Søndagens tekster: 1 Sam 18,6–14; Ef 5,1–2.8–11; Luk 11,14–28

Om dagen og dagens tekster

Tekstene i fastetiden handler om åndskamp, strid og utholdenhet i troen. De inviterer oss til deltakelse i en kamp som allerede er vunnet. Vi inviteres på seierherrens lag – mot synd, død og djevel.

Lest mot denne bakgrunn tydeliggjøres umiddelbart en slags fellesnevner for dagens tre tekster. De preges alle av skarpe kontraster: David–Saul, Gud–Satan, lys–mørke.

Mot denne bakgrunn kan det på den ene siden være fristende å organisere de tre kontrastsettene i to enkle kategorier: David, Gud og lys på den gode siden; Saul, Satan og mørke på den onde siden. Den gammeltestamentlige teksten yter imidlertid motstand mot en slik forenkling. For selv om Saul assosieres med en ond ånd (ruach ra‛ah) i 1 Sam 18 (vers 10), finner vi ingen Satan der. Snarere tvert imot, i 1 Sam 18 knyttes den onde ånden til Gud; ikke til Satan: «en ond ånd fra Gud kom over Saul». Den gammeltestamentlige teksten synes med andre ord ikke å passe helt inn i det dualistiske rammeverket (Gud/lys–Satan/mørke) som preger de to nytestamentlige tekstene.

Men det er også en grøft på den andre siden av veien, så å si. På bakgrunn av den nevnte forskjellen mellom den gammeltestamentlige og de nytestamentlige tekstene for dagen, kan det være fristende å gripe til én av de mange påståtte forskjellene mellom GT og NT: at NT er dualistisk mens GT er monistisk (særlig med henvisning til Jes 45,7). Men som mange har påpekt, er også dette en grov overforenkling. Særlig i Salmenes bok (f.eks. Sal 46, 74, 82, 104) støter vi med jevne mellomrom på noen kaoskrefter (Leviatan, havet og døden) som synes å være noe mer enn bare statiske kulisser eller redskaper for Guds demonstrasjonen av sin makt. De fremstår snarere som reelle motstandere som truer med å føre skaperverket tilbake til mørke og tomhet. Dessuten er det også verdt å merke seg at et sentralt poeng i Efeserbrevet, nettopp omhandler Kristi herredømme over alle makter – onde og gode (Ef 1,19–23), – og at i 1 Tess 5,4–11 – som fremstår som en slags parallell til Ef 5,8–11, – følges kontrasten mellom lys og mørke opp med en kontrast mellom Guds vrede og Guds frelse (1 Tess 5,9; se også Ef 5,6), ikke mellom Gud og Satan.

En annen observasjon av relevans for en samlesning av dagens tekster i lys av dagen, tør være tekstenes ulike – og teologisk sett utfyllende – perspektiver på det vonde. I 1 Sam 18 er det Gud som står bak og lar en plage ramme Saul som følge av Sauls ulydighet mot Gud. I Luk 11 er det Satan som står bak og lar en ond ånd plage et uskyldig menneske. I Ef 5 settes menigheten på valg – til selv å velge mellom det gode og det onde for seg selv og de rundt seg.

Første Samuelsbok 18: Saul og David

Fortellingen om Saul i 1 Sam 9–31 er blant de store, og litt underlige, tragediene i GT. Saul kan klandres for mye (se særlig 15, 18 og 28), men spørsmålet mange likevel har stilt seg er: Hvilke muligheter hadde han egentlig? Fortellingen om Saul synes nærmest designet for å demonstrere to ting:

1. Det katastrofale i folkets ønske om en konge «slik alle de andre folkene har» (8,5. 20). Folkets ønske om en konge forstås som en forkasting av Herren, og denne anklagen mot folket både introduserer og dukker flere ganger opp i fortellingen om Saul (bl.a. 8,5-9; 10,17-19; 12,12). Herrens forkasting av Saul (15,23.26; 16,1.7) synes dermed i noen grad gitt, uavhengig av Sauls oppførsel.
2. Davids unikum. Hovedkarakteren i fortellingen om Saul er i all hovedsak David, ikke Saul selv (særlig fra kapittel 16). Saul spiller andrefiolin og tjener som negativ kontrast til David. Forskjellen mellom Saul og David tydeliggjøres allerede i hvordan Gud gir dem sin ånd.

