Søndagens tekster: 1 Sam 1,21-28 / Apg 16,12-15 / Luk 1,39-45

Maria finer sin plass i en lang rekke av kvinner som blir med barn på underfullt vis. De er av ulike grunner barnløse. I vår lesetekst møter vi Hanna som blir mor til Samuel. Men her kan også nevnes matriarken Sara som på sine gamle dager, hun var 90 år gammel, blir mor til Isak (1 Mos 21,1ff) eller Elisabeth, mor til Johannes (Luk 1,5-20). Underfulle fødsler er noe man kjenner til fra Skriften.

Spesielle hendelser skjer ofte ikke etter boka. Men det er i dette spesielle rommet at Gud kommer. Og vi kan ane et glimt av himmel på jord. Kvinnene, Maria og Elisabeth, stiiler seg begge til disposisjon for gudsrikets komme.

Vi som tror, kan få del i denne store fortellingen, om vi også åpner opp et rom for Gud.

Maria føder sin sønn, han vil bli et tegn «til fall og oppreisning» for mange (Luk 2,34). Valget er vårt, vil vi ta imot ham? Vi som Maria, må si ja til at Mesteren så han kan ta bolig i oss; ikke en gang, men dag for dag. Gud er avhengig av vår villighet, slik Han var avhengig av Maria sin.

I og med Jesu fødsel skriver Gud seg inn i vår historie; han deler våre kår.

Jesu fødsel og vår

Den gamle vismannen sier det slik: «Ble Jesus i Betlehem ti tusen ganger født, men ingen gang i deg, da var ditt liv forødt». Det er opp til oss om Jesu fødsel skal bli virkelighet i våre liv. Hans fødsel i Betlehem hjelper oss ikke om vi ikke lar han fødes også i våre hjerter.

Det var ikke rom for kongenes konge i Betlehem. Han måtte nøye seg med en stall. Er det rom for Ham hos oss? Han trenger ikke så mye, han klarte seg engang med en stall og en krybbe. Eller er vi for opptatt av alt vårt eget slik at det ikke er rom for Ham? Vi er ofte for effektive, for målrettede og for framoverlente. Og Han trenger seg ikke på. Maria derimot grunnet i sitt hjerte på det som skjedde med henne, og hun ble hos Elisabet i hele tre måneder. Det må stillhet til for at Gud kan tale.

Jon Fosse har sagt det slik: «Og kva høyrer ein då, om ein lyttar godt nok etter? Ein høyrer stilla. Og slik det har blitt sagt, så er det berre i stilla ein kan høyre Guds røyst». Eller sagt med Bibelen og profeten Elia – Elia fant ikke Gud hverken i stormen, jordskjelvet eller ilden, men Han kom i en «skjør stillhet» (1 Kong 19).

Men om vi lar Jesus fødes i oss, blir vi også budbærere av kjærlighet og frelse, og av det kommende gudsriket.

Ordet

Det Ordet som ble født i Betlehem av Maria, er det samme Ordet som er der fra begynnelsen, det som også profetene forkynte. I Johannes-evangeliet står det slik: «I begynneslen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud» (Joh 1,1). Gud taler bare ett eneste Ord. Det er Sønnen, Ordet, som gir mening til alle de ordene som sies om ham. Det er Marias lydhørhet og totale overgivelse, som tillater Ordet å bli menneske i henne. Og det kan også skje med oss om vi er villige. Maria lærer oss å si ja til Gud.

Disippelskap

Maria var den første til å si «ja» til Guds kallelse. Hun var derfor på mange måter den første disippel, den første til å følge kallet i den nye pakt. Hun avlød og uten hennes ja, ville det ikke vært noen frelseshistorie. Hva kan det si oss om kvinnenes plass i frelseshistorien? Det hele begynte med en kvinne. Og Maria fulgte kallet helt til det siste ved korset, mens de fleste av de mannlige disiplene løp bort. Maria er vår rollemodell. Vi bør gi Maria den plass hun fortjener.

Mysterium

Fortellingene om fødselen til både døperen Johannes og Jesus er underfulle. Og jeg føler at vi ikke må presse historiene for mye. Ordet «mysterium» er ikke mye brukt i vår protestantiske tradisjon, men her føler jeg at det kan være på sin plass. Jesu fødsel er en hendelse som på mange måter er for stor til å forstås fullt ut, men Gud er alltid større. Bare Gud kan gjøre noe så utenkelig. Og så er det utrolig hva som kan skje når mennesker stiller seg helt og fullt til hans disposisjon.

Jeg bøyer meg for mysteriet.