Prekentekst: Matteus 5,10–12
Lesetekst I: Salmene 13,2–6
Lesetekst II: 1. Peter 4,12–19

Vi er i bergprekenens åpning, og får her servert de siste versene av saligprisningene. Men det kan være nyttig å se på hele saligprisningene under ett, både for å finne hvem som er adressatene for budskapet, og se hvordan Jesus her utlegger evangeliet. For det er det saligprisningene er – evangelieforkynnelse, selv om det ikke ser slik ut ved første øyekast.

Salig er et litt vanskelig ord i vår tid, vi benytter oss av ord som «lykkelig» eller «heldig», og de dekker alle noe av betydningen. Men kanskje vi skulle våge oss på å sette «det gode livet» som overskrift over hva det vil si å være salig.

Bakgrunnen for salighet

Bak dette ordet, som hos oss er oversatt fra det greske makarios, finner vi det hebraiske ordet ashrei. Det er et ord som dukker opp en del ganger i den gammeltestamentlige visdomslitteraturen, og spesielt i Salmenes bok – hvor det forekommer 26 ganger.

Dette er et ord som benyttes av den som observerer. Man kan vurdere et annet menneske salig ut fra omstendighetene man ser. Derfor kan man si at et menneske som opplever velstand, helse, fruktbarhet og andre gode ting har et godt liv, og utfra slike alminnelige observasjoner si at dette mennesket er salig.

Hvis vi ser på den bibelske bakgrunnen er det andre ting som trer mer i forgrunnen. Vi kan ta med oss to eksempler fra Salmene. Salme 1 erklærer det mennesket salig som ikke følger lovløsheten, men har sin glede i Herrens lov. Salme 2 har tydelige messianske overtoner, og avslutter med at den er salig som søker tilflukt hos denne Herrens konge.

Det antyder at saligheten ikke nødvendigvis er knyttet til det vi mennesker observerer og tolker som det gode liv, men peker utover mot livet hos Gud – mot Guds rike.

Salig og velsignet

Når Jesus her kommer med sine saligprisninger er det noe som kolliderer med vår forestillingsverden. Dette ser jo ikke ut som «det gode liv» – i mange av tilfellene vil vi vel si heller tvert imot! De fattige i ånden, de som sørger, de som blir forfulgt og de som hånes for Jesu skyld. Det er ikke noe vi observerer som godt og salig. Men Jesus ser noe annet.

Det finnes et annet hebraisk ord, baruch, som også klinger med her. Det betyr velsignelse, og er noe bare Gud kan gi. Men resultatet av Guds velsignelse er menneskers salighet.

Når vi har med oss dette momentet ser vi at det avsløres noe for oss i hvert avsnitt. Hver saligprisning er nemlig basert på Jesu observasjon – han ser hvem som er salige. Og så følges det opp med en utleggelse av hvorfor de er salige, noe som har Gud som subjekt. Hvis vi tar den første saligprisningen, som handler om de fattige i ånden, så ser vi løftet om himmelriket. Det er det bare Gud som kan gi.

Jesus henvender seg altså til en gruppe mennesker som ikke med første øyekast ser ut til å leve gode liv. Men Jesus viser oss noe annet. Han viser oss evangeliet – det de mangler, det kan Gud gi – og bare ham. Dermed handler saligprisningene om å sette sin lit til Gud, og hans Messias.

Hvis vi ser på Det gamle testamente som et hele, vil vi se at dette stemmer ganske godt. De som lever sitt liv i Gudsfrykt og med håp til ham, er ofte den lille rest. De stikker seg ikke fram, de kalles ofte «de stille i landet». Men disse er det altså Jesus erklærer som salige. Kanskje også stikk i strid med det vi kristne i dag tenker på som «det gode liv»?

De forfulgte

Hovedfokuset i dag er altså på de forfulgte. De som forfølges og hånes for Jesu skyld. Dette kom de snart til å oppleve, de som hørte på. De ble stemplet som en sekt og støtt ut av det gode selskap, og ut av synagogefellesskapet.

Og Jesus har en viktig påminnelse å komme med: «Slik forfulgte de også profetene før dere.» Det kunne være vel verdt et studium å se på profetenes liv, disse menneskene som var fylt av Guds hellige Ånd, og som gikk på hans ord. Men vi får nøye oss med en oppsummering; det ser heller ikke ut til å alltid være gode liv, etter vår målestokk. Jesus gir oss denne påminnelsen for å vise at det er ikke alltid våre observasjoner av salighet stemmer overens med hva som er Guds velsignelse.

Det finnes nemlig en større lønn; en lønn i himmelen. Det som er her og nå er noe foreløpig og midlertidig. Den som følger Jesus vil få åpnet øynene for det som er evig og uforgjengelig. Og det er kilden til det motsetningsfulle – å glede og fryde seg over slike omstendigheter som forfølgelse og hån. For salighetens kilde er Jesus selv. Og når vi lider, så lider han med. Ja, han er med alle dager inntil verdens ende.

På en slik dag ville det være passende å hente frem vitnesbyrd fra den forfulgte kirke i vår tid. De hjelper oss å se at saligprisningene har sin gyldighet også i dag. Den glede og kraft som de kan vitne om midt i forfølgelse og hån gir oss frimodighet til å stole på at Jesu løfter gjelder også i dag.