Søndagens tekster: 1 Sam 18,1–4; Heb 13,1–3; Joh 11,1–5

“Hvor skulle der kunne tales retteligen om Kjerlighed, hvis Du var glemt, Du kjerlighedens Gud”, ber Søren Kierkegaard i innledningen til sin bok Kjerlighedens Gjerninger fra 1847. I denne boken utfolder han hvor forfeilet vår tale om kjærligheten gjerne blir når vi stadig tar utgangspunkt i våre erfaringer av mellommenneskelig kjærlighet fremfor i Guds kjærlighet. Forskjellen på vår kjærlighet og Guds kjærlighet er nemlig dramatisk, ifølge Kierkegaard. Vår kjærlighet – som ektefeller, foreldre, venner osv – har som regel sin grunn i den andre og vokser derfor gjerne frem i oss som en respons på hva og hvem den andre er for oss. Guds kjærlighet, derimot, vokser ikke frem. Den er der allerede før vi er noe som helst, og den forblir på tross av hva og hvem vi er. Den er overstrømmende og utfolder seg i konkret handling: Gud gir seg selv – i Kristus – til og for oss. Budet om å elske vår neste har Guds kjærlighet som modell, og dagens tekster gir oss eksempler og forbilder på dette.

Første Samuelsbok 18 – David og Jonatan

I GT-teksten leser vi om Jonatans kjærlighet til David: «[H]an fikk ham kjær som sitt eget liv» (1 Sam 18,1.3). Det er åpenbart tale om et nært og varmt vennskap mellom Jonatan og David. Flere tekster i Første Samuelsbok vitner vakkert om det. Samtidig er det verdt å merke seg at teksten ikke gir noen forklaring på hvorfor Jonatan ble så glad i David. Den bare konstaterer at han ble det, og ikke minst hva det betydde i praksis. Først gir han David alt han eier og har og ruster ham til de kommende krigene mot filisterne (vers 4). I kapitlene etter går Jonatan enda ett skritt lenger. Han setter både sin arv og sitt liv på spill når han gjentatte ganger setter seg opp mot sin far Saul for å redde David fra Sauls hånd (1 Sam 19–21). Jonatan trosser alt og gir seg selv til og for David. Slik berger han Davids liv.

Hebreerbrevet 13 – Søskenkjærligheten

Epistelteksten holder frem budet om søskenkjærlighet (filadelfia) og knytter dette konkret til gjestfrihet (filosksenias): «Hold søskenkjærligheten levende! Glem ikke å være gjestfrie» (Heb 13,1–2). Legg merke til hvordan «søsken/brødre» (adelfos) og «gjest/fremmed» (ksenos) her koples sammen gjennom en felles formaning til å vise kjærlighet (filos). Søskenkjærligheten rommer med andre ord også den fremmede. Akkurat som Guds kjærlighet er det ikke tale om en kjærlighet som har sin grunn i hvem og hva den andre er for oss. Snarere tvert imot, det er en kjærlighet til den fremmede – til den som trenger det mest: «den som sitter i fengsel» og «som blir mishandlet» (vers 3).

Johannesevangeliet 11 – Jesus og Lasarus

Evangelieteksten viser oss Jesu kjærlighet til Lasarus, Marta og Maria. De var blant Jesus sine aller nærmeste venner. Jesus sin kjærlighet til dem beskrives nært, varmt og vakkert – ikke ulikt Jonatans kjærlighet til David. Da Jonatan og David måtte ta avskjed med hverandre «gråt begge to» (1 Sam 20,41). Johannes 11 taler for så vidt også om en avskjed, eller om det som etter naturen skulle vært en avskjed. Lasarus er død, og Jesus føres ut til stedet hvor han ligger begravd. Da gråter også Jesus (Joh 11,35). Men Jesus er samtidig mye mer enn Jonatan og derfor bringes det også inn en ny dimensjon som er unikt for Jesus og hans kjærlighet. Den skaper liv der hvor det er dødt. Jonatan kunne kanskje lure døden og berge Davids liv flere ganger. Men til på et tidspunkt ble det for farlig for dem begge, og Jonatan måtte ta avskjed med David. Jesus tar ikke avskjed, selv ikke med en død. Han kan vekke den døde til liv og trøste de som sørger over en død.