Prekentekst: – Matt 7,7–12
Lesetekst I: – Dan 9,17–19
Lesetekst II: – 3 Joh 11

En merkelig overskrift? Ja, kanskje det – den er hentet fra gresk-norsk ordliste i DataBibelen GodSpeed og gjelder de tre ordene i v.7 be (aiteite), let (zæteite) og bank på (kruete). Jeg er ikke ekspert på grammatikk, verken norsk eller gresk. Men i den grad jeg forstår meg på det, lyder det som at Jesus her gir sine disipler – og oss – en svært sterk tilskyndelse til å leve i bønn. I en påbudsform (imperativ), ikke en gang i framtiden, men nå (presens), en form som også brukes om en kommando. På en måte en understrekning av at det å leve som hans disippel, er å leve i bønn – slik det også var for Jesus selv.

Et strengt påbud?

Imperativformen kan lett lede til et bilde av et strengt påbud, et krav. Men når vi tar med det samlede vitnesbyrd i den hellige Skrift, vil vi se at det heller er uttrykk for Guds vedvarende og inderlige bønn og oppfordring – til Israels folk og til oss – om å leve overgitt til Ham, stole på Ham, legge våre liv i Hans hånd. Grunnlaget for å leve med en slik tillit, kommer til uttrykk ved de påfølgende løftene om at den som ber, han får, den som leter, skal finne, og den som banker på, skal det lukkes opp for.

I v.8 videreføres oppfordringen i en annen form der verbene står i presens – aktiv – partisipp. Denne formen uttrykker noe som vedvarer – noe som skjer hele tiden. Ikke i fortid, og ikke i framtid, men nå – i presens. Litt omskrevet: Der det blir bedt, leita og banket på, der blir også bønner hørt, det man leiter etter, blir funnet, og det blir lukket opp.

Det er rimelig å tenke at ‘let’ og ‘bank på’ står som utdypinger av å be og lyder som et ekko av ordene hos Jeremia (29,12-14) der Gud sier: ‘Jer 29,12-14 Når dere kaller på meg og kommer for å be til meg, vil jeg høre på dere. Dere skal søke meg, og dere skal finne meg. Når dere søker meg av et helt hjerte, lar jeg dere finne meg, sier Herren.’

Eksempel på Guds oppfordring til tillit, finner vi f.eks. i budskapet Jesaia fikk i oppdrag å bringe til kong Ahas da han truet av angrep mot Jerusalem, var opptatt av å utbedre forsvarsverkene: ‘Ta deg i vare, og hold deg i ro. Vær ikke redd og mist ikke motet …’ (Jes 7,4). Ahas sin ulykke var at han ikke ville høre.

Fra imperativet ‘be’ er veien kort til det første og grunnleggende budet: ‘Du skal ikke ha andre guder enn meg’. Dette er det helt grunnleggende uttrykk for å stole fullt og fast på den ene Gud i tillit til at alt vi trenger til i livet, vil Han ta seg av.

Grenseløst løfte?

Dette sterke løftet om bønnhørelse har vært til stor hjelp for mange. Men det har også voldt mange stor usikkerhet om hvor mye vi kan forvente å få oppfylt av våre bønner. Er det et løfte uten grenser, eller ligger her en skjult begrensning?

Jeg er ikke den rette til å sette grenser for hva vi kan forvente å få oppfylt. Erfaringene inneholder både store skuffelser og mektige oppfyllelser, uten at vi har de klare svarene på hvorfor slik og ikke slik. Det gir stor utfordring til den som skal formidle budskapet.

Men kanskje gir selve tekstsammenhengen noen holdepunkt for en viktig side. V.7-12 kommer som siste avsnitt av Bergprekenens hoveddel. Resten av kap 7 er sluttformaninger og advarsler. Det kan bety at disse versene fremfor alt peker på muligheten for hjelp til å ivareta de aller sterkeste formaningene Bergprekenen gir. 7,21 sier Jesus: ‘Ikke enhver som sier til meg: `Herre, Herre!` skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje.’ I 5,20 sier han: ‘Ja, jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket.’ Og like etter vår tekst i v.13: ‘Gå inn gjennom den trange porten! For vid er porten og bred er veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den.’ Ved et liv i bønn er alt mulig.

