Søndagens tekster: Jesaja 49,8–10; Johannes’ åpenbaring 7,9–17; Matteus 5,1–12

Allehelgensdag er en dag som peker ut over den virkelighet vi her ser og erfarer. Det finnes noe mer. Disse forventningene var levende blant jødene på Jesu tid. Jesu budskap inneholder en tosidighet; Guds rike er her allerede nå, men er samtidig noe som skal komme og fullendes. Jesus refererer i dag til dette som en stor lønn som venter i himmelen. Men samtidig taler han til mennesker her og nå – hvordan skal vi forholde oss til tilværelsen mens vi lever her som disipler?

Jesus og Moses

En sentral del av Messiasforventningene var at Messias skulle være den nye Moses. (5 Mos 18,18). Det Moses gjorde og sa, skulle man kjenne igjen hos Messias. Når vi i dag kan lese at Jesus gikk opp i fjellet, trekkes tankene mot Moses. Han gikk opp på fjellet Sinai og mottok loven fra Gud.

Og han var ikke bare alene, på et tidspunkt hadde han med seg Aron, Nadab og Abihu og sytti av Israels eldste opp på fjellet (2 Mos 24,9). Det er det samme som skjer med Jesus i dag. Han forlater de store folkemengdene, men har disiplene med seg. Og selv om det ikke står angitt hvor mange som blir med ham, kan vi anta en større flokk enn de tolv.

Opp-ned

Det som beskrives for oss i saligprisningene, oppleves umiddelbart som snudd på hodet. Det er jo slett ikke dette vi ser for oss som det gode liv. Det er helt andre ting vi ville trekke frem, om vi skulle peke på hvem som er de salige i vår verden; de rike, de vellykkede, de glade og fornøyde. Guds rike er nemlig på mange områder opp-ned i forhold til den verden vi lever i. Men kanskje vi skulle våge å tenke at det er Guds rike som egentlig har den riktige retningen på ting, og at det er i vår verden ting er snudd på hodet? I så fall gir Jesus oss i dag det rette perspektivet på virkeligheten.

De salige

Det greske makarios har sin opprinnelse i det hebraiske ashrei. Det er et uttrykk vi finner igjen blant annet i flere av salmene (se f.eks. Salme 1, Salme 2 m.fl.) Det er et slags utrop som uttrykker glede, lykke og harmoni. Det har sin antitype i det hebraiske uttrykket oy, som hos oss oversettes med ve. Interessant nok finner vi noen slike ve-rop i fortsettelsen av saligprisningene fra sletteprekenen i Lukasevangeliet (se Lukas 6,24-26).

På norsk høres det ut som om Jesus kommer med en beskrivelse; salige er de som (…), men det er egentlig å forstå som et utrop eller en kunngjøring fra Jesu side. Det er ikke noe vi kan se, men Jesus viser oss hva troen kan observere. Det er Jesus selv som er salighetens grunn.

Fattig i ånden – å være en disippel av Jesus

Bergprekenen er en tale til disipler, det er viktig å ha klart for seg. Ellers kan saligprisningene dras ut av sin sammenheng. Den første saligprisningen er sentral. Det handler ikke (nødvendigvis) om materielt fattige mennesker. Dette kan forstås som et disippeluttrykk.

Hvorfor valgte ikke Jesus ut disipler blant de skriftlærde? Fordi han ville lære dem opp helt fra bunnen. De som allerede var full av lærestoff fra de ulike rabbiene og skolene hadde tydeligvis vanskeligere for å ta i mot Jesu budskap. Dette uttrykker Jesus blant annet om vinen og skinnsekkene i Lukas 5; han ville ha nye skinnsekker som han selv kunne fylle. Det er noe av det samme som ligger bak denne saligprisningen. En skriftlærd ville ikke anse seg selv som fattig i ånden. Men det er den som er fattig i ånden som kan ta i mot det Jesus vil gi.

Derfra flyter de andre saligprisningene. De som sørger er ikke de som sørger over hva som helst. Det er de som sørger over sin åndelige fattigdom, sin synd og denne verdens tilstand. Deretter følger de ydmyke, de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, de barmhjertige, de rene av hjertet, de som skaper fred og de som blir forfulgt for rettferdighets skyld. Man må selv velge hvor man vil legge trykket, kanskje er de par første saligprisningene de mest aktuelle denne dagen.

For alle helgner som til døden tro

Allehelgensdag er en spesiell dag i kirkeåret. Den er mange steder blitt kuppet til fordel for en minnedag for alle døde, men da bommer man ganske grovt på dagens tematikk. Vi kunne kanskje si at den på samme måte som bergprekenen selv ikke er for hvem som helst, men har fokus på disipler.

Denne dagen løfter vi frem de som har levd etter det som Jesus legger frem i saligprisningene. Det er noen som har gått foran oss som har vandret som disipler, mange av dem til en høy pris. Men de hadde noe i vente; en lønn i himmelen. Mange av disse kan vi lese om i Hebreerbrevets 11. kapittel. Der er det troen som trekkes frem for oss. De så ikke, men de trodde. På samme måte dreier det seg i dag om å tro det Jesus sier er virkelighet, selv om vi ikke ser det.

I stedet for å la blikket dras mot alle denne verdens rike, vellykkede, ja, de som kalles influensere – kan vi heller se på dem som har fulgt Jesus til veis ende. Til døden tro.