Søndagens tekster: Jes 35,1–10 /1 Kor 3,18–23 / Matt 11,2–11

Dagen

Adventstiden er en tid for ettertanke og forventning om Jesu komme. 3. søndag i adventstiden blir også kalt for botens adventssøndag. Evangelietekstene i alle tre tekstrekkene er knyttet til døperen Johannes. Johannes som måtte få klarhet i om det var Kristus som hadde gjestet jorden, og stiller Jesus spørsmålet: «Er du den som skal komme?»

Tvil om Jesus var Kristus

Hvordan kunne det ha seg at døperen Johannes i kapittel 11 i Matteusevangeliet uttrykte tvil om Jesus var Kristus?

I kapittel 3 i Matteus kan vi lese at Johannes forberedte veien for «han som kommer etter meg» – den Gud ville sende som skulle bringe himmelriket nær. Når han så ser Jesus skjønner døperen Johannes at han møter den han har ventet på og forberedt veien for. Johannes kjenner seg ikke verdig til å døpe Jesus, men vil bli døpt av ham.

I Johannesevangeliet (1,29-34) blir dette formulert enda tydeligere. Der kan vi lese at døperen Johannes, da han ser Jesus, sier: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd.» Og videre: «Johannes vitnet og sa: «Jeg så Ånden dale ned fra himmelen som en due, og den ble værende over ham.» Og til sist: «Jeg har sett det, og jeg har vitnet: Han er Guds sønn.»

Hvordan kunne døperen Johannes, som hadde møtt Jesus, døpt Jesus og sett Ånden dale ned over ham som en due og hørt røsten fra himmelen si: «Dette er min sønn, den elskede, i ham har jeg min glede», tvile?

Johannes hadde jo også selv forstått seg som den Gud hadde sendt, for å forberede veien for Herrens Messias. Hva hadde skjedd med hans selvforståelse, og det han selv hadde sett og hørt?

Kanskje det samme som kan skje med de fleste av oss, når vi møter motgang og ting ikke utfolder seg slik vi hadde forventet? Kanskje han var blitt desillusjonert og mismodig? På det tidspunktet hvor Johannes sendt noen av sine disipler for å spørre om Jesus var «den som skal komme», hadde han muligens alt sittet ett år i fangenskap under kummerlige forhold i Herodes’ borg. Hans virke som Guds budbærer virket nå å høre fortiden til. Var han fremdeles i Guds plan, og var Jesus, som han hadde døpt, fremdeles i Guds plan?

Det er kanskje særlig et annet moment med Jesus virke som gjorde ham usikker på dette.

Messias som dommer

Døperen Johannes kan ikke kalles en koselig og mild forkynner. En som var kledd i en kappe av kamelhår og som ropte ut til fariseerne og saddukeerne: «Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den vreden som skal komme?» Og: «Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogget ned og kastet på ilden.» (Matt 3,7.10). Johannes forkynte omvendelse, og på bakgrunn av Moseloven forkynte han dom (5 Mos 15-20). Forståelsen av Messias var også at han skulle komme med rettferdighet (Jes 42,1). En rettferdighet som innebar dom og oppgjør med synden.

Så selv om Johannes kunne se og forstå at Jesus var sendt av Gud, så han ikke at Jesus kom med Guds endelige dom. Og, Johannes kunne heller ikke se det, fordi dommen Jesus kom med ikke ble iverksatt før han selv ble drept. Og, Jesu dom over verdens synd, tok han på seg selv (Joh 1,29).

Men Jesus hadde ikke mistet troen på Johannes

Selv om Johannes utrykker tvil på om Jesus er «den som skal komme», så løfter Jesus allikevel Johannes frem som det ypperste eksempelet på en Herrens tjener. Jesus vet jo at Johannes, på bakgrunn av skriften, forventet at Messias skulle komme med dom. Og Jesus vet at hverken Johannes, eller noe annet menneske, kunne ha forutsett at Messias skulle ta dommen over verdens synd på seg selv.

Derfor fremhever Jesus heller de andre aspektene som peker på at det er Gud selv som virker gjennom ham. Jesus bruker blant annet Jesaja kapittel 35 til å vise at han oppfyller profetiene som er forutsagt om ham. I parallelteksten fra Lukasevangeliet kan vi lese at Jesus, i det Johannes’ disipler kommer til ham, driver og helbreder mange «for sykdommer og plager og onde ånder og han ga mange blinde synet» (Luk 7,21). Og svaret Jesus gir Johannes disipler er en bekreftelse på at det Gud har sagt skal skje, nå skjer. At «Blinde ser, og lamme hører, døde reises opp, og evangeliet forkynnes for fattige», er i seg selv en stadfestelse på at Guds livgivende krefter er til stede i Jesu egen person.

Det Jesus så sier, sier han for å løfte frem Johannes som et stødig forbilde i tro og tjeneste. Han minner folket som hører på, hva det var de gikk ut i ødemarken for å se. Ikke for å se et siv som vaiet i vinden – en mann som vinglet fra side til side, som ikke var grunnfestet. Og heller ikke for å se en mann kledd i fine klær, slik som Herodes bar, som holdt ham fanget i sin borg. Jesus vil vise at Johannes var en mann med fast karakter, som tiltrakk seg folk fordi han forkynte om og pekte på selve Veien, Sannheten og Livet. Og for å ha vært Herrens budbærer og stått sin prøve, får han også det beste skussmålet av Jesus: «Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått frem noen større enn døperen Johannes.»

Herrens utfrielse i Jesaja 35

Det er ikke alltid evangeliet er like lett å få øye på i de gammeltestamentlige tekstene, men i leseteksten fra Jesaja 35 er det helt oppe i dagen. Teksten kan sees både som en profeti om israelsfolkets utfrielse fra fangenskapet i Babylon, og deres jublende hjemkomst til Sion (Jerusalem). Og, den må også forstås som en profeti om de siste tider, når Gud gjør alle ting nye.

Den første forståelsen av teksten kan sees på som israelsfolkets hjemtur fra Babylon. Der de først drar gjennom ørken og ødemark. Muligens de nordlige områdene av Israel. Men også disse områdene skal blomstre slik som det kan blomstre ved de frodige områdene rundt Karmelfjellet og på Saronsletten. Videre «skal vann bryte frem i ørkenen og bekker i ødemarken», selv den øde naturen skal altså bli forvandlet fordi Gud velsigner.

Og folket skal komme tilbake til Juda og Jerusalem. Landet og byen de ble bortført fra, skal de nå vende tilbake til med jubel, fryd og glede.

Tekstens karakter legger også opp til at Guds utfrielse handler om noe mer enn å slippe fri fra fangenskapet, og komme tilbake til sitt hjemland. For det som møter Guds folk som drar inn i det lovede landet, er noe langt mer enn det en kan forvente. Det lovede landet Gud kaller folket inn til, har en paradisisk tilstand: Blinde skal se, døve høre, lamme springe og stumme juble. Og det skal ikke være løve eller rovdyr der, og selv ikke dårer skal kunne gå seg vill.

Israelsfolkets tilbakekomst fra fangenskapet og utlendigheten er med andre ord også et frempek på Guds endelige utfrielse av alt Guds folk. Israelsfolkets tilbakekomst til sitt land er også et forvarsel om at Gud en dag vil fri ut alle sine og føre dem inn i sitt paradis.

Jesu virke gav en forsmak på Guds livgivende krefter. Hans velsignelse er med Guds folk som går på Veien også i dag. Vi er på vei, men enda ikke fremme.