Saul salves til konge av Samuel i 1 Sam 10,1 (jf. 9,16). Først senere «kom» (tsalach) Guds ånd over ham, i konkrete tilfeller og med ulik virkning. Det skjer første gang i møte med en flokk profeter: «Da kom Guds ånd over ham, og han ble grepet av profetisk henrykkelse» (10,10; jf. 10,6). Andre gang skjer det når Saul får høre om hvordan ammonitten Nahasj omringer og truer Jabesj: «Da kom Guds ånd over ham, og han ble brennende harm» (11,6). Med David er det annerledes. Guds ånd kom (tsalach) over David «fra den dagen» da han ble salvet av Samuel til konge, og «var med ham siden» (16,13).

Allerede ved salvingen, markeres det altså en forskjell mellom Saul og David. Og Guds ånd kom ulikt over dem. Mens Guds ånd kom over David som innvielse til et embete og en tjeneste, kom Guds ånd over Saul i konkrete situasjoner som krevde noe ekstra. Derfor er det heller ikke overraskende at fra det øyeblikket Guds ånd kom over David, forlot Guds ånd Saul (16,14). I Første Samuelsbok hviler Guds ånd bare over en «bærer», og fra og med 16,13 hviler Guds ånd over David. Et annet uttrykk for dette finner vi i vår tekst, i 18:12: «Herren var med ham [David], men Saul hadde han veket fra.»

Sauls problem blir imidlertid ytterlige understreket. Ikke bare forlater Guds ånd ham; en «ond» eller destruktiv (ra‛ah) ånd skremmer (ba‛at, 16,14.15) og/eller kommer (hajah, 16,16.23; 19,9; tsalach, 18,10) over ham. Akkurat som Guds ånd, synes den onde ånden fra Gud å komme og gå (se særlig 16,23) og ha litt ulik virkning fra gang til gang (sml. 16,14 og 18,10). Men den gjør åpenbart Saul vondt, og han trenger lindring (16,16.23).

Det synes imidlertid klart at den onde ånden (ruach ra‛ah) fra Gud som kom over Saul er kvalitativt forskjellig fra den onde ånden (daimonion) som Jesus driver ut i Luk 11. Den onde ånden fra Gud i Første Samuelsbok forstås trolig best som en slags plage fra Gud. Det nærmeste man kommer demoner i Det gamle testamentet er kanskje åndene (sjedim) som israelsfolket anklages for å ha ofret til i 5 Mos 32,17 og Sal 106,37. Men mer enn reelle og virksomme demoner, assosieres disse åndene først og fremst med «fremmede guder . . . som ikke er guder» (5 Mos 32,16–17). Andre mulige kandidater er «bukkene» (sa’ir; NRSV: «goat-demons») i 3 Mos 17,7; 2 Krøn 11,15; Jes 13,21; 34,14 og «Lilit» (lilit) i Jes 34,14, men referansene her er uklare. Først noe senere, i jødisk apokalyptisk litteratur, utfoldes en tydelig dualistisk virkelighetsforståelse hvor verden betraktes som en kamparena mellom Gud og demoniske makter (se mer under).

Efeserbrevet 5: Lys og mørke

I Efesos stod dyrkelsen av gudinnen Artemis sentralt, en kult som i stor grad var knyttet til beskyttelse mot onde åndsmakter, magi og demoner (se bl.a. Apg 19). Mot denne bakgrunn insisterer forfatteren av Efeserbrevet at «de hellige i Efesos» (1,1) – i Kristus, som har herredømme over alle makter (1,19–23) – har gått fra å være (eimi) mørke til å værelys (5,8; jf. Matt 5,14). De er altså ikke bare gått fra et liv i mørket til et liv i lyset (jf. f.eks. Apg 26,18; Rom 2,19; 1 Pet 2,9), men fra selv å være mørke til å være lys. Dette samsvarer med det radikale skapelsesteologiske språket som preger den etiske formaningen som dagens tekst er en del av (4,17–5,20): «Kle dere i det nye mennesket som er skapt (kritså) i Guds bilde (ordrett: skapt etter/i samsvar med Gud)» (4,24; se også 2,10.15). Som ny mennesker skapt i samsvar med Gud, formanes «de hellige i Efesos» til å ikle seg det nye mennesket (4,24), «ha Gud som forbilde» (5,1) og leve som «lysets barn» (5,8).

