Søndagens tekster: Jer 6,16–19 / Gal 1,6–9 / Matt 18,12–18

Kapittel 18 i Matteusevangeliet innleder den fjerde av de fem store talekomposisjonene hos Matteus. Den kalles gjerne disippeltalen: Jesus gir i denne talen sine etterfølgere veiledning om forholdet de troende imellom. Talen er preget av stor realisme. Det forutsettes at i fellesskapet omkring Jesus er synden en nærværende realitet, forførelse og frafall vil komme.

Evangelieteksten reiser et utfordrende, vanskelig og ømtålig spørsmål: Hvordan forholde seg til en medkristen som er på avveier gjennom synd som kan lede til frafall?

Sauen som gikk seg vill

Evangelieteksten innledes (18,12–13) med Jesu lignelse om sauen som gikk seg vill og gjeteren som etter en leteaksjon finner den igjen. Lignelsen skal illustrere at i fellesskapet rundt Jesus kan noen komme på avveier, som sauer som går seg vill. Lignelsen anskueliggjør at det ligger Gud på hjertet at ikke en eneste en av Jesu «små» disipler (vers 14, jf. 18, 6 og 10, en betegnelse på ‘alminnelige’ Jesus-troende) skal gå tapt. Den ene er umistelig! Om en medkristen forviller seg bort fra troen og fellesskapet, må det derfor settes i gang en leteaksjon for å finne synderen igjen.

Jesus gir konkret praktisk veiledning i tre faser (18,15–17) om hvorledes menigheten skal gå frem for å «vinne» en medkristen som er falt fra troen, tilbake til fellesskapet rundt Jesus.

Tilrettevisning under fire øyne når din bror synder

«Dersom din bror gjør en synd mot deg» heter det innledningsvis (18,15) i de fleste norske bibeloversettelser i Jesus-veiledningens første punkt. Preposisjonsleddet «mot deg» mangler i noen av de greske håndskriftene. Det er derfor usikkert om ordene «mot deg» har hørt med til den opprinnelige teksten. Men om det dreier seg spesifikt om en synd mot en annen kristen eller mer generelt om en synd et medlem av menigheten har begått, kanskje utenfor menigheten – forskjellen er ikke vesentlig. I begge tilfeller har menigheten et sjelesørgerisk ansvar for å prøve å bringe en villfaren medkristen tilbake. Situasjonen er ellers åpenbart den at den medkristne som synder, ikke vil erkjenne sin synd og ikke bekjenne den, verken for Gud eller mennesker. Hadde han det gjort, ville saken ha vært opp- og avgjort.

Synden det dreier seg om, synes å være en konkret synd som har vist seg i ord, handling og atferd. Det er en ‘privat’ synd, privat i den forstand at den ikke er offentlig kjent, og det å tale en bror til rette er i første omgang et privat anliggende. Og det er en alvorlig synd, den viser at synderen som har forvillet seg, har falt fra Gud. Tre forhold som nevnes i teksten, viser frafallet: Det heter i vers 15 om ham at han skal ‘vinnes’. Ordet ‘vinne’ betyr i Det nye testamente vinne for frelsen, jf. 1 Kor 9,19 og 1 Pet 3,1. For det andre: Den bror Jesus taler om, endrer ikke sin holdning underveis gjennom menighetens redningsaksjon. Det viser at han fra begynnelsen av har lukket sitt hjerte for Gud. For det tredje bruker parallellteksten i Luk 17,3 ordet ‘omvende seg’: Hvis den medkristne synder «omvender seg», skal han tilgis. Det dreier seg altså om frelse eller fortapelse.

Når en medkristen har syndet, er Jesu første anvisning at synderen må oppsøkes og på tomannshånd i en fortrolig samtale «stilles til ansvar» (Bibel 2024) / «irettesettes (Bibelen Guds Ord»)» / «tales til rette» (Norsk Bibel) for sin synd. Dersom synderen «hører på» tilrettevisningen, det vil si ikke fastholder og forsvarer synden, men tar til seg tilrettevisningen, da er denne frafalne kristne bror tilgitt og vunnet for frelsen og vunnet tilbake til fellesskapet rundt Jesus.

