Prekentekst: Matt 8,5–13
Lesetekst I: 1 Kong 8,41–43
Lesetekst II: Rom 15,25–33

Helbredelsen i dagenes evangelietekst er ett av to klare tilfeller i evangeliene der Jesus svarer på bønn fra en som ikke er jøde, og helbreder den det blir spurt om helbredelse for.  Den andre teksten gjelder den kanaaneiske kvinnens datter: Matt 15,21ff. Bortsett fra i disse to tilfellene ser det ut til at Jesus kun helbreder jøder. Desto større grunn er det til å merke seg nettopp disse to helbredelseshandlingene fra Jesu side. For nettopp her bryter Jesus med forventninger som mange i hans eget folk hadde til ham. Forventninger om at han var den Messias som skulle gjenopprette det jødiske riket, om at han skulle være en leder eller hersker som kun ville være opptatt av jødiske spørsmål, en jødisk nasjon, og ikke minst jødene som Guds eget folk. Disse helbredelsene viser at Guds Messias strekker ut sine hender, leger, gjenoppretter og vil tilby Guds godhet og frelse til alle folk.

Jesus helbreder

Evangelisten Matteus framhever flere ganger at Jesu under og helbredelser var tegn på at Guds rike var kommet nær. Evangelisten har oppsummert flere av undrene og helbredelsene Jesus gjorde i korte avsnitt gjennom evangeliet, se Matt 4,23-25; 9,35 og 15,29-31. Dette gjør han nettopp for å understreke at Jesu kraftfulle gjerninger ikke bare var oppsiktsvekkende og gode i seg selv. De peker på noe mye større.

Derfor svarer også Jesus på spørsmålet til døperen Johannes disipler om hvem han er, med å vise til hva han gjør: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde reises opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke faller fra på grunn av meg.» (Matt 11,4-6).

Jesus viser, ved å gi nettopp dette svaret, at han oppfyller profetier om de siste tider (Jes 26,19; 29,18f; 35,5).

Med andre ord: Guds rike er kommet nær i det Jesus oppfyller profetiene. Jesus leger det syke og gjenoppretter det som var ødelagt. Menneskene han helbreder blir friske, slik Gud i begynnelsen skapte mennesket friskt, sundt og godt. Jesus bringer med sine helbredelser og undergjerninger Paradis nær igjen. Jesus helbredelser blir en forsmak på Guds nyskapte himmel og jord.

Tekstens plassering

Denne teksten er plassert ved begynnelsen av Jesus offentlige virke. Den er den andre i tre etterfølgende helbredelseshistorier. Først helbredelsen av en spedalsk mann, så av offiserens tjenestegutt, dernest av Peters svigermor. Etter disse helbredelsene stiller Jesus krav til de som vil følge ham.

Det er interessant at disse underfortellingene kommer rett etter Bergprekenen (kap 5-7), Jesu programtale på fjellet i nærheten av Kapernaum. I Bergprekenen får vi med Jesu egne ord bli kjent med hva han står for, hva troen på ham er og hvilken betydning og konsekvenser den bør ha i våre liv. Jesu tale på fjellet opphever ikke Moses sin lov gitt på fjellet, men den oppfyller den (Matt 5,17). I forbindelse med helbredelsen av den spedalske like før Jesus gikk inn i Kapernaum kan vi lese: “Så gikk Jesus ned fra fjellet”. Altså, etter å ha introdusert den nye pakt på fjellet, går Jesus ned fra fjellet og begynner straks å helbrede mennesker han møter. Jesus viser i praksis at hans rike ikke bare handler om lover og ord, men han skaper noe nytt ved sine ord og sin tilstedeværelse. I møte med den romerske offiseren i Kapernaum blir dette spesielt tydelig. Ikke bare at Jesus med sine ord alene kan helbrede sykdom, men også at offiseren viser en sterk tro på at Jesu ord alene kan gjøre tjenestegutten frisk igjen.

Som ved skapelsen av himmel og jord, der Guds ord skaper det de sier, så også her: Jesu ord skaper noe nytt – og lyset skinner i mørket.

Kapernaum

Kapernaum var nok en liten, men likevel ikke ubetydelig by helt nord i Galilea. Byen lå ved hovedveien mellom Damaskus og Middelhavet. Byen hadde en egen tollstasjon (Matt 9,9) og en egen garnison, som offiseren vi møter i teksten hadde befal over. Kongen hadde til og med en embetsmann der (Joh 4,46). De fleste i byen livnærte seg av fiske. Det er funnet grunnmuren til en stor synagoge fra Jesu tid i byen. Byen lå i ytterkanten av områder med overveiende jødisk befolkning. Det var nettopp her i Kapernaum Jesus bosatte seg da han begynte sitt virke (Matt 4,13). Her hadde han sin base, og Kapernaum blir dermed den mest betydningsfulle byen i evangeliene, bortsett fra Jerusalem. Store deler av Jesu virke var i Kapernaum og i nærområdene rundt byen. Flere av disiplene hans bosatte seg her (Mark 1,29).

Det er betydningsfullt i seg selv at Jesus bosatte seg og virket ut fra Kapernaum. Jesu virke var ikke i det sentrale Judea, men i det som i tidligere bibeloversettelser ble oversatt med “hedningenes Galilea” (Matt 4,15 – Bibel 2011). Dette viser at Jesus allerede fra starten hadde til hensikt å bringe lys og frelse til “folkeslagene” (Matt 4,15-16 – Bibel 2024).