Formaningen om å ha Gud som forbilde er unik i Det nye testamentet. I brevlitteraturen er det som regel Paulus selv og/eller Kristus som tjener som forbilde (jf. 2 Tess 3,7. 9; 1 Kor 4,16; Fil 3,17; Fil 2,4-11; Rom 15,1-3.5). Det nærmeste vi kommer i Det gamle testamentet er trolig budene som speiler og forankres i Guds karakter: «Dere skal være hellige, for jeg er hellig» (3 Mos 11,44-45; 19,2; 20,26); «Han [Gud] . . . elsker innflytterne i landet . . . Dere skal elske innflytterne . . .» (5 Mos 10,17-19).

Betegnelsen «lysets barn» forekommer flere steder i Det nye testamentet (Luk 16,8; Joh 12,36: 1 Tess 5,5). Vi finner også denne betegnelsen i Krigsrullen blant Dødehavsrullene (1QM) som taler om en kosmisk, eskatologisk krig hvor lysets barn beseirer mørkets barn, som er under ledelse av Belial – en krig som utslettelsen av ondskap og begynnelsen på Guds evige styre. I vår tekst fra Ef 5 er det eskatologiske krigs-scenariet fraværende. Det handler om å leve og bære frukt her og nå for å «arve Kristi og Guds rike» (5,5) og ikke blir rammet av «Guds vrede» (5,6). Kort sagt, det å leve som «lysets barn» handler om å ikke «ta del i mørkets gjerninger» (5,11) – i helt konkret betydning: hor, rå ord, tåpelig tale og grovt snakk (5,3–4). For lys og mørke har ingenting med hverandre å gjøre.

Lukasevangeliet 11: Gud og Satan

Kapittel 11 i Lukasevangeliet preges av kontroverser. Fariseerne og de skriftlærde presser på «for å få ham [Jesus] til å si noe som de kunne felle ham på» (11,53). Kontroversen i vår tekst handler om kilden til Jesu makt og myndighet. Møtet med Jesu undergjerninger krever svar: Hvem er Jesus egentlig? Hva vitner hans gjerninger om?

Men det er ikke bare i Luk 11 at vi finner en kontrovers om forståelsen av Jesus, vi finner den også rundt Luk 11, så å si. Mer presist, kommentatorers lesning av Luk 11 sier mye om deres forståelse av hvem den historiske Jesus var.

De som først og fremst ser Jesus en visdomslærer og sosial reformator, leser gjerne Jesu demonutdrivelse i Luk 11 primært som uttrykk for en form for sosial inkludering hvor en utstøtt og undertrykt vinner verdigheten tilbake og inkluderes i fellesskapet. Kontroversen om kilden til Jesu makt og myndighet leses i lys av et maktkritisk rammeverk.

For dem som i større grad betrakter Jesus som en eskatologisk/apokalyptisk profet, blir Luk 11 gjerne en nøkkeltekst hvor Jesu demonutdrivelse forstås som et varsel om, eller bevis på, noe dramatisk nytt – det eskatologiske/apokalyptiske gjennombruddet – i historien: Satans makt er (snart) brutt og Guds rike er nært forestående eller allerede innviet (om enn ikke fullendt). Som mine parenteser, skråstreker og «eller»-formuleringer antyder, er det her flere nyanseforskjeller mellom forskere – nyanseforskjeller som også preger lesningen av Luk 11. Kontroversene står særlig om forståelsen av vers 20–22.

Noe av utfordringen er at vi finner elementer i disse versene som synes å knytte an til flere ulike tekster og tradisjoner, både i Det gamle testamentet og i tidlig jødisk apokalyptisk litteratur. Hvilke tekster og tradisjoner man vektlegger, preger lesningen av disse versene.