Og versene like før vårt tekstavsnitt i 6,33 minner om hva som er det viktigste perspektivet i livet: ‘Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.’ Det kan føre tanken til bønnen som Salomo som nyinnsatt konge ba (2 Krøn 1,10): ‘Gi meg nå visdom og forstand så jeg kan være fører og leder for dette folket.’ Guds svar var dette: ‘Siden det var dette som lå deg på hjertet, og du ikke ba om rikdom, formue og ære, ikke om død over dine fiender eller om et langt liv, men du ba om visdom og forstand til å styre mitt folk som jeg har satt deg til konge over, så skal du få visdom og forstand. Men jeg vil også gi deg så mye rikdom, formue og ære som ingen konge før deg har hatt og ingen etter deg kommer til å få.’

Også Johannes har i sitt første brev et ord som leder oss til hva som er det aller viktigste i ha tanke i våre bønner (1 Joh 5,14): ‘Og dette er vår frimodige tillit til ham: at han hører oss når vi ber om noe som er etter hans vilje.’

Bønn i jødiske trosliv

En form for formalisering av faste bønner tok til under eksilet i Babel under behov for gudstjenesteliv uten tilgang til tempelet. Under ulik påvirkning ble dette utviklet videre de nærmeste århundrene inn i nytestamentlig tid, og har blitt til blant annet den jødiske bønneboka siddur. Det faste mønsteret for synagogebønnene er tre daglige bønner der shema (5 Mos 6,4-9), det mest grunnleggende uttrykk for jødisk tro, er det mest vesentlige element. I tillegg inneholder siddur bønner for de ulike høytider og spesielle markeringer i hverdag og helg.

Når vi vet at Jesus regelmessig deltok i synagogegudstjenesten, må det bety at han også var vel kjent med den jødiske bønnetradisjonen, og at denne praksisen også ble naturlig for de første kristne. Eksempel på dette ser vi i Acta 3,1 der Peter og Johannes går til tempelet ved tiden for ettermiddagsbønnen, trolig også i Acta 10,9 når Peter ved den sjette timen går opp på taket for å be.

En tradisjon med tre daglige bønner må også ha eksistert før vi finner eksempel på nedtegninger. Fra beretningen om Daniel i eksilet (Dan 6,11) hører vi at han tre ganger daglig ba vendt mot Jerusalem ‘slik han alltid hadde gjort’.

Bønn til Gud som Far

I teksten er adressaten for bønnen bare nevnt indirekte i v.11, der Gud er omtalt som ‘deres Far i himmelen’. I jødedommen var det ikke ukjent å tiltale Gud som Far. Men vi kjenner ingen tilfeller der det arameiske ordet abba er brukt før år 200 e.Kr. I stedet brukes abi, min far. Benevnelsen abba møter vi først hos Markus i Jesu bønn i Getsemane. Men ut fra hva vi finner i Pauli brev (Rom 8,15; Gal4,6), kan det tyde på at det er et ord for Gud, vår Far, som har blitt brukt så mye av Jesus at det har blitt videreført av disiplene inn i den kristne kirken.

For øvrig er ‘Far i himmelen’ et hyppig brukt ord for Gud, særlig hos Matteus, men da brukes det greske ordet pater, slik Jesus brukte det da han instruerte disiplene om hvordan de skulle be (6,9).

Den gylne regel

Teksten avsluttes v.12 med det som vi har kalt den gylne regel. Vi kjenner ikke nøyaktig denne formuleringen fra annen samtidig sammenheng, men tankegangen var ikke ny og ukjent. I Tobit 4,15 (ca 200 f.Kr.) kan vi f.eks. lese: ‘Det du selv hater, skal du ikke gjøre mot noen.’ Og Hillel skal ha sagt til en som ville bli proselytt om hele loven kunne bli fortalt ham mens han sto på ett ben: ‘Det som er deg forhatt, skal du ikke gjøre mot din neste. Dette er hele loven, alt annet er forklaring. Gå og lær det.’

I utgangspunktet kan den synes som noe ‘påhengt’ eller innskutt uten helt å passe inn. Men om vi ser på den på tilsvarende måte som for versene foran, at det er en avrunding av Bergprekenens hoveddel, gir det god mening å tenke at med disse ordene, sammen men ordene om bønn, får vi en oppsummering av hvordan det vil være mulig å oppfylle alle de anvisningene Jesus har gitt om et rett disippelliv. På tilsvarende måte som da Hillel ga den korte undervisningen om loven.