Søndagens tekster: Mika 7,18-19; 2 Kor 13,5-8; Luk 15,11-32

Gjennom kirkens historie har det vært holdt bots- og bønnedager ved ulike anledninger når alvorlige ting inntraff. I 1686 ble det i Danmark-Norge fastsatt en bestemt dag for faste, bønn og bot. Så sent som i 1950 ble dagen i Norge lagt til søndag før Allehelgens søndag.

Leseteksten fra Mika er profetens avslutningsord: en takknemlig bekjennelse til den Gud «som tar bort skyld og tilgir synd» og «skal kaste alle våre synder ned i havets dyp». Teksten fra 2 Kor 13 er også fra skriftets avslutningsavsnitt. Menigheten oppfordres til alvorlig selvransaking: «Ransak selv om dere er i troen». Merker de at Jesus Kristus bor i dem?  Lesetekstene er i høy grad relevante for anvendelsen av dagens prekentekst.

Vår største utfordring i møte med prekenteksten på Bots- og bønnedag, er trolig at vi kjenner den for godt. Det er det ingen grunn til å beklage, men vi utfordres til å forsøke å lytte som de som var Jesu tilhørere da han fortalte lignelsen. La oss huske at en aktuell anvendelse vinner på et grundig arbeid med teksten. Både den yngste sønns omvendelse og den eldstes manglende glede er historier med selvstendig teologisk innhold. Men når de holdes sammen og kontrasteres blir lignelsens totale budskap enda mer utfordrende og ransakende.

Den yngstes omvendelse

I innledningen til kapittel 15 forteller Lukas at fariseerne og de skriftlærde murret og kritisk omtalte Jesus som en som «tar imot syndere og spiser sammen med dem» (vers 2). Jesus svarer med å fortelle tre lignelser som beskriver hvordan Gud møter dem som har kommet bort fra Ham. Guds omsorg for de bortkomne er beskrevet også GT, og flere avsnitt kan tenkes å danne bakgrunn for Jesu utforming av lignelsen om den bortkomne sønnen (bl. a. Jes 63,15ff; Jer 5,22; 31,18-20; Hos 11,1-9).

Etter jødisk lov skulle den eldste sønnen ha dobbelt så stor del av arven som den yngste når faren døde. Krevde en arven utdelt før farens død, ble andelen mindre, og omfattet ikke farens eiendom. At faren skiftet eiendommen mellom dem, innebærer at den eldste også fikk sin del. Han vil også i sin tid overta eiendommen, jfr. vers 31. Etter å ha solgt alt sitt, dro den yngste sønnen ut i verden med en betydelig pengesum. Etter å ha sløst bort pengene, kom det en hungersnød. Veien ble kort fra å ha tilgang på alt til å sitte uten å ha noe. Lavere ned enn å være svinegjeter, kunne ikke en jøde komme. Svin er urene dyr. Belgfruktene de spiste, var trolig fra Johannesbrød-treet. De kunne nok holde liv i et menneske også, men det var ingen som gav svinepasseren noe.

Den yngste sønnen kom til seg selv (vers 17), og innså hvilken situasjon han befant seg i. Enkelte ganger må vi til bunns for å forstå hvor vi er. Vi merker oss at håpet knyttes til far. Og i vers 20 leser vi at far så ham «da han ennå var langt borte». Setningen er teologisk tung, og gir oss bildet av en Gud som har blikket kontinuerlig rettet mot dem han lengter etter å få hjem. I vers 24 slår lignelsens sakdel igjennom, og vi kjenner igjen uttrykk fra for eksempel Ef 2,1-5; 5,14; Kol 2,13. Ringen er gjerne symbol på posisjon og autoritet; skoene viste at en person var fri mann og ikke slave. Gjøkalven er satt av og foret for å bli slaktet ved en særskilt anledning. Når en sitter ved festdekket bord i fars hus, er en hjemme!

Den eldstes ulykke

De to første lignelsene i kapittel 15 utfordrer fariseerne indirekte ved å skildre Guds glede over syndere som kommer til Ham. Den tredje lignelsen har også et avsnitt som direkte er rettet mot dem som forarges når Jesus tar imot dem som de mente han burde vise bort. Det kan synes urettferdig at gjøkalven slaktes for en hjemkommen pengesløser. Men bak storebrorens forargelse aner vi en betydelig selvrettferdighet. Han vet hva han har prestert. Alvoret er at han midt i et pliktoppfyllende liv, har kommet på avstand fra far. Språket røper ham: «Denne sønnen din», vers 30. Han har ikke delt farens uro og smerte over broren som var kommet bort. Irritasjonen tok plassen, og far stod alene og så etter den yngste sønnen. Dermed var han også alene om å ønske ham velkommen tilbake.

Fars ord til den hjemmeværende sønnen tar ikke fra ham arv og eiendom. Men Jesus avslutter lignelsen uten at vi får vite om han går inn til festen. Det er tilhørerne som utfordres og gis ansvar for å velge.

På bots- og bønnedag

Bots- og bønnedag er en dag for å kalle til omvendelse og bot. Begge sønnene i Jesu lignelse har behov for å vende om og få et nytt forhold til far. Det er mange måter å komme hjemmefra på. At far står og ser etter sin bortkomne sønn, gir oss et gudsbilde som aldri må falme. Slik er min himmelske far, og at han ser etter meg – selv når jeg er langt borte – forteller hva jeg er verdt. Jeg trenger ikke frykte for å vende hjem.

Mange av oss opplever nok at det er den hjemmeværende broren som gir oss den største utfordringen. Vi ligner ham. Vårt problem er ikke travelhet og pliktoppfyllelse, men at vi ikke bruker tid til å stå sammen med far. Bare sammen med far ser jeg min bror og søster med hans øyne. Da kan jeg løpe dem i møte. Og bare sammen med ham ser jeg at jeg selv trenger den samme nåde. Det er ikke min arbeidsinnsats som gir barnekår og arverett!

Å ha denne lignelsens som prekentekst på Bots- og bønnedag, er en gave. Begge sønnene utfordrer til refleksjon over hvordan jeg lever mitt liv. Men den sentrale utfordringen er å vende blikket mot far som står og ser. Uten at evangeliet klart får lyde, blir vår innsats bare en bekreftelse av vår egen rettferdighet. Dette trengte de å lære, fariseerne og de skriftlærde som lyttet da Jesus fortalte lignelsen. Og vi har ikke mindre behov for å lære det i dag.