1. For å kort nevne noen relevante tekster, kan vi begynne med Jubileerboken og Første Enoks bok, som begge gjerne dateres til 2. årh. f.Kr. Begge «bøkene» forteller om de onde åndenes opprinnelse gjennom et slags fall blant englene. Fallet består i at englene blir tiltrukket av kvinnene på jorda (Jub 5; 1 Enok 6–7; jf. 1 Mos 6,2). Sammen får de «kjempene» (nephilim; jf. 1 Mos 6,4) som de onde åndene utgår i fra (jf. 1 Enok 15). I følge 1 Enok 10 lar Gud lederne av de falne englene bli bundet og kastet i mørket under jorden inntil den endelige dommens dag. De onde åndene, derimot, får leve videre og herje på jorden frem til dommens dag (1 Enok 16). I Jub 10 ber Noah om at de onde åndene må bindes. Gud imøtekommer Noahs bønn, men lar en tiendedel av de onde åndene være frie under Mastemas (en Satan-figur) kommando. Dette skal vedvare inntil en eskatologisk gullalder bryter gjennom og det ikke lenger «vil være noen Satan eller noen onde mer» (Jub 23,29).
2. Blant Dødehavsrullene kan særlig Krigsrullen (1QM) og Messiansk apokalypse (4Q521) nevnes. I Krigsrullen skildres en kosmisk krig mellom «lysets barn» på den ene siden og «mørkets barn» og «Belials hær» på den andre siden. Krigen bølger frem og tilbake før «Guds mektige hånd» griper inn og gjør endelig ende på Belial og «hans rikes engler» (I,4–5. 12–15). Etter krigen følger en freds- og frelsesstilstand for Guds folk og «lysets barn». Messiansk apokalypse beskriver dette som en tilstand hvor Herrens salvede (Messias) vil «løse dem som er bundet, åpne blindes øyne og reise opp de [nedbøyde]» (vers 8), «lege sårede og gjøre døde levende» og «forkynne gledesbudskap for de fattige» (vers 12). Sistnevnte ledd er særlig interessant ettersom dette er et sitat fra Jes 61 som også inngår i Jesu såkalte programerklæring i Lukasevangeliet (jf. Luk 4,18–19).
3. Til slutt må også 2 Mos 8,19 nevnes. Der dukker nemlig en interessant referanse til «Guds finger» opp. De to første plagene som Gud lar ramme Egypt ved Moses og Arons hånd klarere faraos magikere å kopiere (2 Mos 7,14–8,15). I møte med den tredje plagen, derimot, må faraos magikere melde pass og de bryter ut i en erkjennelse: «Dette er Guds finger!» Denne erkjennelsen markerer at slaget er tapt for faraos magikere og at veien ut av slaveriet i Egypt er åpnet for israelsfolket.

Vi aner at det altså finnes et rikt materiale å lese Luk 11,20–22 i lys av. Lignelsen om «den sterke med våpen i hånd» som overmannes og fratas alle våpnene av en som er «enda sterkere» vekker assosiasjoner til bindingen av de falne englene og de onde åndene i Jubileerboken og Første Enoks bok. Krigsmetaforikken (våpen) i lignelsen vekker også assosiasjonene til Krigsrullen. Om det synes vanskelig å komme utenom Messiansk apokalypse i lys av programerklæringen i Luk 4, er det kanskje enda vanskeligere å komme utenom referansen til Guds finger i 2 Mos 8. Men én ting synes hvert fall klart, kontroversen om hvem Jesus er i Luk 11 er ingen liten kontrovers. Det står utvilsomt mye på spill!

Et siste viktig spørsmål til fortolkningen av Luk 11 er oversettelsen og fortolkningen av verbet phthano i vers 20. NO11 leser «har nådd frem»: «. . . da har jo Guds rike nådd fram til dere.» Som regel taler de synoptiske evangeliene om at Guds rike er «kommet nær» (engizo). Spørsmålet er om oversettelsen av phthano skal harmoniseres med bruken av engizo (komme nær), eller om man skal betone det særegne ved bruken av phthano og se Luk 11 som en særlig sterk betoning av det presentiske i Guds rike komme – med andre ord: en særlig sterk vektlegging av «allerede» i en «allerede-ennå ikke»-modell.