Preiketekst: Mark 7,31-37
Lesetekst I: Sal 40,2-6
Lesetekst II: Rom 8,19-23

Dages tekst inneholder flere gode og viktige poeng, og en av utfordringene blir dermed å avgrense seg. Jeg har valgt tre inngangsporter til teksten, og håper de kan være en hjelp i forberedelsene.

Først har jeg fokusert på det mer sjelesørgeriske, hvor fokuset er at Jesus ser den ene. For den døve mannen må det ha vært en utrolig opplevelse å møte mannen fra Nasaret, ikke bare fordi han helbredet han, men også fordi han tok seg tid og satte seg inn i situasjonen hans.

Den andre inngangsporten er av en mer teologisk karakter, og omhandler Jesu to naturer. Skaperordet forent med det menneskelige synliggjøres godt i denne teksten, og gir en anledning til å forkynne over et viktig teologisk lærepunkt i vår tro.

Til slutt viser jeg en tredje inngangsport, som handler om det profetiske knyttet til Guds plan for Israel og folkeslagene. Årsaken er reiseruten og konteksten vi befinner oss i – midt uti hedningeland.

Han som ser den ene

– sjelesørgerisk perspektiv

De fleste i vår tid og vår kultur vil nok reagere på hvor fysisk Jesus er i denne teksten. Den vanlige måten for Jesus var ofte håndspåleggelse (Mark 1,31, 41; 5,23; 6,5; 8,23-25). Nå er han mer fysisk og bruker flere elementer som spytt og å ta mannen i øret. Nå var nok ikke denne «metoden» ukjent på Jesu tid, og vi vet at spytt ble brukt i vanlig legekunst på den tiden. Når vi kjenner til denne informasjonen, samt at Jesus tar i ørene på den døve, så tenker i alle fall jeg på kommunikasjon.

Her kan du prøve å male bildet i prekenen din. Jesus som tar den døve til sides, ser han inn i øynene og er overtydelig med hva han akter å gjøre. Han viser med spyttet at han vil lege, og mannen må ha skjønt med en gang at spyttet handlet om legekunst. Dernest viser Jesus fysisk med fingrene at det er ørene som skal leges, og mannen forsår nok dette intuitivt. For meg ser det ut som at Jesus ganske enkelt kommuniserer med den døve, på et språk som den døve forstår.

Dette er en fin anledning til å forkynne om han som ser den ene, og som makter å møte oss der vi er, i den situasjonen vi er i.

Sann Gud og sant menneske Den underlige reiseruten

– teologisk perspektiv

En annen innfallsvinkel er å vektlegge Jesu to naturer, som sant menneske og sann Gud. For ved sitt ord, skaperordet, viser Jesus at han er Gud. Han taler, og det blir slik. Samtidig bruker Jesus sitt eget menneskelige spytt.

Jesus Messias er én person, men har en fullkommen guddommelig og fullkommen menneskelig natur. I denne teksten synliggjøres dette på en, i alle fall for meg, håndgripelig måte. For Jesu to naturer er uadskillelige. Det er ikke slik at noen ganger er Jesus Gud, mens andre ganger er han menneske. Han er begge deler. Alltid.

Legg også merke til folkets respons på Jesu handling i denne teksten. De sier om han: Alt er godt. Dette henspiller trolig til 1 Mos 1, da Gud skapte ved sitt ord – og alt var godt. Ved å inkludere dette viser Markus at Jesus er skaperen, og hans makt er langt større enn å helbrede en døv. Alt er underlagt denne mannen fra Nasaret, og det han gjør er godt.

Den underlige reiseruten

– profetisk inngangsport, Israel og folkeslagene

En tredje innfallsvinkel handler om selve reiseruten. Her kreves det trolig et bilde over området, eller at du er god å forklare. For reiseruten vi møter her er mildt sagt underlig. Dekapolislandet ligg sør-øst for Gennesaretsjøen, mens Tyros og Sidon ligg langs vestkysten. Vi får ikke vite hvorfor Jesus valgte denne ruten, som er en omvei. Men det vi ser er at Jesus er i hedningeland.

Her kan jeg legge til at jeg har lest ulike tolkninger av Jesu vandring i Dekapolislandet. En handler om at både der, og i Tyros og Sidon, bodde det flere diaspora-jøder. Ved å dra til disse områdene fikk Jesus forkynt også for jøder som bodde utenfor Israel.

Den andre tolkningen handler om at Jesu vandring og gjerning i Dekapolislandet viser Jesu gjerning blant folkeslagene, altså at han tok en omvei for å forkynne evangeliet også for den som var utenfor – hedningene.

Vi vet ikke hva som stemmer, eller om det er en blanding av disse to. I forhold til Israel og folkeslagene passer jo en blanding, av både jøder og hedninger, bedre inn. Men det vi vet er at Jesus befinner seg godt inne i hedningelandet.

Stedet Jesus befinner seg på gir dermed en god anledning til å preke over Abrahams-løftet, i deg skal alle folkeslag velsignes. For da ser vi at omveien Jesus går, via Dekapolislandet, slettes ikke er en omvei i Guds evige frelsesplan – men selve hovedveien. Hovedveien som inneholder et av Guds store mysterier, at hedningene ved Jesus Kristus har del i samme arv, samme løfte og samme kropp (jf. Ef 3,6).

Israel er kalt til å være ret lys for folkeslagene (Jes 49). I Apostlenes gjerninger ser vi at Paulus forstår og tolker Jesajas ord til å direkte handle om forkynnelsen av Jesus. Og nå står han midt iblant dem, han som er det sanne lys. Han står nå bokstavelig talt i hedningeland og lyser, lyser for både hedninger og jøder.

For vi vet at det var flere jøder til stede. Jesu disipler var med, de som senere var de første til å få Jesu store befaling om å gå ut til alle folkeslag med budskapet om han. På den måten kan teksten også forstås som et frempek på det nært forestående, at evangeliet om Guds frelse skal ut til hele verden.

Disiplene ble med Jesus til hedningeland, og snart skulle de selv reise ut med budskapet om han til alt folk. Hånd i hånd – side om side. Kanskje de til og med fortalte denne historien, om den døve hedningen som ble møtt av Jesu kjærlighet, nåde og kraft? Han som skinte for hedninger og jøder i dekapolislandet for to tusen år siden, skal fortatt forkynnes for alt folk. Jøde først, og så greker.