To eller tre vitner

Hvis synderen ikke bryr seg om tilrettevisningen, skal det i fase to, slik Skriften sier (5 Mos 19,15), tilkalles to eller tre vitner, uavhengige medkristne med evne til å megle. Flere vitner gir saken større tyngde. De skal bevitne synden og hjelpe til at synderen forsones ved tilgivelse.

Saken legges frem for menigheten

Lykkes heller ikke dette forsøket i fase to med å få synderen til å omvende seg, gir Jesus anvisning for en tredje og siste fase: Saken skal legges frem for menigheten, enten ved dens ledere eller for menigheten som helhet, det vil si den lokale forsamling av Jesus-troende. Dette skal bidra til å sikre objektiviteten, at det virkelig er begått en synd, og at den virkelig kan avsløres som sådan. Men vil synderen «ikke engang» høre på menigheten, men avviser den, stiller han seg selv utenfor menighetsfellesskapet av tilgitte syndere. Da skal han betraktes som «en hedning eller en toller», datidens terminologi for de som ikke lever etter Guds vilje, som er utenfor Guds folk og som det ikke er mulig å leve i et dypere åndelig fellesskap med. Å leve i bevisst strid med Guds ord og bud kan ikke forenes med tilhørighet til det kristne fellesskap. Menigheten beslutter derfor at synderen skal utelukkes fra menighetens fellesskap. Denne domsavgjørelsen har gyldighet i himmelen: «Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen» (18,18) – for øvrig samme bindefullmakt som Peter alene fikk i Matt 16,19. Menigheten binder synden til synderen, så lenge synderen fastholder den, fastholdes han selv i den og kan ikke gjenopptas i menigheten. Men menighetens domsavsigelse er ikke en permanent og definitiv utelukkelse: Siktet med å la syndere stå utenfor fellesskapet er å bringe dem til syndsbekjennelse for Guds ansikt, da åpnes veien tilbake til trosfellesskapet. Dette forutsetter at medkristne fortsetter å ha kontakt med utstøtte syndere i private og sosiale forhold utenfor menigheten, etter Jesu forbilde, han som kom for å oppsøke og frelse syndere. Det kjennetegnet jo Jesus at han hadde nær kontakt med tollere og syndere, han var deres «venn» (Matt 11,19).

Jesu nærvær

Evangelieteksten avsluttes med Jesu løfte (18,20) at han vil være «midt iblant» dem som samles i hans navn. Dette knytter forbindelsen bakover til Matt 1,23 (Jesus skulle få «navnet Immanuel – det betyr Gud med oss») og fremover til Matt 28,20 («jeg er med dere alle dager inntil verdens ende»). I tekstsammenhengen er dette løftet om Jesu nærvær særlig knyttet til menighetens samling når den skal beslutte hvordan den skal forholde seg til en frafallen medkristen.

Min brors vokter?

Å applisere søndagens evangelietekst på situasjonen i våre norske menigheter og forsamlinger er særdeles krevende. Mange vil mene at f.eks. menighetstukt slik den praktiseres i teksten, ikke er gjennomførbar, og at holdninger der en opptrer som sin brors vokter er uheldig. Men «i en kristen forsamling er man i en viss forstand sin brors vokter» (Olav Skjevesland), nemlig i den forstand at det må ligge en medkristen på hjertet å hjelpe en frafallen bror som er på fortapelsens vei, inn på frelsesveien. Å ikke gjøre noe når du ser en medkristen gå mot fortapelsen, det er kjærlighetsløst, mens tilrettevisningen i et slikt tilfelle er kjærlighetens språk og form. Men alt kommer an på hvordan den frafalne bror eller søster tales til rette. Den vei Jesus anviser, utelukker enhver tanke på egen storhet og fortreffelighet i forholdet til en feilende meddisippel. Den som tilretteviser, kjenner selv den onde lyst i sitt hjerte og står daglig i kampen mellom det gode og det onde, fullt klar over at han selv er en synder, men ved Guds nåde en tilgitt synder. Menigheten er et fellesskap av tilgitte syndere.