaktuelt med offentlig politibeskytelse? Ikke jeg i hvert fall.

Profeten Elia møtte Guds diakonale omsorg – i form av mat (vers 5-7). Så møtte han Guds mektige gjerninger (vers 11-12) og til slutt møtte han Guds egen stemme i stillheten (vers 13.15). Plutselig forsvant menneskefrykten og profeten Elia var ekte monoteist igjen. På Guds oppdrag (vers 15-16) turte han å kalle Elisja til å bli Guds profet. Fortsettelsen av Kongebøkene formidler at profetene Elia og Elisja deretter konfronterte både den ene og den andre herskeren med budskap fra Gud.

Urettferdig anklaget for Jesus sin skyld

Leseteksten fra Apostelgjerningene er et referat av hvordan apostelen Paulus forsvarte seg overfor landshøvdingen Feliks. Paulus hadde blitt lynsjet, anklaget for å «ødelegge for det jødiske folket» (Apg 21,28) og deretter blitt drapstruet. Landshøvdingen Feliks – som hadde makten til å avgjøre Paulus sin sak – var både korrupt (Apg 24,26) og så bort fra alt vi i våre dager kaller «prinsipper i en rettsstat» (Apg 24,27).

Hvordan håndtere denne type smerte og motstand?

Paulus legger stor vekt på å forklare at han ikke på noe som helst måte er imot det jødiske folk eller jødedommen. Paulus er jøde og identifiserer seg som jøde på alle vis. Noen av de som vil møte opp på gudstjeneste i en norsk kirke i 2025, vil nok forvente at Paulus – som en messiansk jøde – ikke skulle identifisere seg fullt så mye med jødisk liv og skikker som han gjør. Han refererer til «våre fedre» (vers 13). Han bruker betegnelsen «loven og profetene» (han sier ikke GT; vers 14). Han «renset seg» – (dyppet seg i vann; vers 18) og han var i ferd med å ofre i tempelet (vers 17) da han ble angrepet og lynsjet.

Vel så viktig er hvordan apostelen Paulus forsvarer seg selv saklig og uten å anklage andre, samtidig som han viser en misjonal vilje til å invitere til tro på Jesus – også de som lytter på ham i rettsalen. Referatet fra de mer personlige samtaler med landshøvdingen Feliks (Apg 24,25) viser at Paulus ikke skygget av banen for å snakke om «vanskelige temaer» som rettferdighet, selvdisiplin og om dommen som skal komme.

Paulus visste hvem han trodde på, fikk kraft til å stå i situasjonen, men først og fremst var han ivrig å vinne flere for Jesus – om han var aldri så maktesløs rent menneskelig.

Hvem andre seirer over verden enn den som tror at Jesus er Guds Sønn?

Brevteksten fra 1 Joh har konteksten «seier over verden» (1 Joh 5,4.5) og «frimodig tillit» (1 Joh 5,14). Rent tekstmessig (vi skal jo ikke rive ut bibelvers ut av sin sammenheng) er det ikke lett å forklare hvorfor ikke denne leseteksten har blitt satt opp til å begynne med vers 5: «Hvem andre seirer over verden enn den som tror at Jesus er Guds Sønn?»

For Jesus kom med vannet (dvs han ble døpt med Johannesdåpen til å identifisere seg med hele menneskeslekten) og med blodet (dvs han ofret sitt eget liv på korset for vår skyld). Dessuten er Ånden et vitne. Ånden er sannheten – en personifisert sannhet.

Med fortellingen om hvordan Jesus levde sitt liv i godhet og hvordan han ofret seg selv for syndene våre som historisk base, så har vi Åndens vitnesbyrd i vårt indre (vers 10). Det er dette som er Johannes sitt svar på spørsmålet fra vers 5 om hvem som kan seire over verden og hvordan vi kan ha frimodig tillit til å be til Gud (vers 14).

For når Gud først har sendt den profeten i Israelsfolket – en profet som deg [Moses], en av dine landsmenn (5 Mos 18,17) –, så er beskjeden klar: «Ham skal dere høre på!» (5 Mos 18,15). Vers 10 i dette Johannesbrevet går så langt at den som avviser selveste Guds Sønn, gjør Gud til en løgner. For det er bare i Jesus at det finnes liv. Ingen alternativer omtales.

Det som ikke kan bæres uten at Ånden bor i et menenske

Settingen for evangelieteksten er Jesus sin avskjedstale til disiplene – rett før omer-tellingen sine 50 dager begynner. Kirkeårsmessig er denne evangelieteksten plassert til én uke før omer-tellingen avsluttes på pinsedag.

Stemningen i salen er tung. Jesus har mye han vil si, men siden disiplene er i den tilstanden de er, så klarer de ikke å bære det Jesus ønsker å si. Hvordan skulle disipler som er i en slik sinnsstemning kunne tåle å stå for «upopulære og mindre politisk korrekte standpunkter» og likevel være glade og jublende? Så Jesus lar være å si det han kunne tenke seg å si.

Men Jesus gir likevel ikke opp. Sannhetens Ånd skal komme, og Han skal veilede til hele sannheten. Det indikerer at Jesus ikke bare mener at Den heillige Ånd skal komme med en teoretisk kunnskap (for eksempel i form av en bok som etter hvert kalles Det nye testamentet), men at Åndens iboen i disiplene skal gjøre dem i stand til å bære alt det de før ikke kunne bære og tåle. Åndens iboen vil ikke ta smerten og sorgen bort fra disiplene (Joh 16,20-22a), men smerten og sorgen over «tingenes tilstand» og over «alt som er herpet og skakkjørt i denne verden» vil ikke knekke eller slukke disiplene sin glede: «Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere» (Joh 16,22).

Og hvordan kan Åndens iboen ha så stor virkning? Det handler om at den éne relasjonelle Gud – Far, Sønn og Ånd – samarbeider i et harmonisk forhold til seg selv (vers 14-15) og at disiplene blir invitert inn i den relasjonen.

Omer-tellingen er i sin nedstemthet veldig nyttig fordi den forteller om hva et menneske i seg selv er i stand til å tåle og bære av smerte og motstand når Guds sannhet skal holdes fram i verden.

Men når Gud selv – ved sin hellige Ånd – flytter inn i et menneske, da skjer det sånne ting med kristne som skjedde med profeten Elia og med apostelen Paulus.

Vær ikke uforstandige, men forstå hva som er Herrens vilje. Drikk dere ikke fulle på vin, det fører til utskeielser, bli heller [stadig] fylt av Ånden og syng sammen, la salmer, hymner og åndelige sanger lyde! Syng og spill av hjertet for Herren. Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn (Ef 5,17-20).