Den romerske offiseren

Det er flere ting som er interessante å merke seg ved Jesu helbredelse av den romerske offiserens tjenestegutt. Først og fremst at Jesus helbreder en som ikke er jøde. I møte med den kanaaneiske kvinnen som ber om hjelp for sitt barn og som Jesus helbreder, sier Jesus at han “er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.” Med andre ord at Jesu tjeneste skulle rette seg mot jøder. Likevel gjør han unntak, av barmhjertighet og som et frempek på at også alle andre folkeslag ville bli inkludert i Guds frelsesplan.

Det andre som kanskje skapte vel så stor forundring, eller kanskje heller forargelse, var at Jesus helbredet tjenestegutten til en romersk offiser. En utbredt tanke om Messias på denne tiden var jo nettopp at han skulle få de fremmede maktene ut av jødenes land og gjenopprette et jødisk rike. Det provoserte nok mange av hans eget folk at han hjalp en romersk offiser, en fiende, på en så oppsiktsvekkende måte.

Den romerske offiseren viser på sin side stor respekt for Jesus ved å be ham om å ikke komme inn i hans hjem. Ved å gå inn i huset til en hedning, ville en jøde blitt regnet som uren. Dette visste offiseren og han ønsket ikke at Jesus skulle gjøre seg kultisk uren. I dette utviser offiseren en sterk tro på Jesu makt. Offiseren er med sin bakgrunn vant med at ord og ordre gitt at en høyere myndighet, blir utført. Offiseren forstår at Jesus er i forbindelse med den høyeste myndighet og at hans ord derfor vil virke det de sier.

Selv om offiseren ikke var jøde, er denne offiseren, sammen med den kanaaneiske kvinnen som ber for sitt barn, de eneste i evangeliene Jesus omtaler med stor tro. Av alle ting, så er det altså en ikke-jødisk okkupant Jesus fremhever som et forbilde i tro.

Fra øst og vest

Jesu avsluttende ord i fortellingen om offiseren åpner på den ene siden opp og er en kilde til lys og håp for alle folkeslag, på den andre gir Jesus oss et skremmende bilde av “rikets barn”.

Jesus benytter seg igjen av profetier fra Jesaja, men også fra Salmene som taler om at mennesker skal komme fra øst og vest, og fra folkeslagene opp til tempelberget, for å holde fest for Herren (Sal 107,3; Jes 2,2f; 25,6). Jesus viser allerede her at han er kommet for å bringe Guds frelse og Guds rike til alle folk. En oppgave som først kom ordentlig i gang, på Jesu befaling, etter hans himmelfart (Apg 1,8).

At “rikets barn”, som må forstås som jødefolket, skal kastes ut i mørket utenfor der de gråter og skjærer tenner, er et tungt og vanskelig budskap å forholde seg til – rett og slett et uforståelig budskap. Først å fremst må det sies at dommen over “rikets barn” helt opplagt ikke er absolutt i sin inkludering. De første disiplene og de første kristne var jo alle jøder. Og gjennom hele historien har det vær jøder som har kommet til tro på Jesus som Messias. Jeg tenker at også messiastroende jøder i dag har en tro som kan ligne på offiserens tro. Jeg tror det er nettopp dette Jesus vil ha frem med sin sterke vektlegging av offiserens tro på ham: at det er troen som teller.

Overført til vår tid kan vi si at det som teller, ikke er å tilhøre en religion kun i navnet. Det betyr lite, også å tilhøre kristendommen, dersom troen på Jesus ikke er til stede. Både kristen og jødisk religion kan for mange være en passiv tilhørighet uten betydning for ens liv, uten en tro på Jesus som Guds Sønn. Da har en selv stilt seg på utsiden av Guds gode rike – men Jesus ønsker uansett at alle skal komme på innsiden. Jesu frelsesgjerning for alle folk og troen på Ham gjør dette mulig. Ved den troen har både jøder og alle andre folk fått invitasjonen til å sitte til bords i Guds rike.

Folkeslagene kommer til tempelberget i Jerusalem

Siste del av evangelieteksten har et veldig alvor over seg. Et alvor som understreker nødvendigheten av å fortsette å dele evangeliet med alle folk, også med jødene. Og det gode budskapet fra evangeliet og fra de to lesetekstene for dagen gir grunn for håp og glede.

Både evangelieteksten og de to lesetekstene viser at Guds frelsesplan fra starten har inkludert alle folk. I prekenteksten nevner Jesus de mange som skal sitte til bords med blant annet Abraham. Abraham som fikk løfte fra Gud om at i ham “skal alle slekter på jorden velsignes” (1 Mos 12,3). Da Salomo innviet Guds tempel, ble også verdens folk regnet med som tilbedere på Guds tempelberg. Og gaven Paulus samlet inn til menigheten i Jerusalem, blir på sitt vis en oppfyllelse av ordene fra Første Kongebok; folkeslagenes gaver og bønner blir brakt tilbake til tempelområdet i Jerusalem. Ved Jesu frelsesverk er nå tiden kommet for at alle folk kan komme frem for Gud og tilbe i ånd og sannhet. Og troen på Jesus er porten som åpner opp for dette.